Encre(s) Sondre(s) er, når de opptrer på scenen en trio, men når man skal få musikken på CD eller vinyl, hører man kun to musikere, nemlig altsaksofonisten Julien Behar og bassisten Stephane Decolly. For den tredje personen i trioen er Christophe Forget, som deltar på scenen med blekk og pensel, og maler hele konserten mens den foregår.
Dette er blitt en imaginær reise gjennom forskjellige lydlandskap, droner, improvisert musikk og også komposisjoner, og hvis noen form for improvisert musikk skal og bør oppleves på en konsert, så er det denne. For jeg føler at malingen spiller en svært viktig rolle i helheten, som av naturlige grunner er vanskelig å gjenskap på en plate. Men har man ikke det visuelle framfor seg, kan man (nesten) like gjerne lage sine egne bilder i hodet ved kun å lytte til musikken.
Da jeg satte på denne musikken første gang, var det noe som fortalte meg at dette ble en heftig reise inn i et musikalsk/kunstnerisk landskap som ville bli krevende. Men etter å ha hørt de to i dette konsertopptaket, som delvis er tatt opp med publikum og delvis uten, får jeg bilder i hodet som bringer meg inn i et vidåpent landskap på den franske landsbygda, slik man gjerne opplever det på noen franske filmer fra områdene nord for Nice eller i Loiredalen. Jeg ser for meg den ene vingården etter den andre passere forbi, mens man kjører gjennom landskapet i en gammel fransk, åpen bil, og det hele blir relativt romantisk, selv om musikken er krevende nok.
Jeg kjenner ikke til de to musikerne på forhånd, men Behar har en fin og lys tone i altsaksofonen som ligger godt inne i det moderne landskapet. Samtidig har han noe tradisjonelt i spillet som tar lytteren tilbake til for eksempel Lee Konitz, oppdatert til 2021. Han er en kreativ musiker som leverer noen fine innspill på denne relativt rolige konserten. Decolly spiller el.bass omtrent som skulle det være Steve Swallow, men med et mer utvidet spillemønster og teknikk som er den som på mange måter legger premissene for hvor de to skal bevege seg i det musikalske landskapet. Og hvis man kan kombinere Swallow med en bassist som Colin Hodgkinson i gamle Backdoor, så er man på vei mot noe som ligner på det Decolly spiller.
Om det er maleriene som kommer først, og at de to musikerne improviserer over det som skjer på staffeliet eller omvendt, vet jeg ikke. Men jeg har en forestilling om at her males det med bred pensel på store flater hvor motivene er eventyraktige og fargerike.
Som sagt, skulle dette vært opplevd på konsert eller i et kunstgalleri. Men selv om vi kun får musikken denne gangen, er det spennende og følge de to, så kan man bare drømme seg fram til hvilke bilder som skapes i denne prosessen.
Egentlig hadde jeg forventet mye trøkk og energi på denne platen, men det meste foregår i svært «dannede» former, og befinner seg et godt stykke unna mye av den energiske musikken man ofte får når man setter sammen altsaksofon, bass, effekter og elektronikk. Men det de fremfører er hele veien fin musikk som fascinerer. Hør for eksempel på fjerdesporet, «encre #3», elller den rytmiske og allikevel droneaktige «célérité» som låter strålende.
Jan Granlie
Julien Bevar (as, eff, elec), Stephane Decolly (b, eff), Christophe Forget (ink, paintbrush)
