Den svenske pianisten Johan Lindvall har de senere årene, mer eller mindre, gjort nordmann av seg. Han har vært å høre på plate med Trondheim Jazzorkester, Mongrel, på prosjektet «3 Pianos» sammen med Ayumi Tanaka og Christian Wallumrød, med Sjøen og Torg, på den doble egne innspillingen «Solo/Ensemble», sammen med Fredrik Rasten på platen «Giraffe». Hans forrige utgivelse med denne trioen, som foruten han selv, består av Adrian Fiskum Myhr på bass og Andreas Skår Winther på trommer, var innspillingen «No City, No Tree, No Lake», som kom i 2019, hvor vår eneste innvending var at den varte kun i 40 minutter, og at vi kunne ha kost oss i time etter time med denne nydelige musikken (les hele anmeldelsen https://salt-peanuts.eu/record/johan-lindvall-trio/.
Med den nye innspillingen fortsetter Johan Lindvall Trio sitt arbeid innenfor sin del av jazztradisjonen. Og det er en del av jazzhistorien som Lindvall behersker bedre enn de fleste. Musikken er moderne og kompleks, men hele tiden med et øye til tradisjonen uten å bli noen kopi av tidligere tiders pianister. Og med denne trioen har han funnet sin plass i den norske jazzen hvor han og medmusikantene rager høyt.
Vi får 11 komposisjoner, og de starter med den litt «rastløse» «Imagine Something Different», som er annerledes enn det meste man hører, men ytterst spennende i sitt rytmiske mønster, før de er over i «Give Up», som kunne vært trioens versjon av en Abdullah Ibrahim/Dollar Brand-låt. Og det låter mer inspirert enn noe vi har hørt fra Abdullah Ibrahim de siste 30 årene. En låt som «humper» deilig av gårde med nydelig bass-spill, kreativt, lett og allikevel pågående trommespill under nydelig, afrikansk inspirert pianospill.
«Listen» er en mer eksperimentell komposisjon, og er et kort mellomspill, før vi får «Last Time» hvor en kort pianofrase gjentas, vris på og utvikles på en fin måte sammen med det samme solide og gode kompet, som hele tiden er en integrert del av musikken, og fungerer nesten sømløst, og jeg føler vi nærmer oss det minimalistiske og noe av det man har hørt fra Terry Riley tidligere, før vi får «Getting Out», som er mer som en «streitere» jazzballade, men som aldri blir «nedpå» på samme måte som for eksempel Bill Evans. Til det er trommespillet for entusiastisk og pågående. Dette er en nydelig låt som swinger deilig i sin modernitet.
«Rapt» er den eneste komposisjonen som ikke er gjort av Lindvall. I stedet er denne gjort av Karen O (eller Karen Orzolek, som er hennes opprinnelige navn), og som er en sydkoreansk-født amerikansk vokalist, sangskriver, musiker og plateprodusent, og hun er vokalist i det amerikanske rockbandet Yeah Yeah Yeahs. Det har blitt en vane at skandinaviske musikere gjør sine versjoner av en pop- eller rockelåt på mange av sine plater, og oftest er det Radiohead som får gjennomgå (eller som får æren). Men valget på Karen O sin låt synes jeg er et godt valg. Her får vi en deilig versjon hvor trioen tar originalen et steg videre, og bør få mye ros fra opphavskvinnen for denne versjonen.
Så følger «In Rain or Spring», som er en ytterst stillegående og melankolsk sak som man bare må lene seg tilbake og nyte, før vi får tittelsporet, «This Is Not About You», som er en nydelig ballade hvor det meste fungerer – nedpå og fint.
«Not Now» er som en fortsettelse av tittelsporet, sart, stille og vakkert, før vi får «Leave Me Alone», og er nok en stillegående ballade som, om mulig, er enda vakrere enn de to foregående.
Så avrunder de med «Break» som er tatt opp under en konsert på Glen Miller Café i Stockholm den 23. februar 2020, og må fungere like godt som avslutningslåt som The Bands avslutning på «The Last Waltz». Dette er en låt som limer seg fast i hjernen på grunn av den gjentagende vampen som er hovedtemaet i låten. Og denne vampen gjentas og utvikles litt etter litt, og er en nydelig triosak, og den perfekte avslutningen.
I min anmeldelse av trioens forrige plate syntes jeg at de 40 minuttene den varte, var altfor kort. Og når deres nye klokkes inn på 32:45, blir jeg nok nødt til å spille begge platene etter hverandre for å bli helt fornøyd. For begge platene er utmerkede, og viser en utvikling i trioen som bør ta de tre til nye høyder.
Jan Granlie
Johan Lindvall (p), Adrian Myhr (b), Andreas Skår Winther (dr)
