På skive

JORIS ROELOFS – HAN BENNINK

«Icarus»
ICP 059

De fleste lesere av salt-peanuts.eu, har fått med seg hvem den nederlandske monstertrommeslageren Han Bennink er. Han er en viktig del av Instant Composers Pool i hjemlandet, med en rekke utgivelser, og som var den som startet opp orkesteret sammen med Misha Mengelberg for mange år siden.

Bassklarinettisten Joris Roelofs er derimot mer ukjent. Han kommer fra Amssterdam, og har blant annet spilt med Vienna Art Orchestra, før han flyttet til New York i 2008. «Over there» utdannet han seg solid og tok en master i musikk og filisofi kalt «Freedon and Improvisation».

Nå har de to startet et samarbeid, og den 9. og 10. april i år, var de i Studio Kytopia i Utrecht for å spille inn platen «Icarus».

Musikken er gjort av de to i fellesskap, med unntak av Eric Dolphys vakre «Something Sweet, Something Tender», Kurt Weills «This Is Now» og Charlie Hadens «Song for Che». Og disse tre skiller seg også ut fra det mer fritt improviserende, med relativt streng struktur.

Jeg har aldri tidligere hørt Roelofs, men han leverer flott bassklarinettspill, både i de mer strukturerte låtene og i det friere landskapet. Han har en klar klassisk tilnærming til instrumentet som skiller seg ut fra en del andre bassklarinettister, som for eksempel Eric Dolphy, men det betyr ikke at han spiller sobert og skoleflinkt hele veien. Når Han Bennink inviterer til frittgående fest, så nytter det ikke å ta et eneste hvileskjær eller ta noen snarveier. Da er det bare å levere varene, noe også Roelofs gjør på denne ytterst varierte platen.

Gjennom hele platen spiller Bennink akkurat så fritt og hemningsløst som vi liker å høre han. Han må være en av verdens mest lydhøre trommeslagere, og lytter hele tiden til hvilke ideer Roelofs har, og legger seg tett på, utfordrer og «gønner på», uten at han noen steder går i veien for Roelofs ideer og innspill.

Derfor er denne duoplaten også blitt en plate med stor variasjon. Ikke slik at de gjør «standardene» slik de er gjort hundrevis av ganger før, og det mer frittgående som «to ville menn». Nei da. Her er det to musikere som vet å variere i dynamikk, og tempi, noe som gjør flere av de mer frittgående låtene nesten klassiske, som sjettesporet «Gustav 1», hvor Roelofs spiller nesten klassisk bassklarinett, mens Bennink boltrer seg i bakgrunnen.

Og når de avslutter med «Song for Che», denne perlen av en ballade, skrevet av Charlie Haden, så føler man at man har vært med på en lang, musikalsk reise som inneholder en masse øyeblikk av nydelig, energisk og deilig musikk.

Jan Granlie

Joris Roelfs (bcl, clar), Han Bennink (dr, balk, clar, p)