Den sveitsiske trioen Lyft Trio, var et helt ukjent navn for undertegnede til deres plate «Welt» dukket opp. Trioen består av tre, relativt unge musikere, Mario Castelberg på gitar, Joël Banz på bassgitar og Janic Haller på trommer. I tillegg har de med John Voirol på tenorsaksofon på noen spor.
Vi får åtte spor, som alle er komponert av Castelberg, og fra første tone i åpningssporet «Weiterweiter», får vi en følelse av at dette kan bli en langdryg affære. Men det blir det egentlig ikke. For selv om musikken er «svevende» som om musikerne står på en fjellknaus og skuer utover Alpene, og samtaler stille og rolig om hva de opplever ved dette overveldende synet.
Når jeg lytter på platen noen ganger oppdager jeg relativt raskt at Castelberg må ha opptil flere plater med Terje Rypdal i sin platesamling. For her er det mye som ligner på Rypdal når han beveger seg inn i det lyriske landskapet, som for eksempel i «perlelåta» «Ørnen» med Chaser-trioen. Men Chaser er et band som var på høyden på midten av 80-tallet, og satte en solid standard for vakker og tøff gitarmusikk på den tiden. Derfor håper jeg at det skjer andre og mer «moderne» ting i denne trioen etter hvert.
Og det gjør det for så vidt i andresporet, «Another Nightingale», hvor den musikalske tilnærmingen blir annerledes, og, kanskje, mer moderne. Både trommespillet og bass-spillet er relativt rocka, og jeg lengter faktisk litt tilbake til åpningen, hvor musikken brer seg ut, mens den her er litt innadvendt.
I tredjesporet, «Valpelline» får de assistanse av tenorsaksofonisten John Voirol, og da synes jeg det hele beveger seg farlig nær den jazzrocken jeg hater så inderlig, før vi får «But This Time», som er mer svevende og litt tilbake til åpningen. Her er det mye høye fjell og dype daler man kan skue ut over, men jeg synes ikke det skjer altfor mye annet enn landskapsbeundring, selv om Rypdal følger med i hva som foregår.
«Slow Dance», hvor også tenorsaksofonen medvirker, er enda en ballade hvor inspirasjonene fra Rypdal nesten er åpenbare. Men det dukker også opp andre gitarister i den litt eldre generasjonen her, og da strekker jeg historien lenger tilbake enn Pat Metheny og Bill Frisell. Tittelen passer perfekt, for dette er en sakte dans selv jeg kan klare å «tråkke trinn» til, før vi får «Hymn For You», med en lang trommehvirvel før el.bassen kommer inn med fint og tilbakelent spill. Etter hvert blir dette også en ballade, som hungrer etter at noe skal skje i gitaren. Og etter hvert skjer det noe, men ikke nok til at jeg skal bli imponert.
Så kommer «Hoffnige», som også starter svært stille og fredelig, og det er nesten så jeg begynner å savne jazzrocken. Lyrisk og vakkert, og den utvikler seg til en nydelig vise etter hvert, og lengselen etter jazzrocken forsvinner som dugg for solen.
Så runder de av med «Paranoid Apple», som dessverre ikke er så veldig paranoid, men en helt grei låt i den rolige jazzrockavdelingen, uten frapperende bass og hamrende trommer i rockebeat, men med vakkert gitarspill som minner om… ja, du vet. Men forskjellen på forbildet og Castelberg er at det ikke er like mye livserfaring og levd liv i de disse herrene fremfører. Musikken betyr helt sikkert enormt mye for dem, men det blir på mange måter litt «skoleflinkt», og selv om Voirol bidrar med helt ok saksofospill, så blir det rett og slett ikke paranoid nok.
Og det gjelder for så vidt det mest av denne platen. Det er vakkert, fint og «røddig spellt», men jeg kommer liksom ikke inn under huden på musikken. Den flyter framover og er behagelig å lytte til, men jeg savner en dypere erlighet og tyngde i det de spiller for at jeg helt skal tro på trioen.
Jan Granlie
Mario Castelberg (g), Joël Banz (el.b), Janic Haller (dr), John Voirol (ts)
