Mange vil kjenne trommeslageren Stafan Pasborg fra gitar/orgel/tromme-trioen Ibrahim Electric. Men han har også en rekke andre jern i ilden på den danske jazzscenen. Men grunnen til at jeg trekker fram akkurat Ibrahim Electric er, at vi på platen «This Is It», møter han sammen med en saksofonist og organist, så faren for at sammenligningen med det gamle «partybandet» Ibrahim Electric er relativt stor. Her får vi den utmerkede, finske saksofonisten Mikko Innanen, som vi kjenner som en av Finlands mest energiske saksofonister, i stedet for Niclas Knudsens «vest-afrikanske» gitarspill, og den franske hammond-organisten Cedric Piromalli i stedet for «pære danske» Jeppe Tuxen som foretrekker Hammond B-3 i sitt spill.
Innspillingen er gjort i The Village Recordings i Vanløse den 26. og 27. februar i 2020, og rett før de tres hjemland ble låst og lukket for lang tid.
Vi får åtte låter, hvor mesteparten er gjort av Innanen, mens Piromalli bidrar med åpningssporet «Mocking Bird» og Pasborg med tredjesporet «Manic Zigaman».
Og å sette disse tre musikerne sammen i en slik konstellasjon er kanskje det nærmeste noen av de tre kommer en innertier. Innanens saksofonspill, både på alt-, baryton- og sopraninosaksofon står strålende til Pasborgs energiske og pådrivende trommespill, og med Piromalli har de fått selskap av en organist som ikke legger noe imellom. Han er «helt der oppe» sammen med de to andre kunpanene fra start til mål.
Men det er klart at mye av musikken kan sammenlignes med noe av det Ibrahim Electric holder på med. Selv om jeg synes det musikalske uttrykket blir litt annerledes med Innanens deilige saksofonspill, særlig når han virkelig «kører» på barytonsaksofonen. Og i motsetning til Ibrahim Electric tar de det mye mer ned i denne konstellasjonen, ikke bare i forhold til Ibrahim Electrics «party- og souljazz», men også i forholdet til mye av det andre jeg har hørt med Innanen. Og i og med at alle tre har bidratt med komposisjoner, får vi et variert og fint lydbilde, hvor tittelsporet, som kommer som andrelåt, etter Piromallis «Mocking Bird», er en fin låt som plasserer seg godt inn i landskapet hvor vi finner flere orgeltrioer, før vi får Pasborgs «Manic Zigaman, som er en typisk låt i Ibrahim Electric-landskapet med pådrivende trommespill, et orgelspill som ligger tett på Tuxens og med Innanen i Knudsens rolle.
Jeg vet ikke om låten «Søhesten» er tilegnet cafeen og spillestedet som ligger i Pasborgs nabolag, men den skiller seg ut som et svært positivt innslag, og som en låt som bryter med resten med sin lekenhet og sommerlige atmosfære. Og spillet til Innanen på sopraninosaksofon er strålende!
Deretter får vi Innanens «Phoroah Favelassa», som starter nesten som en julesang på orgelet, og som godt kan være tilegnet saksofonisten Pharoah Sanders, kanskje som et slags svar på utgivelsen «Promise» hvor Sanders er hentet inn for å bidra sammen med den britiske lydkunstneren Floating Points og London Symphony Orchestra, som kom for kort tid siden. For dette er en orgelbasert låt, hvor Innanen svever over en eller annen storby i luftballong mens han sender sine sopraninotoner utover bylarmen.
Og når den «svevende» låten er over, er vi et godt stykke inne i den «seige» bluesen i «Sudden Happiness», før de raser av gårde som om de hadde en viss mann i hælene. Og her kommer Innanens tette samspill med Pasborg virkelig til sin rett.
Så følger «Autonomus XXXVII A: Gneisenaustraße 113», som er en adresse mellom Kreuzberg og Bergmannkiez i Berlin, et område i byen hvor mange nordiske musikere har valgt å bosette seg. Og muligens har Innanen også hatt sin periode her. Her starter de med et lengselsfullt sopraninosaksofonspill som får følge av lekende trommer og fint orgelspill, hvor de tre leker, relativt løst rundt et tiltenkt tema. Fint!
Så avrunder de med «Riding with Cafarelli». Nå vet jeg ikke helt hvem denne Cafarelli er, men siden Innanen, som har laget låta, er finsk, et land med, etter hvert, en stor interesse for ishockey, kan det godt være ishockey-forwarden Nick Cafarelli, som i 2019-2020-sesongen i USA ble kåret til «Forward of the Year» mens han spilte på Wenatchee Wild. Dette er kanskje platas «streiteste» spor, og en fin avslutning på et variert og fint treff mellom tre musikere fra tre forskjellige land. Men fra å starte som en litt typisk avrunding, endrer stemningen seg til å bli en deilig og seig blues, hvor Innanens baritonsaksofonspill briljerer over et deilig og tilbakelent komp.
Hele veien kan vi høre tre musikerne som er strålende instrumentalister. Jeg visste at Innanen og Pasborg passer godt sammen, de har spilt med hverandre til og fra i mange år, men det var en overraskelse at Piromatti, skulle passe så godt inn med «nordboerne».
Jan Granlie
Mikko Innanen (as, bs, sopranino-s), Cedric Piromalli (hammond org), Stefan Pasborg (dr)
