Den italienske trommeslageren Francesco Ciniglio er født i Napoli, utdannet i New York og nå bosatt i Paris, hvor han er blitt en etterspurt musiker mange gjerne vil spille med. Han har samarbeidet med blant andre Wynton Marsalis, Shai Maestro, Aaron Parks, Dayna Stephens, Seamus Blake og Tony Tixier.
Etter debututgivelsen «Wood», med Aaron Parks og Joe Sanders, som fikk gode anmeldelser, er han nå på plass i Whirlwind-stallen, og «The Locomotive Suite» er, slik plateselskapet ser det, en samling komposisjoner for sekstett som kombinerer en personlig metafor av motstandsdyktighet med øyeblikksbilder av hans formative familiære påvirkninger».
Med seg i sekstetten har han den Barcelona-boende trompeteren Raynald Colom, amerikaneren Matt Chalk på altsaksofon og bassklarinettisten Matteo Pastorino fra Sardinia i frontlinjen, mens franskmannen Alexis Valet er med på på vibrafon og den danske, unge bassisten Felix Moseholm blir på mange måter det tunge «navet» i sekstetten, en rolle han mestrer på en utmerket måte.
«It’s a straight metaphor,» sier Ciniglio selv om suiten. «Hver av musikerne skal være sitt eget lokomotiv, solid og pålitelig, fordi enda verre tider kan komme, og hvis vi ikke reagerer med en gang, og ikke fortsetter, vil vi synke». Komposisjonene kom til som refleksjoner over Ciniglios intense opplevelser fra New York. De fant et annet liv i Paris og ble spilt inn i Studio Ferber i Paris den 5. og 6. juli 2020, under en av de korte «åpningene» i Paris..
Suiten består av ni deler, som fungerer godt som selvstendige låter, og roses mer enn godt nok opp i skyene i omslagsteksten, som er skrevet av Wynton Marsalis.
Og de starter med «Laura Martina», en dam jeg ikke aner hvem er. Men det er heller ikke så farlig. Dette er en «typisk» åpning på et større verk, med vibrafonen i front i starten, før blåserne kommer inn i en ballade, som lover godt for resten av innspillingen. I «Locomotive», hører vi nærmest at toget starte fra perrongen. Og det er trommene som starter det hele, og som trommesolo er denne introen fin, før de andre kommer inn, og Moseholm legger et tungt og fint løp sammen med bassklarinetten.
Vi får en fin trompetsolo av Columhvor kapellmesteren pisker og slår i bakgrunnen for å få fart på toget, noe han klarer fint. Han er tross alt «lokføreren» på denne reisen. Ut fra trompetsoloen kan man nesten merke at starten på turen går fint. Passasjerene ser ut til å trives, og praten går livlig i vognene. Man studerer naturen utenfor, og det virker allerede her som man er ute av storbyen og landskapet brer seg ut, særlig i den fine vibrafonsoloen til Valet.
Og slik fortsetter reisen. Man er innom stasjoner, og man kan nesten høre at toget starter opp igjen og glir ut fra den ene stasjonen etter den andre. Landskapet tolkes i ballader i mer dramatisk «natur». Kapellmesteren treffer hyggelige mennesker på reisen, og Arlene har tydeligvis gjort inntrykk, noe man kan høre i «Arlene’s March». I «Capitano» (kapteinen), er det nok lokføreren selv som «fører ordet», som går videre i «Self-Made Man», hvor han gjennom vibrafonen fører en rolig og fin samtale med trommeslageren.
I «The Turtle» starter de igjen opp fra en stasjon, men her virker det som om de har litt startproblemer. Trommeslageren får ansvaret med å få lokomotivet i gang igjen, og det jobber godt med å komme i gang igjen. Men som en skilpadde kommer de sakte, men sikkert i gang igjen. Dette er kapellmesterens soloavdeling, som går sømløst over i «Concern In The Background», hvor de virkelig er i gang igjen. Her ruller toget som det skal, uttrykt ved trommespillet under blåserne som her er fornøyde med at de ikke ble stående altfor lenge «in the middle og nowhere». Vi får fint ensemblespill, og blåserne uttrykker pur glede over å komme i gang igjen. Moseholm legger seg på og legger en fin bakgrunn sammen med Cinglios trommer. Og mot slutten senker farten seg og de nærmer seg bestemmelsesstedet.
Og bestemmelsesstedet er tydeligvis på Manhattan, New York, «945 St Nicholas Ave», ligger i en parallellgate til Broadway og Amsterdam Avenue, og etter å ha ankommet kan de puste lettet ut, strekke på beina og nyte New York-ettermiddagen. Bassklarinettisten Matt Chalk leder an, for han vet hvor de skal, mens de andre halser etter og sleper på instrumentene oppover gaten. Valet kommer med en fin kommentar gjennom vibrafonen, og ber de andre ta det litt rolig, for det er tungt å frakte på en vibrafon, og de andre lytter og hjelper til med bæringen, også altsaksofonist Matt Chalk, som har en hånd ledig, og bidrar med en fin solo på veien, før de er framme hos den Cinaglio hadde tatt turen for å treffe, «Mon Ange» (min engel). Alle er glade for å være fremme, og avleverer en vakker kjærlighetslåt til ære for Cinaglios engel. En fin ballade som passer fint etter en lang togreise.
«The Locomotive Suite» er blitt en fin innspilling fra seks musikere fra forskjellige steder, men med en felles idé om hvordan reisen skulle gå, enten de førte toget eller var passasjerer. Og som takk for turen leverer Moseholm en av platas fineste solier, før de andre henger seg på og avslutter på en fin måte.
Og alle var enige om at det hadde vært en hyggelig tur!
Jan Granlie
Francesco Ciniglio (dr), Raynald Colom (tp, flh), Matt Chalk (as), Matteo Pastorino (bcl), Alexis Valet (vib), Felix Moseholm (b)
