Hvis ikke hukommelsen svikter meg totalt her jeg sitter og lytter til altsaksofonisten Jon Gordons nye plate, så var den amerikanske saksofonisten en svært populær musiker på Oslo Jazz Festival for en del år siden.
Han er født og oppvokst i New York, og ble født inn i en musikalsk familie og begynte å spille som tiåring. I tillegg til private saksofonstudier gikk han på Performing Arts High School og vant en rekke konkurranser. Dette førte til konserter som solist med flere større og kjente orkestre «over there», og han ble regnet som en av de store arvtagere etter for eksempel Phil Woods. I midten av tenårene ble Jons kjærlighet til Jazz utløst etter at en venn spilte ham en Phil Woods-plate. Han begynte etter hvert å ta timer med Phil Woods, og fra 1984-88 gikk han på Manhattan School of Music. I løpet av denne tiden begynte han å spille med musikere som Charles McPherson, Doc Cheatham, Phil Woods, Mike Stern, Jacky Terrason og andre, i tillegg begynte han å jobbe profesjonelt med Red Rodney, Roy Eldridge, Barney Kessel, Al Gray, Eddie Locke, Mike LeDonne, Mel Lewis, Doc Cheatham, Larry Goldings, Ben Monder, Peter Bernstein, Leon Parker og en rekke andre. Siden den gang har han jobbet med Maria Schneider, Ron McClure, Clark Terry, Benny Carter, Phil Woods, T.S. Monk, The Vanguard orchestra, Mark Turner, Chico Hamilton, Jimmy Cobb, Ben Riley, Harry Connick jr., Bob Mintzer og mange andre amerikanske musikere.
Hans nye «ArtistShare»-utgivelse «Stranger Than Fiction» er et nonet-prosjekt med original musikk skrevet av Gordon. Den inneholder fakultetsmedlemmer og tidligere studenter fra University of Manitobas jazzprogram – der Gordon underviser – sammen med spesielle gjester fra hele Nord -Amerika, inkludert profesjonelle musikere som Orrin Evans, John Ellis og Alan Ferber.
Jeg har ikke hørt Gordon siden han spilte på Oslo Jazzfestivals jubileumsplate «Oslojazz 20 år» som kom i 2006. Da spilte han med teno0rsaksofonisten Red Holloway, trompeteren Atle Hammer, bassisten Terje Venaas, pianisten Egil Kapstad og trommeslageren Egil «Bop» Johansen, og de gjorde sporet «Rememberance Of Eric Dolphy». Han har også utgitt platen «Beginning and endings» på Taurus Records sammen med de norske musikerne Egfil Kapstad, Henrik Lysiak, Terje Venaas og Egil «Bop» Johansen. Han var også med på Atle Hammers utgivelse «Arizona Blue» (Gemini Records) i 1991, og på vokalisten Laila Dalseths plate «Listen here!» (Gemini records) fra 1999.
På «Stranger Than Fiction» møter vi han altså i nonett-sammensetning, men hele 12 musikere er involvert i innspillingen, hvorav noen kun er med på ett spor.
Vi får 10 komposisjoner, og de starter med «Pointillism», og jeg føler virkelig at det har gått en del år siden sist jeg hørte han. For han åpner selv med spennende altsaksofonspill, som er adskillig mer moderne enn det jeg kan huske fra 90-tallet. Men i andresporet, «Havens» føler jeg vi nærmer oss den musikken jeg husker han for. Her er det et litt typisk, større band fra 90-tallet, hvor han selv fører an mens de andre musikerne fyller «bakrommet». Hans altsaksofonspill er mer enn godkjent, men jeg føler nesten det blir litt sløsing med resursene, når han hele tiden skal være i front, mens de andre musikerne får små muligheter til å vise seg fram annet enn i ensemblespillet, og knapt nok det – for altsaksofonen er mikset såpass langt fram i lydbildet, at det er kun han vi hører godt. La gå at Will Bonness får en og annen pianosolo, som er bra nok, men hvor det nesten høres ut som han spiller el.piano med venstrehånd og akustisk piano med høyre, noe som burde være unødvendig.
Og slik fortsetter det egentlig gjennom alle låtene. Tittelsporet, «Stranger Than Fiction» er en fin ballade, mens «Dance» blir litt «utydelig» og «vag», og «Sunyasin» blir en fint arrangert låt med ordløs vokal som en del av ensemblespillet, før vi får «Counterpoint», som jeg synes blir litt halvhjertet.
«Bella» følger i samme rytmiske landskap, som en slags ballade med fint spill fra Gordon i front, mens «Modality» befinner seg omtrent på akkurat samme sted. Hvor blir det av energien, tenker jeg. Dette føles mer som en «vanlig dag på kontoret», og ikke en dag preget av mange gode og spennende arbeidsoppgaver. Det blir rett og slett veldig ensformig, og, dessverre, litt kjedelig, selv om ensemblespillet er helt ok. Men hvorfor slipper (nesten) ingen andre av musikerne til med solier? Dette blir et sololøp som ender opp i kjedsommelighet og ikke noe annet.
Så går det mot slutten, og vi får «Steps», som føles som et kort intermesso, før de avrunder med «Walking Dream», hvor det heller ikke skjer noe særlig spennende.
Kan hende har Gordon laget denne platen for å gi sine studenter muligheten til å møte et platestudio og være med på den krevende prosessen en plateinnspilling kan være. Og de unge musikerne gjør ensemblejobben sin som de har fått beskjed om. Men at Gordon selv hele veien skal være den som skal være solist, uten at det overbeviser mer enn akkurat, synes jeg er unødvendig. Jeg er overbevist om at dette hadde blitt vel så spennende om han hadde latt ungdommen «fleske til» med noen friske solier innimellom, i stedet for å høre Gordon lire av seg noenlunde de samme frasene fra start til mål.
Jan Granlie
Jon Gordon (as), Derrick Gardner (tp), Alan Ferber (tb), Reginald Lewis (ts), Tristan Martinuson (ts), John Ellis (bcl), Anna Blackmore (bcl), Jocelyn Gould (g, v), Larry Roy (g), Will Bonness (p), Orrin Evans (p), Julian Bradford (b), Fabio Ragnelli (dr)
