Det er alltid spennende å møte nye, musikalske konstellasjoner. Og et av de siste er møtet mellom den sør-afrikanske vokalisten Melanie Scholtz og den norske bassisten Jo Skaansar. De to har, ifølge pressemeldingen samarbeidet i mange år, og Skaansar har medvirket på to av Scholtz to tidligere album. Men det er første gangen jeg stifter bekjentskap med de to i en duosammenheng.
Melanie Scholtz kommer fra Cape Town, men er no bosatt i New York. Hun ble uteksaminert fra Cape Town Opera School i 2000 med høyest oppnåelige karakter og har siden utgitt fem album under eget navn. I 2010 vant hun den prestisjefylte Standard Bank Young Artist award for jazz i Sør-Afrika, og mottok i 2012 alle tre prisene på Jazz Revelations-konkurransen på Jazz à Juan, i Antibes Juan-les-pins i Frankrike. Scholtz har turnert og spilt inn musikk med en rekke internasjonale stjerne over hele verden. Hun har delt scene med for eksempel Wynton Marsalis, The Jazz at Lincoln Centre Orchestra, Hugh Masekela, Bobby McFerrin og Kurt Elling. Hun er også bildende kunstner, med flere utstillinger på samvittigheten.
Jo Fougner Skaansar er bassist, komponist og psykolog utdannet fra Jazzlinja ved NTNU, Norges Musikkhøgskole og Universitetet i Oslo. Han jobber med band og artister i inn- og utland, mest innen jazz og folkemusikk. Han har gitt ut to album under eget navn (siste utgivelse er «Fange av mi tid», utgitt på Grappa i 2019), og har ellers medvirket som bassist på over 60 plateutgivelser. Han har spilt med artister som Kenny Wheeler, Ulf Wakenius, Trygve Seim, Sinikka Langeland, Gjermund Larsen, LILJA, Beady Belle, Jon Christensen, Steve Dobrogosz, Trondheim Jazzorkester, Trygve Seim og Hot Club de Norvege, for å nevne noen.
På «Kindred» får vi seks låter, hvor de fleste går innunder kategorien «standarder», og når jeg lytter på innspillingen får jeg en følelse av en litt ung Sheila Jordan, uten hennes helt særegne måte å synge på, og Abbey Lincoln når de går duoveien, for eksempel Jordan på det fine albumet «Sheila» som kom på Steeple Chase i 1978.
De åpner med Kern og Mercers «I’m Old Fashioned» med Scholtz egen tekst, og før de runder av med Mankun ku og Khumalos «Yakhai’inkomo», er de innom Weatherlys «Danny Boy», Abbey Lincolns «Throw It Away», Cole Porters «You’d Be So Nice To Come Home To» og Astor Piazzollas «J’oublie (Oblivion)», og hele veien er det et strålende samarbeid vi får være med på. Scholtz har en ungdommelig vokal som takler både den vanlige jazzsangen og scattingen, og med en ytterst opplagt Skaansar som medmusikant blir dette en spennende plate, selv om den etter min mening er altfor kort, og klokken inn på 23:57. For dette er to musikere jeg gjerne skulle ha hørt mye mer av.
Scholtz har en fin stemme, som innimellom inneholder en bitteliten vibrato. Hør for eksempel på hennes foredrag på Piazzolas «J’oublie (Oblivion)», hvor dette kommer særlig godt fram, kanskje fordi dette er en av de roligere låtene. Og Skaansar viser seg fram som en ytterst eminent bassist, som i denne sammenhengen lyser adskillig mer enn vi kan huske å ha hørt ham tidligere.
Og låtvalget er helt perfekt for denne duoen. Det er akkurat passe dramatikk i stemmen til Scholtz, der det er nødvendig, og at de avslutter med en låt av Piazzola og en fra Scholtz hjemland, hvor Skaansar dobler på akustisk og elektrisk bass på en fortreffelig måte, er med på å gjøre dette til noe mer enn et rent standardalbum, noe ikke minst Skaansars strålende bass-spill bidrar til.
En stor og hyggelig overraskelse!
Jan Granlie
Melanie Scholtz (v), Jo Skaansar (b, el.b, v)
