Så var den endelig her! Ikke bare på LP, som dukket opp for noen uker siden, men også på CD. Dette er en samling som for aller første gang presenterer alle 12 settene den legendariske trompetistens kvintett med saksofonisten Bennie Maupin, pianisten Harold Mabern, bassisten Jymie Merritt og trommeslageren Mickey Roker spilte inn under bandets historiske engasjement på The Lighthouse i Hermosa Beach, California fra 10. til 12. juli 1970.
Opprinnelig ble noe av dette stoffet utgitt for 50 år siden, i 1971, som et 2 LP-sett, og senere utvidet til et 3 CD-sett i 1996,men det er først i år at den definitive utgaven av Morgans eneste live-album produsert av Zev Feldman og David Weiss er tilgjengelig som 8 CDer og et begrenset opplag med 12 LPer, helt analogt, på 180 grams vinyler som omfatter 33 låter, og mer enn fire timer med tidligere uutgitt musikk som lar lytteren gjenopplev opplevelsen av å være i klubben for hvert spennende øyeblikk.
Både på LPene og CDene får vi med et opplysende hefte med nye intervjuer med Bennie Maupin og det siste omfattende intervjuet med Jymie Merritt før hans bortgang i fjor – essays av Jeffery McMillan (forfatteren av «Delightfulee: The Life and Music of Lee Morgan») og Michael Cuscuna. Vi får også utsagn fra Jack DeJohnette, Wallace Roney, Nicholas Payton, Charles Tolliver, Eddie Henderson, Dave Douglas og andre, tidligere upubliserte bilder tatt av Joel Franklin og Lee Tanner, pluss uttalelser fra Morgans familie. Lyden ble mikset fra de originale ½” 4-spors kassettene av Steve Genewick i Capitol Studios med LP-mastering av Kevin Gray på Cohearent Audio og 180 g vinyl produsert ved Record Technology Inc. (RTI) i Camarillo, California. CD-mastering ble utført av Robert Vosgien ved Capitol Studios.
Edward Lee Morgan ble født den 10. juli 1938 i Philadelphia, og døde under relativt tragiske omstendigheter den 19. februar 1972 i New York. Han var inspirert av Clifford Brown, og spilte på 50-tallet i Dizzy Gillespie Big Band, men ble først lagt merke til som en utmerket trompeter da han startet i Art Blakeys Jazz Messengers. Samtidig som han jobbet med Blakey, hadde han sine egne band, og han gjorde flere plater for Blue Note opp gjennom 60-tallet, blant annet «The Sidewinder» som kom i 1962, som ble hans virkelige gjennombrudd. Han endte sitt liv på jazzklubben «Slugs» i New York den 19. februar 1972, da han ble skutt av sin samboer, Helen, på scenen, som hadde funnet ut at han hadde hatt et sidesprang med en annen kvinne. Mordet kom som et stort sjokk på jazzverdenen, og vekker stadig følelser hos dem som kjente Morgan-paret.
Han gjorde 31 innspillinger i eget navn, pluss en lang rekke plater med andre musikere, som blant andre Art Blakey, John Coltrane, Hank Mobley, Benny Golson og Wayne Shorter Quintet.
Bandet han hadde med seg på The Lighthouse var perfekt for Morgans trompetstil, som var energisk hardbop av beste klasse, og vi hører strålende spill fra tenorsaksofonisten, fløytisten og bassklarinettisten Bennie Maupin, pianisten Harold Mabern, bassisten Jymie Merritt og trommeslageren Mickey Roker, som blir avløst av Jack DeJohnette på en av de sju versjonene av «Speedball» fra det fjerde settet den fredag 10. juli.
Nåe man utgir all musikken et slikt band gjorde i løpet av noen dager på samme klubb, blir det, selvsagt, mange versjoner av de samme låtene. De hadde sannsynligvis lagt opp et program som de fremførte mer eller mindre i samme rekkefølge hver kveld, og når alt nå blir utgitt, så får vi flere versjoner av de fleste låtene. Men det spiller overhodet ingen rolle. For dette er ikke en boks man skal «sluke» i løpet av en dag. Dette er åtte CDer man skal fordele utover, konsentrere seg om de enkelte settene, og bare nyte. For her er det så godt som utsøkt musikk gjennom alle de åtte CDene.
Lee Morgan var en trompeter som leverte varene hver gang. Det var aldri en «vanlig dag på kontoret», men han leverte hele tiden utmerket og kreativt trompetspill som gnistret hele tiden, enten det er på hans egne plater eller sammen med andre. Og på denne boksen synes jeg det gnistrer ekstra, både fra han og de andre musikerne, hvor man spesielt legger merke til det utmerkede spillet til Bennie Mauphin og trommespillet til Mickey Roker.
Dette er rett og slett blitt en strålende boks, med 21 tidligere ikke utgitte spor. Boksen er gjennomarbeidet og delikat, og det er ikke ett eneste svakt spor på de åtte CDene (eller 12 Lpene). Så dette er en plate som jeg kommer til å plage mine naboer og gode og dårlige venner med i lang tid framover. En boks overfylt av gnistrende god jazzmusikk!
Og for den som ikke har fått med seg dokumentarfilmen om hans liv, den utmerkede «I Called Him Morgan», produsert av den svenske filmskaperen Kasper Collin, som også har laget min andre favorittjazzdokumentar, «My Name Is Albert Ayler», så er det bare å gå til anskaffelse av den/de. Det er, etter min mening, de to beste jazzdokumentarfilmene som er laget.
Jan Granlie
Lee Morgan (tp, flh), Bennie Maupin (ts, fl, bcl), Harold Mabern (p), Jymie Merritt (b), Mickey Roker (dr), Jack DeJohnette (dr)
