Vokalisten og komponisten Susanna Aleksandra, kommer fra Estland. Hun vokste opp i en familie av musikere og var tidlig «omringet» av ensembleøvinger og jamsessions. Hun begynte å synge jazzklassikere med eget band da hun var 17 år. Hun studerte ved Sibelius-akademiet i Finland, og i 2015 ga hun ut sitt debutalbum «Miracles» som besto av egne komposisjoner og noen hun hadde hentet fra andre komponister. I 2017 ga hun ut singelen «Golden Boy» med finske jazzmusikere, og hun var også med på albumet «Estonian Evergreens» med Lutz Krajenski Big Band.
Nå er hennes nye utgivelse her, og det var med en viss spenning jeg puttet den i spilleren første gang. Jeg har lenge hatt sans for mange av de musikerne som har studert vede det prestigefylte Sibelius-akademiet, og jeg vet at man i Estland nærmest finner dyktige vokalister rundt nesten hvert eneste hjørne. Det har selvsagt mye å gjøre med den sterke kortradisjonen man har i de baltiske statene, og jeg tror ikke det er mange i Estland som ikke en eller annen gang har sunget i kor.
På sin andre «langspiller» samarbeider hun med pianisten og keyboardspilleren Joonas Haavisto, bassisten Joonas Tuuri og trommeslageren Ville Pynssi, pluss at Abdissa «Mamba» Assefa medvirker på perkusjon på en låt. Mesteparten av det de fremfører er skrevet av Aleksandra, med noen unntak, som «Blame It On My Youth», som man har hørt en del versjoner av, og som er en av pianist Carsten Dahls glansnummer.
Jeg må innrømme at jeg ble overrasket da jeg satte i gang platen første gangen. For her er det ingenting som tyder på at Aleksandra kommer fra Estland. Hun kunne like gjerne vært født og oppvokst i USA, med en rekke av de store byenes mer «dannede» jazzklubber som arbeidsgivere. For musikken befinner seg solid innenfor den amerikanske vokaltradisjonen, og spesielt synes jeg hun «scatter» som en amerikansk vokalist på 50-tallet. Det er kun i det tiende sporet, «Ruusu laaksossa», at hun plukker fram sitt eget språk, et språk som fungerer godt vokalt. Hun har en ytterst behagelig stemme, som har det best i mellomregisteret, hvor hun for det meste befinner seg i. Hun skriver fine komposisjoner, som kunne gått rett inn i den «amerikanske sangboka», og hun har den totale kontroll på stemmen, som gjør at jeg liker godt det jeg hører.
Medmusikantene er stort sett med for at hun ikke skal gjøre alt arbeidet alene. Og det er dyktige musikere hun har fått med seg, som er gode lyttere, og som «backer» henne fint hele veien.
For noen år siden var jeg på Jazzkaar-festivalen i Tallinn, hvor de arrangerte en konsert med en rekke kvinnelige vokalister fra Estland. Riktignok var ikke alle medvirkende like dyktige, men noen merket vi oss. Men Susanna Aleksandra var dessverre ikke med på denne «mønstringen». Hadde hun det, hadde jeg nok allerede da lagt merke til henne som et stort talent.
Jeg synes hun med «The Siren» har laget en ytterst behagelig innspilling, og hennes og bandets versjon av «Blame It On My Youth» er en deilig utgave.
Nå kan man kanskje si at stemmen hennes ikke er den mest originale innenfor jazzlandskapet. Men det er heller ikke nødvendig at alle vokalister skal ha sin egne originale stemme. Å få en stemme som er vel så spennende som mange av de man proppes ørene fulle med fra USA, og som kommer fra Estland, er interessant. Og selv om hun ikke har altfor mye av det estiske i vokalen og komposisjonene, synes jeg hun utmerker seg svært positivt. Hør for eksempel på den fine «The Love Song», som er hennes egen komposisjon, hvor hun ligner ikke så rent lite på Norah Jones i foredraget, og låten kunne godt vært med på Jones settliste. Her gjør hun (og bandet) en jazzlåt som mer enn gjerne kan bli en släger. Og sistesporet, den korte «I Will» er bare nydelig!
En fin og overraskende plate fra en vokalist man absolutt skal merke seg! Og så håper jeg vi får enda flere låter på hennes eget språk på hennes neste innspilling.
Jan Granlie
Susanna Aleksandra (v), Joonas Haavisto (p, synth), Joonas Tuuri (b), Ville Pynssi (dr), Abdissa «Mamba» Assefa (perc)
