Den japanske, New York-bosatte pianisten Satoko Fujii, har de senere årene utgitt en haug med innspillinger i eget navn. Og sammen med bassisten, fløytisten og cellisten Joe Fonda har de hatt et «på og av»-samarbeid gjennom flere år. I 2016 kom utgivelsen «Duet» på Long Song Records hvor de også hadde med trompeteren Natsuki Tamura, en plate som fikk god omtale her på salt peanuts* (anmeldelsen kan du lese HER), og i 2018 kom de med utgivelsen «Mizu» på Long Song Records, som dessverre gikk oss hus forbi. Og på deres nye innspilling fortsetter de til gode trenden fra «Duet»-platen, selv om vi nå får musikken fordelt på 10 låter, mens de på «Duet» hadde samlet all musikken i to låter.
Vi får 10 improviserte «strekk», hvor det meste kan oppfattes som en slags kammerjazz i moderne tapning, omtrent som om Bill Evans hadde levd i dag, og hadde utviklet musikken sin i en mer moderne og friere retning.
Pianospillet til Fujii er strålende og variert. Tidligere har jeg vært litt kritisk til hennes komponistferdigheter, men i dette friere landskapet synes jeg hun fungerer formidabelt. Hun har en fri tilnærming til musikken, uten at det blir for utagerende. Hennes teknikk er strålende, og i løpet av de 10 sporene leverer hun et variert og flott spill.
Joe Fonda kjenner vi fra innspillinger med musikere som Anthony Braxton, Wadada Leo Smith, Barry Altschul, Karl Berger, Roy Campell Jr., Charlie Mariano, Kevin Norton, Archie Shepp med flere, og han er alltid en lyttende bassist, som tilpasser seg omgivelsene på en fin måte. Og i samspill med Fujii, synes jeg han er en medvirkende årsak til at denne innspillingen er blitt en ytterst spennende, improvisert utgivelse.
Musikken er variert, fra det ekspressive, via det mer ettertenksomme til de partiene hvor de lytter intenst til hverandre og beveger seg inn i hverandres tanker og serverer resultatet på sølvfat for oss på utsiden av høgtalerne.
En fin duoplate som utfordrer, men som samtidig gir oss utmerket musikk i et landskap av mye melankoli og ettertanke, men også med «lystigere» sekvenser, hvor de beveger seg inn i det frie på en utmerket måte.
Jan Granlie
Satoko Fujii (p), Joe Fonda (b, c, fl)
