Christoph Gallio er en fritt improviserende saksofonist som bor og jobber i Baden, Sveits. Han har alltid vært glad i å jobbe i nær tilknytning til kunstnere innenfor som dans, kunst og poesi. I tillegg til å komponere, skriver han for flere band og egne prosjekter. Han jobber med flere band, så som Day & Taxi og Road Works, og siden 1986 har han drevet plateselskapet Percaso.
I Day & Taxi samarbeider han med bassisten og vokalisten Silvan Jeger, som også trakterer shrutibox, og den amerikanske trommeslageren og perkusjonisten Gerry Hemmingway. På deres nyeste utgivelse, «Run, The Darkness Will Come» får vi hele 19 forskjellige improvisasjonsstrekk som minner en del om Henry Threadgills utsøkte band, AIR, som var aktive fra 1971 til midten av 80-tallet, med platen «Air Lore» som min personlige favoritt. For det er noe med hvordan denne trioen angriper improvisasjonene som minner om Threadgill i velmaktsdagene.
De fleste av komposisjonene er tilegnet andre musikere og kunstnere, så som Kip Hanrahan, Stefan Schmidin, Jack Bruce, Jean-Loc Godard og Walter Zimmermann, men uten at musikken henspeiler altfor mye på den enkelte kunstner. For her er det relativt intens musikk i den gode, gamle frijazz-tradisjonen som dominerer.
Gallio er en spennende saksofonist, som for det meste trakterer altsaksofonen, men som også er innom sopran- og c-melodisaksofon. Han er en kreativ musiker som hele veien er helt framme på skotuppene for å utfordre de to andre musikerne. Og Hemmingway er den perfekte trommeslageren i en slik sammenheng. Han spiller aggressivt og er pågående hele veien, og Jeger er en utmerket bassist, som innimellom imponerer med fint bass-spill i den friere delen av musikken. Og sammen blir dette en utmerket trio som tar AIR-tradisjonen videre fra Threadgill og inn i deres egen musikalske tradisjon, hvor det innimellom swinger nesten hemningsløst, og hvor samspillet hele tiden er strålende.
Låtene varer fra 11 sekunder til den lengste, som er avslutningssporet «Another F… Melody», og det hele blir en fin helhet hvor de tre forteller oss historier uten altfor mye bruk av stemmen og fortellerkunstnen, så vi kan danne oss våre egne historier, som garantert ender opp på den hyggelige siden av skalaen.
Av disse musikerne kjente jeg bare til Hemmingway fra tidligere. Men jeg kan garantere at jeg vil komme tilbake til disse tre neste gang de gjør en trioplate sammen, for dette var spennende musikk som beviser at man ikke trenger å være et stort ensemble for å lage ytterst fin og spennende musikk.
Jan Granlie
Christoph Gallio (ss, as, c-melody s), Silvan Jeger (b, v, shrutibox), Gerry Hemmingway (dr, perc)
