Den koreanske trommeslageren Halym Kim, har oppholdt seg og studert i København i noen år. I de siste årene har han arbeidet med tradisjonell koreansk musikk og dens potensielle sameksistens med europeisk improvisert musikk, er han inspirert av koreanske shaman- og folkemusikkelemener og hans oppfattelse av koreansk musikk med dens egenartede stemmer og musikalske språk.
De fire «komposisjonene» på platen er komponert av Kim og uttrykker hans tolkning og oppfatning av en «fremmed» kultur.Komposisjonene viser også hans tanker om den politiske situasjonen i Sør-Korea, den koreanske filosofien og deres nåværende samfunn.
Med seg på platen har han tenorsaksofonisten Nana Pi, bassklarinettisten Eloi Calame, trompeteren Erik Kimestad og pianisten Grzegorz Tarwid, og platen er innspilt i København i mai 2019.
Halym Kim høres relativt ofte i en rekke forskjellige musikalske sammenhenger på de mer eksperimenterende klubbene i København, som for eksempel på Klub Primi. Men denne sammensetningen kan jeg faktisk ikke huske å ha hørt før nå.
Det starter med den relativt heftige «Shamanistic Ritual» med pågående trommer og Kimestad i et slags Don Cherry-landskap, et landskap det ikke er så ofte man hører den norske trompeteren. Og for den som tror at alt som har med shamanisme å gjøre, skal være neddempet og noe man kan utøve yoga til, vil få et sjokk når disse musikerne «tar løs». For dette starter ytterst heftig og tøft. Riktignok tar de det ned etter en stund, og Tarwid legger en fin akkordrekke i pianoet, under de mer «svevende» blåserne, før Kim overtar føringen under bassklarinetten.
Og herfra og ut, er dette en ytterst hørverdig innspilling i det friere landskapet. Det er spennende å følge Kims utforskning av sin tradisjonsmusikk, samtidig som han og musikerne blander inn en rekke elementer fra den «frittgående» musikken. Jeg har allerede nevnt Kimestads medvirkning, men det er også viktig å nevne Calames bassklarinettspill, som sammen med Nana Pis tenorsaksofonspill bringer lytteren inn i en rolig og avbalansert stemning, særlig i andresporet «Where Do You Really Come From?», hvor vi også får en fin pianosolo, hvor han utnytter lyden av et «vanlig» piano og at det ikke er et stort Steinway-flygel, på en fin måte. Jeg tror musikken ikke hadde blitt like «skarp» og pågående om man hadde hatt et mykt og deilig Steinway for hånden. I dette andresporet får vi også en fin solo av Nana Pi, som er en av de mange spennende, kvinnelige saksofonister innenfor den friere delen av det danske improvisasjonsmiljøet, og som her beviser at hun har et nært og godt forhold til den musikken Kim har tatt med seg i studio. Nydelig, kreativt og deilig!
I «Humbling Old Man» får vi bassklarinetten først, et instrument jeg simpelthen elsker i jazzen. Han, Pi og Kimestad legger en fin improvisasjon over trommene i noe som kunne vært noe Art Ensemble of Chicago kunne ha gjort, før Rarwids piano brått bryter stemningen med noen tunge akkorder. Men blåserne gir seg ikke med det. Kim legger inn et løst og fint spill, som nesten kunne vært gjort av Jon Christensen, og Calames bassklarinett kommer smygende før han lar Pi videreføre ideen, mens Kimestad igjen kommer smygende og blander seg inn, og det virker nesten som de er litt redde for at de skal bli avbrutt igjen av de tunge pianoakkordene. Men etter hvert føler nok Pi at hun kan utfordre de andre og «går i tet» med noen sterke, lange toner, før Tarwid igjen kommer inn, men denne gangen i nydelig samspill med de andre. Pi legger inn et vakkert spill med lange toner over de andre som «leker» seg i bakgrunnen, og det hele utvikler seg til en moderne, deilig ballade, og vi tenker ikke et sekund på at dette er musikk som er inspirert av musikken fra Sør-Korea. Dette er bare nydelig og deilig improvisasjonsmusikk.
Så avslutter de med noe som nesten er tittelsporet, «Our Illusions Of Korea», som i starten (nesten) kan høres ut som en blanding av Cecil Taylor og Charles Mingus. Tunge pianoakkorder over blåserne med bassklarnetten som den som trer tydeligst fram. Dette er også en låt som (nesten) kan plasseres i balladetradisjonen, med klare røtter til de mest spennende konstellasjonene fra New Yorks «loftjazz» på 60- og 70-tallet. Dette er en relativt tung låt, hvor pianoet leder an med et slags tema under blåserne som kommer mer og mer fram, og Kims lekende trommespill.
Halym Kims tilbakeblikk på sitt opprinnelsesland i form av platen «My Illousion Of Korea» er blitt en nydelig og frittgående plate med røtter til den Koreanske musikken. Men det er ikke blitt en plate man må ha nære forbindelser til den koranske musikken for å like. Dette er like mye blitt en plate i det «frittgående» improvisasjonslandskapet som både er spennende, dyktig utført og deilig å lytte til. Og så håper jeg bandet kan bli mulig å høre, for eksempel på Klub Primi i København i løpet av året. Og om en og annen klubb eller festival utenfor Vesterbro også vil ta sjansen på å booke dette bandet, så avleverer jeg mine beste anbefalinger. For dette var tøft!
Jan Granlie
Halym Kim (dr), Nana Pi (ts), Eloi Calame (bcl), Erik Kimestad (tp), Grzegorz Tarwid (p)
