Den norske pianisten Svein Olav Herstad kommer fra Haugesund, og vi har tidligere hørt han på plate med musikere som Sonny Simmons, Nils-Olav Johansen, Per Oddvar Johansen, Christina Bjordal, og med sin egen trio sammen med bassisten Magne Thormodsæter og trommeslageren Håkon Mjåset Johansen, og deres plate «The Ballad Book» på Curling Legs, som kom i 2017, er anmeldt https://salt-peanuts.eu/record/soht-svein-olav-herstad-trio/. Han har også gjort soloplaten «Free the Nightingale» som kom på Ponca Jazz i 2010. Han har studert ved «jazzlinja» ved NTNU i Trondheim, den gang det het Trondheim Musikkonservatorium, og han startet denne trioen mens han studerte.
På deres nye plate «Schizo», som er ute på LP, får vi komposisjoner av Herstad, trioen, Ornette Coleman, Mjåset Johansen, Thormodsæter og den tradisjonelle «Old Country».
På coveret forteller de at grunnen til at de valgt denne tittelen på platen var hvordan de følte seg mens de holdt på med innspillingen. Mest fordi musikken kommer fra forskjellige tider, og at de enkelte låtene skiller seg mye fra hverandre i stil og temperatur.
Og det starter med Herstads «Out of Cash», som er en fin åpning på en plate vi forventer skal bevege seg i det relativt stille landskapet. I Thormodsæters korte «Tony Bright Donkeyman» fortsetter den følelsen, og begge disse låtene viser en utsøkt trio som samspiller bedre enn de fleste, og med spennende spill fra alle tre, før de hiver seg ut i Ornette Colemans «Bird Foot», som befinner seg i et helt annet landskap og hvor Herstads pianospill er strålende, pågående og spennende. Vi får en kort og gjennomtenkt trommesolo fra Mjåset Johansen, før Herstad igjen er langt framme på pianokrakken og avleverer en heftig avslutning.Så følgter Herstads «Thumb’s up for Dr. C.H.» som gjerne kunne vært gjort av Bill Evans. Her fornemmer jeg innslag fra «Bye Bye Blackbird», og Herstads spill er helt i Evans’ ånd, mens Thormodsæter spiller nydelig bass i bakgrunnen over Mjåset johansens fine trommespill.
Og slik fortsetter de med Mjåset Johansens korte «Waiting Room», som er en trommesolo som varer i drøyt ett-og-ett-halvt minutt, og hvor Mjåset for vist seg fra sin rolige side og trioens fine ballade «Funding», som også tar oss med litt inn i Bill Evans-land, m en i et såpass rolig landskap at selv salige Evans ville ha pushet på for å få mer fart i sakene. Men her gjør de tre en ytterst ettertenksom og vakker ballade, som jeg forventer er laget der og da, og som de tre kommer godt ut av. På B-siden får vi først Herstads «Satan III», som i starten høres ut som en stille og rolig ballade, men det er bare i starten, for plutselig går det en liten «j….» i Hertad som vil vekke enhver som er i ferd med å sovne til den vakre musikken. Men det er mer som en advarsel om at man ikke skal sove når man hører vakker musikk. Dette er også er en relativt kort sak,før vi får Thormodsæter «Andersen», som kanskje er en hyllest til en annen bassist, nemlig Arild Andersen. Dette er Thormodsæters solonummer på platen, og den beviser at han er en svært habil bassist, som legger inn flere elementer som gjerne kunne vært gjort av Andersen. Vakkert!
Deretter får vi Herstads «Klisjé», som slett ikke er en klisjé, men en hurtigere låt som også går inn i landskapet til Bill Evans, og som fremføres på en deilig måte, før vi får Mjåset Johansens «Starting Pistol», hvor han får vist fram sitt mer tekniske trommespill, hvor han på lekende vis gir oss en fin trommesolo, som varer akkurat så lenge som en trommesolo bør vare. Og den glir nesten sømløst over i den tradisjonelle «Old Country» som igjen tar oss inn i Bill Evans’ musikalske landskap med nydelig pianospill og med en deilig bass-solo. Denne standarden har man hørt blant annet Keith Jarrett Trio gjøre flere ganger, men jeg må innrømme at jeg liker Herstad Trios versjon vel så godt, før vi får trioens «Chaplin», som hyller den store stumfilmstjernen. Dette er en låt som antagelig er fundert fram i studioet, og har elementer av Chaplins «Smile» i seg, uten at det blir noen kopi. Vakkert! Så avslutter de med Herstads «Film», som minner meg litt om The Bands avslutning på «The Last Waltz», og er en ballade som har mye landskap i seg, men ikke særpreget norsk, som veldig mange, norske pianister gjør. Dette er en nydelig ballade som er den perfekte avslutning på en pianoplate som dette. Nydelig pianospill, deilig bass-spill og et trommespill som er lyttende og observant.
«Schizo» er blitt en nydelig pianotrioplate fra en av Norges beste pianister, som sammen med to av landets beste medmusikanter har fått altfor lite oppmerksomhet opp gjennom årene. Og jeg vil gjerne se den festival- eller klubbarrangør i øynene og høre dem si at de ikke vil booke denne trioen på grunn av at det ikke er god nok musikk! For dette er deilig pianotriomusikk som hamler opp med de «beste i utlandet», og som gir oss akkurat det vi trenger av musikk i en stresset og vanskelig tid.
Deilig!
Jan Granlie
Svein Olav Herstad (p), Magne Thormodsæter (b), Håkon Mjåset Johansen (dr)
