Når fire italienske saksofonister, alle med minst det ene beinet i den relativt fritt improviserende delen av den europeiske jazzen, kan de mer enn gjerne ha skutt «gullfuglen». Opp gjennom årene har det ikke vært altfor mange rene saksofonkvartetter som har gjort suksess. Men mange vil nok huske amerikanske World Saxophone Quartet (WSQ) som, i originalbesetningen besto av Julius Hemphill, Oliver Lake, Hamiet Bluiett og David Murray. I Norge hadde man Lille Frøen Saksofonkvartett noen år, og i de fleste land har det eksistert flere slike konstellasjoner, men det er vel bare WSQ som virkelig har slått gjennom internasjonalt.
Nå hadde jeg på mange måter håpet at den barrieren være brutt – nå når Marco Colonna, som mange vil kjenne fra Roberto Ottaviano’s Eternal Live, Evan Parker, Agusti Fernandez, Andrew Cyrill, Zlatko Kaucic og Ettore Fieravanti, pluss flere strålende soloprosjekter, Gianni Consolo som leder sitt eget «Scatola Sonora», og som spiller mer eller mindre jevnlig med Ab Baars, Gunther «Baby» Sommer, Bob Ostertag og Peter Brötzmann, Vittorino Circi, som er mest kjent for å ha startet Europa Jazz Festival i Noci, men som også er en mer enn habil saksofonist, og Francesco Massaro, som leder sitt eget band «Bastiario», og blir regnet som en av de mest talentfulle saksofonistene i Italia akkurat nå, har satt hverandre stevne for å lage spennende saksofonmusikk som vil få oss til å trekke sørover.
Noci, er et slags referansepunkt for kvartetten, og har vært et sted for utforskning av spennende kunst- og improvisasjonsmusikk i Italia i mange år. Fra 1989 til 2000 fant Europa Jazz Festival sted i byen som ligger i Bari på sørøstkysten av Italia.
Noci Saxophone Pool ble startet i 2015 som resultat av den erfaringen musikerne hadde gjennom flere år på søken etter et spennende fundament for improvisasjon. Og den platen de nå har utgitt, gir et relativt godt bilde på hva de ledende saksofonistene i Italia holder på med nå om dagen.
Musikken er, etter min mening, relativt «stedfast», for man kan nesten høre, uten å vite det på forhånd, at dette er italiensk. Vi får syv kom posisjoner, som jeg mener er improvisert fram der og da av de fire musikerne og fremført på de flere saksofonstørrelser og klarinetter. Og det er blitt en relativt spennende plate med fire utmerkede saksofonister som spiller melodiøst, noen ganger nesten litt for høytidelig, som i andreporet, «L’arberodella guerra», men stort sett fritt og freidig, slik god frittgående musikk skal være. Og hele veien er det utmerkede musikere vi møter, og som alltid når det dreier seg om musikere fra denne delen av verden, er det utmerkede teknikere som gir oss spennende kunst.
Men har man WSQ i bakhodet når man setter på denne platen, oppdager man veldig fort at dette er noe helt annet. For der WSQ brukte elementer blant annet fra den amerikanske godspell-musikken og den amerikanske jazztradisjonen, går denne kvartetten mer inn i den sør-europeiske kunstmusikken og henter elementer derfra til bruk i improvisasjonene. Slik at dette høres mye mer ut som europeisk kunstmusikk tilsatt jazzelementer, enn en drivende, amerikansk jazzkvartett.
Men det er også med på å gjøre denne kvartetten særegen og spennende. I låten «Vermi» er det de «dype» saksofonene som får et kort utløp, før de er litt tilbake i det kunstferdige i «30 Settembre», hvor musikken blir mer kompleks og hvor det fritt improviserte overtar litt for kunstmusikken. Men hele veien er det kreativ «fabulering» og «samtaler» det dreier seg om, og alle fire musikerne er like viktige og bidrar med spennende spill hele veien.
Kanskje vil noen kalle det litt «sært», men gi de fire litt rom og tid. Lytt til platen flere ganger, så vil du finne mange spennende detaljer i de syv improvisasjonene de gir oss.
Jan Granlie
Marco Colonna (bs, sporaninos), Gianni Consolo (as, bs, brass tube, plastic mega chup, elec), Vittorino Circi (as, ts, tube, v), Francesco Massaro (bs, bcl, elec)
