Om det er tilfeldigheter eller planlagt spill, vites ikke. Men trombonisten Steve Swell og altsaksofonisten Rob Brown, befant seg samtidig i Frankrike. På samme tid hadde fløytisten Michel Edelin noen dager fri, og det samme hadde bassisten Peter Giron og trommeslageren John Betsch. De fem fant hverandre, og avtale om et musikalsk møte i Maïkôl Seminatore i Malakoff den 20. februar 2022 ble avtalt.
Det viste seg at alle de fem musikerne hadde tenkt tanken om et samarbeid tidligere, og når sjansen bød seg, var alle innstilte på å gå i studio. At alle fem oppholdt seg i Frankrike på samme tid, var ikke nok til at man kunne forvente et suksessfylt besøk i studio. Og som det står i presseskrivet så «krevde det viljestyrke og et reelt ønske fra hver av dem for å utvide horisonten. Denne musikken er ikke noe mirakel. Som i biologi, er det et spørsmål om tilfeldigheter og nødvendighet. Og det faktum at et uttrykk som opprinnelig ble brukt i biologien av Jacques Monod, vinner av Nobelprisen i medisin, kan transponeres til jazz er et bevis, hvis det var nødvendig med bevis, at jazz også er en levende organisme, og derfor i konstant utvikling. Dette albumet er en perfekt illustrasjon».
Vi kjenner både Swell og Brown fra tidligere plateprosjekter, blant annet med William Parker og Hamid Drake. Trommeslageren John Betsch hadde nylig flyttet tilbake til Florida etter flere år i Frankrike, hvor han hadde spilt mye med fløytisten Michel Edelin. I tillegg hadde han spilt mye med amerikanske musikere på besøk i Frankrike, og hans samarbeid med Steve Lacy, er relativt godt kjent. Bassisten Peter Giron er også opprinnelig amerikaner, men har vært bosatt i Frankrike i mange år, hvor han har spilt mye med både Edelin og Betsch.
På Over The Wall får vi 12 komposisjoner, hvor forhåndsarbeidet i hovedsak er gjort av Swell, Brown og Edelin, men hvor noe også er kollektivt skapt der og da. Og etter å ha lyttet til denne musikken noen ganger, føler jeg at vi her får en «modernisert» versjon av det beste av det beste fra jazzhistorien, presentert på en løs og fin måte av fem musikere som, tydeligvis, elsker å spille sammen. Innimellom får jeg nesten en følelse av å høre Charlie Parker i altsaksofonspillet, men like mye nyere helter som Steve Lacy, Henry Threadgill med flere. Swell er kjent som en «råtass» av dimensjoner på trombonen, men her synes jeg han tar det adskillig «lugnare» enn vi har hørt han på svært lenge. Og fløytespillet til Edelin ligger i landskapet til Eric Dolphy og Henry Threadgill, mye mer enn de fløytistene som gjorde fløytejazzen en bjørnetjeneste og leverte erkekommersiell og kjedelig fløytemusikk gjennom 60-, 70- og 80-tallet. Og kompet er hele veien helt framme på tuppa, og pusher og peser de andre musikerne til å yte sitt beste og mest kreative.
I de kollektive strekkene, synes jeg musikken endrer seg en del, og man går inn i frijazzen med mye energi. Men det er i de komponerte strekkene jeg synes dette fungerer best. Og i de fleste tilfellene fungerer det aldeles strålende med utsøkt solospill og et energisk og fint ensemblespill. Ofte er det det drivende bass-spillet, gjerne i «fire flate» som inviterer de andre musikerne inn i herligheten. Og da er Brown og Swell ikke vanskelig e å be, men de gir god plass til det flotte fløytespillet til Ederlin langt unna. Og det går lang tid mellom hver gang man hører finere fløytespill i tradisjonen etter Eric Dolphy, enn det Ederlin serverer her. Men det spruter friskt fra alle tre blåserne, og sammen med et utsøkt komp skaper de utsøkt og drivende og tøff musikk. Dette er musikere som lytter til hverandre og som ikke er interesserte i å fremheve seg selv foran noen andre, noe som gjør dette til en deilig, kreativ og fin, musikalsk opplevelse.
Jan Granlie
Steve Swell (trombone), Rob Brown (alto saxophone), Michel Edelin (flutes), Peter Giron (double Bass), John Betsch (drums)
