Man fengsles umiddelbart av den klare velklang og mobiliteten i trompetlyden fra frontblåseren. Det er amerikaneren Kirk Knuffke, som faktisk ikke spiller trompet, men den spesielle Shepherd’s Crook-kornett. Dens utforming gir en større blåsermotstand, som den selvlærte Knuffke utnytter til å oppnå en rund, litt tørr klang, i retning mot et flygelhorn i lysere leie. Hans usvikelige teknikk og intense årvåkenhet i spillet gjør ham til en av tidens betydeligste i trompetistfamilien og kan evt. sidestilles med den litt kjøligere Ralph Alessi. I Skandinavia er Knuffke mest markedstilgjengelig med en rekke utgivelser på platemerkene Cleanfeed og Steeplechase.
«Bak ham» på nærværende trioutgivelse romsterer dessuten en blendende bass-begavelse, Max Johnson, som er trioens leder og komponist, samt en kreativ, medfortellende trommespiller, Ziv Ravitz, fra Israel. Denne New York-baserte trio av fullbefarne instrumentalister formår å presentere et program av rikt varierte numre i stramme, veldisponerte forløp, hvor ikke et eneste taktslag befordrer den minste fornemmelse av tomgang. Johnson har studert komposisjon hos bl.a. Jane Ira Bloom og Tim Berne, og hans egne stimulerende temaer sikter stilistisk inn i et felt spent ut av Ornette Colemans opprinnelige kvartett og Miles Davis’ kvintett fra midten av 60-tallet. Trioen improviserer overveiende periodisk og i utvidet harmonisk tolkning. Kun i to av de åtte numrene beveger trioen seg ut i fri form: I «Held for Questioning» forlates det stramme postbop-tema til fordel for et åpent, kollektivt lydmaleri med Johnsons vitaliserende strøkne bass som sentrum; og i den avsluttende «The Golem» er formen hele veien åpen og kollektiv og viser Knuffke fra sin mer lydeksperimenterende side. Men uansett former spiller trioen med et konstant livgivende nærvær på alle numre – fra det lyrisk smukke balladespill, som i tittelnummeret, til en stødig swingende, straight ahead feature over den velformede melodi, «Don Wrinkles».
Alle tre bidrar med medrivende soloinnsatser. Knuffke spiller med en pregnant tyngde og en velrettet varsomhet, som ikke spenner ben for dristige balanseturer. Max Johnson, med sine bass-studier hos Henry Grimes, Mark Helias og Reggie Workman i bagasjen, spiller sin bass med klingende kraft og energi; og Ravitz virkelig spiller sine trommer i et liflig, komplekst lydbilde som aldri blir masende.
Max Johnson har formet en trio som på fornemste vis realiserer hans musikalske intensjoner. Om trioen i noen forstand er «invisible» er den iallfall en konstant fryd for øret!
Bjarne Søltoft
Kirk Knuffke (co), Max Johnson (b), Ziv Ravitz (dr)
