Den svenske vibrafonisten Mattias Ståhl er en aktiv herre både på den svenske og norske jazzscenen. Han dukker stadig opp i forskjellige, gjerne relativt moderne sammensetninger, og han leverer alltid spennende musikk. Han har gjort et duoalbum med bassisten Georg Riedel og spilt jevnlig med Per Texas Johansson, og han har vært å høre en rekke anger med den norske saksofonisten Eirik Hegdal, og den sydsvenske saksofonisten Martin Kuchens større prosjekter, som hans Angel 9, for må nevne noen av de mange tingene han har legt vibrafonstemmen til.
Hans trio består av han selv på vibrafon og sopransaksofon, Joe Williamson på bass og Christopher Cantillo på trommer. I tillegg er trombonisten Mats Äleklint med på to spor. Trioen har tidligere utgitt «Källtorp Sessions Vol.1» som kom på samme selskap i 2019, og anmeldelsen på salt peanuts* kan leses HER.
Når man hører en plate ledet av en vibrafonist, går gjerne tankene noen år tilbake i tid, til vibrafonister som Gary Burton og Milt Jackson og noen få andre. Men det er ikke i det landskapet man først og fremt finner Ståhl. Han er adskillig mer moderne i uttrykket, og det starter nesten litt stressende med «Vetstugo», før Äleklint kommer inn og bidrar i «Pondus och Swing», hvor lydbildet utvides betraktelig med en av våre favoritt-trombonister i en førende rolle. Og Äleklint er med på å gjøre musikken enda tøffere, selv om de tre i «grunnbandet» hele veien lager relativt frist og litt pågående musikk i det moderne jazzlandskapet.
«Guldkorn» er skrevet av trioen i fellesskap, og her tar de det hele ned, og leverer en fin og tilbakelent blues, før vi får Johanssons «Nu börjar det», som jeg ikke tror er laget av pianisten Jan Johansson, men av en med samme etternavn. Men den kunne godt ha vært en av mesterpianistens låter. For her ligger trioen tett på måten Jan Johansson komponerte og arrangerte den svenske folkemusikken.
Så får vi den kollektive «I-land du välsignade», som kanskje er platens mest eksperimentelle spor, hvor Williamson får lede ab med fint spill sammen med et fint rytmisk løp av Ståhl og et kontraterende trommespill fra Cantillo, før de roer det ned mot slutten, før vi får Williamsons oppfriskende «Vi går till skolan – alt take», med Äleklint på trombone og Ståhl i en verdenspremiere på plate på sopransaksofon. Dette er en fin låt hvor de som er på vei til skole er i godt humør selv om det er tidlig på morgenen. Det er nesten så barnelatteren og dansen kan høres i musikken, og Ståhl avleverer en fin solo på sopransaksofonen, og sammen med Äleklints trombonespill blir dette en strålende låt.
Så runder de av med to kollektive komposisjoner, først «Ayler-Ekberg», som swinger upåklagelig fra alle tre, før vi før «Pok», som er en pågående og fin komposisjon hvor de tre virkelig boltrer seg, og vi får Ståhl både på strålende vibrafonspill og sopransaksofon.
Dette er blitt en fin plate, hvor man spesielt legger merke til Cantillos pågående, kreative og flotte trommespill, som ligger relativt langt framme i lydbildet. Bak ligger Williamson med stoisk ro, men også han leverer relativt pågående spill under Ståhls heftige vibrafonspill. Og med «sjefen sjøl» på sopransaksofon og Mats Äleklint som gjest på trombone, er dette blitt en strålende plate, som ikke kun bør lyttes til på plate eller på innspillingsstedet i Källtorp i Sörmland, et område (eller län) sør for Stockholm, men som bør spres ut over verden og gjøre dagene våre litt varmere og bedre.
Jan Granlie
Mattias Ståhl (vib, ss), Joe Williamson (b), Christopher Cantillo (dr), Mats Äleklint (tb)
