På skive

SAM RIVERS TRIO

«Emanation»
NOBUSINESS NBCD 118

«Emanation» er den første utgivelsen fra det Vilnius-baserte plateselskapet NoBusinness, i det de kaller «Sam Rivers Archive Project».

Saksofonisten og fløytisten Sam Rivers ble først oppdaget, da han spilte i trommeslageren Tony Williams forskjellige band. Senere var han en kort periode med i Miles Davis sitt band («Miles in Tokyo»), og mange kjenner han kanskje best fra Blue Note-utgivelsen «Fuchsia Swing Song», eller andre av hans strålende innspillinger for selskapet. Men han var en mye brukt saksofonist og fløytist på 60-tallet. Da spilte han med blant andre Albert Ayler og Burton Greene, og helt på tampen av tiåret spilte han med Cecil Taylor. Senere er han å finne på plater med Dave Holland («Dave Holland/Sam Rivers», 1976), James Newton, Improvising Pool (Alexander von Schlippenbach), Barry Altsachul, Steven Berhstein, Andrew Hill, Bobby Hutcherson, Jason Moran, Don Pullen, Larry Young med flere, og sammen med den canadiske saksofonisten Ben Street og den danske trommeslageren Kresten Osgood, gjorde de platene «Purle Violets» og «Violet Violets», på Stunt Records i 2004).

Sam Rivers ble født den 25. september 1923 i El Reno. I januar 2006 ble han kvestet temmelig kraftig i en bilulykke på vei hjem fra en spillejobb, og etter spilte han ikke like mye som før. Men han gjorde fremdeles noen konserter med sine medmusikanter i Florida. Han døde den 26. desember 2011 av lungebetennelse.

På «Emanation» møter vi han sammen med bassisten Cecil McBee og trommeslageren Normann Connors i to lange spor, «Emanation Part I» (31:09) og «Emanation Part II» (45:32), begge komponert av Rivers, og innspilt den 3. juli 1971 i Jazz Workshop i Boston.

Og det er en svært opplagt Sam Rivers vi får høre. Han har akkurat det trøkket og den energien man ønsker fra musikere som er vokst opp i samme tradisjon som John Coltrane, Pharoah Sanders, Archie Shepp, Albert Ayler og de andre 60-talls heltene.

Man kan si mye om musikere som trakterer fløyte som instrument, og jeg innrømmer gjerne at jeg dette lett transportable instrumentet ikke er et av mine favoritter. Jeg mener det er få som virkelig mestrer å lage spennende musikk på instrumentet. Men Sam Rivers er ikke en av disse. Særlig på førstesporet på denne utgivelsen, synes jeg det virkelig «brenner» i fløytespissen. Han mestrer å lage energisk musikk på instrumentet, og energien ligger ikke langt tilbake for det han skaper på tenor- eller sopransaksofonen, eller ved pianoet, som jeg ikke kan huske å ha hørt han spille før.

Cecil McBee og Norman Connors er litt lavt mikset i dette opptaket, særlig i starten. Men ikke nok til at storheten i spillet forsvinner. McBee er en racer på bassen, og Connors følger de to helt til døra med løst, men ytterst effektivt spill.

For de som har fulgt Rivers på hans mange tidligere utgivelser på for eksempel Blue Note, er det verdt å merke seg at med denne trioen kom det et skille i hans musikalske interesse. Her er musikken mye mer eksperimentell og improvisasjonene er mye friere. I tillegg til at Rivers følte seg friere, kan det ha noe med at han skifter instrument under låtenes gang, fra tenorsaksofon til sopransaksofon til fløyte og piano, og legg merke til det fine og svevende pianospillet i førstelåta. Men det som kanskje er mest oppsiktsvekkende i forhold til andre innspillinger man har i hyllene med Rivers, er at soliene er lange og hele veien kreative og spennende. Det er mulig det ikke var godkjent måte å gjøre det på i Blue Note, men her får han virkelig «strekt ut» og vist hvilken eminent improvisator han er.

Og når han starter andrelåta med sopransaksofon, føler, i alle fall jeg, hans nære tilknytning til Coltrane. Her raser han av gårde, med et drivende komp i ryggen, og selv om ikke lyden er fremragende, er den mer enn god nok for å få frem hva som skjer. Og Rivers sopransaksofonspill er strålende! Det er som hans danser på kompet, med en vanvittig energi og det er bare deilig å høre på. Etter drøyt 17 minutter, går han over i noe som gjerne kan kalles et tema, og intensiteten minskes en smule men musikken swinger strålende, før han etter nesten 19 minutter utvikler temaer videre på sopransaksofonen, før han igjen skifter til fløyte (etter ca. 22 minutter), uten av energinivået senkes nevneverdig. Han raser av gårde, samtidig som han hyler og skriker som om det gjeldt livet, før han roer det litt ned med fint pianospill. Og bak skinner de to i kompet, og det er som de føler at her skjer det virkelig noe overraskende og historisk. Men det stopper ikke der. Plutselig kaster Rivers seg over pianotangentene som en gal og hylingen fortsetter, samtidig som han også får de andre med seg i hylekoret, som en flokk ulver på jakt etter bytte. Praktfullt! Og i det det høres ut som de har gjort sitt, drar Connors det hele i gang igjen, og vi får noe som kan minne om noe indianeraktig. Dette er improvisasjonskunst på øverste hylle! Ferdig snakka!

«Ematation» er blitt en virkelig perle av en plate i Sam Rivers store og spennende diskografi. Og selv om bassen og trommene ikke hele tiden kommer like godt fram i lydbildet, er det er mer enn nok strålende saksofon- og fløytespill til stede, som gjør investeringen verdt. Og jeg gleder meg som en unge på julaften til de andre platene i serien «Sam Rivers Archive Project» kommer ut. For dette er en musiker man virkelig skal ha komplett i samlingen!

Sjekk også ut hans samarbeid med Dave Holland og Barry Altschul, for eksempel platen «Reunion: Live in New York» (PI Recordings), fra radiostasjonen WKCRs Sam Rivers-festival i 2007. (Platen er selvsagt anmeldt på salt-peanuts.eu, og anmeldelsen kan du lese HER). Musikken her er annerledes enn på «Ematation», men like spennende og interessant.

Jan Granlie

Sam Rivers (ts, ss, fl, p), Cecil McBee (b), Norman Connors (dr)