Den norske saksofonisten Marius Neset er blitt sammenlignet med de «raskeste gutta i klassen». Hans til tider frapperende spill og teknikk har nesten blitt for mye av det gode enkelte ganger. På sine plater og konserter har han rast av gårde som den reneste Michael Brecker, som han ofte er blitt sammenlignet med. Men på hans forrige innspilling, «Circle of Chimes» oppdaget man at den gode «strilen» hadde roet litt ned. Kanskje var han i ferd med å bli voksen, og hadde innsett at alt ikke dreide seg om å «drible seg alene fra egen 16-meter og helt over til motstanderens mål og score», hele tiden?
Derfor var jeg svært spent på å høre hans nye plate, som til og med er en ren soloplate. Her får vi ni komposisjoner gjort at Neset, og i coveret sier han at han alltid har hatt lyst til å lage nettopp en plate alrne. Og jeg som trodde den fotballgale vestlendingen var opptatt av lagspill? (Men holder man med Bergenslaget Brann, så er det vel ikke annet å vente, enn at man satser på sololøp).
Selvfølgelig får vi også her noen sololøp i høg hastighet, som for eksempel tredjesporet «Old Poison (XI)», hvor han beviser at han er en «hurtigløper» av rang. Men så går han helt andre veien i fjerdesporet «Taste of Spring», som er en vakker ballade.
Og slik utvikler hele platen seg. Nesets spill dreier seg ofte om et mer eller mindre enkelt tema, som han «leker» seg rundt med å spille opp og ned på saksofonen og benyttet hele instrumentets register, noe som garantertt imponerer de fleste lyttere. Og gjør man en soloinnspilling, så må man fylle ut «hullene» med sitt eget spill, noe jeg synes han gjør bra på denne platen.
Det er ingen tvil om at Neset er en av de mest perfeksjonerte teknikere på tenorsaksofonen man har i Europa i dag. Hans tekniske spill blir ikke teknisk, kun for å være teknisk, eller for at han skal imponere noen. Jeg synes han er i stand til å variere i spillet på en god måte, og hvis man sammenligner de første sporene med for eksempel femtesporet «Brighter Times», så oppdager man variasjonen, selv om han ofte spiller mange toner. Og «Brighter Times» er en av de absolutt beste sporene på denne platen. Det er en lys stemning i spillet som imponerer, og hans tenorspill er hele veien så kontrollert og teknisk perfekt at det nesten blir i meste laget.
Og så varierer han igjen i sjettesporet «A Day in the Sparrow’s Life» som ligger tett på den norske folkemusikken, og hvor Nesets teknikk kommer fram på en strålende måte.
Men deretter tar han det litt ned, og blir mer «moderne» og eksperimentell i spillet i «Morning mist», noe som følges fint opp i den mer heftige «The Real Ysj», som begge swinger fint, og man blir imponert over hvor mye han egentlig «rekker over» av toner i spillet på disse to låtene.
Så avslutter han med «Theme from Every Little Step», hvor han serverer en fin ballade som inneholder mye sårhet og lengsler at man lurer på om ikke Neset savner København, hvor han fikk sin musikalske utdannelse.
Det er ingen tvil om at Neset er en teknisk nærmest fullkommen musiker. Han har en fantastisk teknikk, som han utnytter til fulle i disse ni sporene. Men av og til tenker jeg på at det hadde vært fint med, i alle fall ett «feilskjær» innimellom. At tonen sprakk eller at han sleivet litt i tonene. Men det forekommer overhodet ikke i denne innspillingen. Han hadde den britiske pianisten Django Bates som lærer på Rytmisk konservatorium i København, og det kan man på mange måter også høre i spillet hans. Det er kompleks musikk som løses på en fremragende måte, og hans soloinnspilling vil nok bli stående som en av de beste solosaksofonplatene som er laget innenfor jazzen på en del år.
meens platen har surret og gått på spilleren noen ganger har jeg tenkt: Hva med å sette den teknisk fullkomne Neset på en scene for et duomøte med for eksempel Mats Gustafsson eller Colin Stetson? Det kunne blitt en «landskamp» av dimensjoner?
Så gjenstår det vel bare at hans norske favorittfotballag, Brann, innviterer han til et kurs i hvordan spille perfekt, for det tror jeg trengs for at laget skal overleve de bergenske fotballsupporternes krav, og skal de komme seg gjennom årets fotballsesong uten å skifte ut deler av laget, trenere og støtteapparat, skal de fremdeles overleve i den øverste divisjonen. Og kanskje er Neset den som kan redde laget fra ydmykelsen og fortapelsen? For fotball og jazz er ikke noe man tuller med i Bergen!
Jan Granlie
Marius Neset (ts)
