Claudio Scolari- Project er et elektroakustisk prosjekt som er vanskelig å ikke plassere midt i den nyere jazzen fra Italia. Scolari er trommeslager og perkusjonist, og med seg i sitt prosjekt hvor han spiller trommer og synth programmering, har han trommeslageren Daniele Cavalca, som også spiller synth, rhodes og piano, trompeteren Simone Scolari og bassisten Michele Cavalca. Så kanskje har vi med et rent familieprosjekt å gjøre denne gangen? Innspillingen er gjort i desember 2020, og vi får 13 komposisjoner, hvor mesteparten er skrevet av Claudio Scolari og Daniele Cavalca.
Og det er tydelig at det er trommeslagerne som står fremt på scenen i denne konstellasjonen, for platen preges av all verdens trommer og rytmiske figurer, mens bassen og trompeten gjør så godt de kan med å variere det musikalske uttrykket. Det er my elektronikk og nyere teknologi som preger innspillingen, og der er det de to trommeslagerne som styrer «skuta» med hård hånd.
Jeg tror at dette er musikk som virkelig slår an i enkelte deler av jazzpublikum. Men jeg er samtidig overbevist om at mange, som undertegnede, synes dette blir masete og stressende. Det blir litt som om man tok Miles Davis trompet fra hans seneste periode og satte den sammen med to (nesten) overivrige og «hippe» trommeslagere, som skulle bevise at det er grådig tøft å spille trommer i jazzrocklandskapet. Samtidig er det ingen tvil om at det som gjør store deler av den italienske jazzen nesten frastøtende, er «macho»-tendensene som altfor ofte får dominere. Dette gjelder selvsagt ikke alle deler av den italienske jazzen, men jeg synes det kommer altfor mange plater fra landet hvor det å vise håret på brystet nesten er like viktig som musikken.
Derfor faller interessen relativt fort for hva denne kvartetten holder på med. Men selvsagt er det mye tøff musikk vi får servert, og hele veien er det ikke like mye «macho». Trompeteren Simone Scolari avleverer noen fine solier, og bassisten Michele Cavalca ligger tett på den måten Marcus Miller og hans likemenn (hvis de finnes) holder på med. Men det blir noe med fokuset på platen som byr meg litt imot. Selvfølgelig er de to trommeslagerne dyktige, men musikken går, etter kort tid, inn i den delen av jazzrocken jeg hadde trodd og håpet på at vi var ferdig med.
Nei, la oss i stedet sette på Miles og Marcus Miller, som virkelig skapte noe spennende på platen «Tutu», så får blodfansen av «macho»-jazzrock ta seg av denne.
Jan Granlie
Claudio Scolari (dr, synth prog), Daniele Cavalca (dr, live synth, rhodes, p), Simone Scolari (tp), Michele Cavalca (b)
