De norske musikerne, pianisten Espen Eriksen og trompeteren Gunnar Halle har turnert over hele Europa i en lang rekke år, både med nye versjoner av den tradisjonelle, norske musikken og med kirkelige sanger. De har kjent hverandre i mange år, samtidig som Eriksen har hatt sin egen trio gående, med flere plater, og Halle med egne prosjekter samt mange års medvirkning i danske Pierre Dørge New Jungle Orchestra.
Nå har de vært i studio for å spille inn åtte melodier som, i alle fall, hele Norge kjenner. Og de starter med «Mellom bakker og berg», og før de avslutter med «Blant alle lande», er de innom «Ut i vår hage», som kanskje er den mest ukjente av låtene de har valgt, «Byssan lull», «Vi skal ikkje sova bort sumarnatta», «Ola Glomstuen», «Bind deg ein blomekrans» og «Jeg er havren». Og det er noen fine versjoner vi får av de velkjente låtene.
For mange år siden gjorde den norske poeten Jan Erik Vold innspillingen «Blåmann» sammen med trompeteren Chet Baker, en plate som ble en slags sensasjon i den norske jazzen. Nå skal vi ikke sammenligne «Sangboka» med samarbeidet mellom Vold og Baker, men på den innspillingen gjorde de en versjon av «Blåmann, blåmann bukken min» som fikk norske jazzører til å åpne seg for den norske tradisjonsmusikken på en ny måte.
Og som en etterfølger av den platen kan man plassere Eriksen og Halles samarbeid her. Selv om de gjør den norske sangboka adskillig «renere» enn det Baker og Vold gjorde. Versjonen av «Byssan lull» for eksempel, har noen kvaliteter som går utenpå originalen, eller i alle fall de versjonene vi er oppvokst med. Og Geirr Tveitts «Vi skal ikkje sova bort sumarnatta», får en fin versjon fra de to, hvor de beveger seg litt på «utsiden» av låta.
Og å gjøre «Ola Glomstuen» i en slags jazzversjon er både vågalt og modig. For det er en låt alle norske skoleelever lærte seg tidlig i skoleårene – i alle den gangen jeg gikk på skolen. Men de gjør en fin versjon, som tar låten til nye steder. Og alle låtene starter med temaet, før de bryter ut til venstre og lager sine egne versjoner som går et godt stykke bort fra originalen, og det er da dette virkelig blir spennende. Høre bare på «Bind deg ein blomekrans», hvor Halle gjør noe helt nytt med den tradisjonelle låta.
Aksel Agerby, som var dansk (født i Viborg i 1889 og døde i København i 1942), har gjort «Jeg er havren», som nesten er blitt like norsk som dansk etter mange år i folkeskolesangboka, og som her får versjon som gjør låten annerledes, og kanskje har Halle her tatt med seg noen minner fra sine år i København som han inkorporerte i låten, for den låter fremdeles svært dansk. Uten at det er noe feil med det.
Så avslutter de med organisten og komponsten Hans Matthison-Hansens «Blant alle lande». Og så viser det seg at opphavsmannen for denne komposisjonen også kommer fra Danmark. Han ble født i Flensburg i 1807 og døde i Roskilde i 1890. Her får vi en balladeversjon som er oppbygd på samme måte som de andre låtene, men her er det mer som om de to synes låten er såpass fin i utgangspunktet at det ikke er nødvendig å gjøre så mange krumspring med den. Derfor får denne relativt «rett fram», noe som gjør at avslutningen på plata blir fin og ytterst gjenkjennbar.
Halle spiller adskillig «streitere» her enn vi har hørt han i en del andre settinger, og hans tone i trompeten er klar og ren uten at han skal «gjøre seg til» på noen måte. Og Eriksens pianospill er ikke like «nedpå» som man kan høre det på hans trioplater, som befinner seg godt innenfor den nordiske triotradisjonen.
«Sangboka» er blitt en fin presentasjon av noen av de norske folkesangene som man glemmer sånn i det daglige, men som det er helt ok å få i nye versjoner. Men platen er litt for kort, etter min mening. 33 minutter og 28 sekunder er ikke nok, siden stoffmaterialet nærmest er uttømmelig, og jeg kunne gjerne ha ønsket meg ett par låter til fra barndommen. Men jeg forstår hvorfor de ikke har med «Blåmann, blåmann bukken min», som allerede har fått sin optimale versjon.
Jan Granlie
Gunnar Halle (tp, elec), Espen Eriksen (p)
