Den svenske saksofonisten og klarinettisten Thomas Backman har lenge figurert i forskjellige bandkonstellasjoner i hjemlandet. Den siste platen vi fikk lagt våre klebrige fingre på var innspillingen «Did You Have a Good Day, David?», også utgitt p+å Modern Music i 2018 (anmeldelsen kan du lese HER). Og så vidt vi vet, er dette den siste soloinnspillingen med den spennende, svenske musikeren før «When light is put away».
Grunnstammen i bandet er den samme denne gangen, med vokalisten Josefine Lindstrand og bassisten Oskar Schönning, mens resten av musikerne er nye på hans nye prosjekt.
Platen er blitt forsøkt sent fra Sverige til Danmark, men på grunn av privatiseringen av postvesenet i begge landene nådde den aldri fram til min adresse midt i «kongens by», så anmeldelsen er gjort ut fras tilsendt digitalt materiale, noe vi på salt-peanuts* egentlig liker veldig dårlig. Men slik er det blitt. Det er slutt på iherdige postmenn som slet seg gjennom storm og kuling for å få levert posten, så nå om dagen skal man være glad om det i det hele tatt dukker opp andre ting enn regninger i postkassen.
«When light is put away» starter med en slags elektronisk poplåt, som har fått tittelen «In a prose», hvor Lindstrand fører ordet – i bokstavelig forstand, og vi får en poplåt som mer enn gjerne kan toppe spillelistene over hele verden innenfor denne musikkstilen. Og etter hvert kommer det inn en bass- eller kontrabassklarinett som er med på å gjøre den til så mye mer enn en vanlig poplåt. Med et stødig og nesten maskinelt tromme- og basskomp får låten meg til å minnes en innspilling med Dave Holland (tror jeg det var) fra 90-tallet som sjarmerte meg i senk den gangen. Men dette er oppdatert til 2021, med tøff vokal av Lindstrand med en stemme som passer perfekt inn i låten.
Tittelsporet, «When light is put away» er helt annerledes. Denne starter nesten som en ballade med flere kvinnestemmer over hverandre, før hele bandet kommer massivt inn med relativt fritt spill over hele linja, og vi tenker litt på hvordan Lindstrand skal kunne legge seg på toppen av dette uten å forsvinne helt. Men hun kommer ikke inn alene. Et helt kor av stemmer kjemper febrilsk med å finne sin plass blant frijazzen. Men koret klarer det, og vi får noe som nesten kunne vært gjort av norske Motorpsycho i en låt som ikke varer lengre enn en helt alminnelig poplåt, før vi får den klare oppfordringen om «Fuck You». Dette er mer i slektskap med Motorpsycho, og denne musikken gjort med en heftig klarinett i front er grådig tøft. Sammen med Christoffer Roths gitar blir dette en deilig og hard rockelåt, hvor trommene jobber frenetisk med å holde det «tøffe» imaget inne, og Julia Schabbauer klarer brasene med stor overbevisning.
Neste spor, «The one», starter med neddempet piano, også i en intro fra popverdenen, før Backmans barytonsaksofon kommer inn med temaet. Og det hele blir en stor kontrast til det forrige sporet med en ytterst vakker melodi som smyger seg inntil oss på en deilig måte. Og å legge inn en romantisk låt som dette etter at de nærmest har ropt «Fuck You» etter oss, er vågalt. For denne fine låten er noe helt annet og blir en nesten voldsom kontrast til mye av det andre mer rocka.
«7518» er neste, og her tar Backman oss med inn i enda et musikalsk spor som er med på å gjøre platen til en liten skattekiste av nye oppdagelser. Her er vi i starten nesten over i det irske, eller den belgiske musikken fra Mathilde Santing og britiske Trasey Torn fra 90-tallet med Lindstrands lyse stemme som er i fronten i starten. Etter hvert tar Backman over styringen og leverer en relativt enkel låt, men som jeg føler har mange lag.
Så er de over i «Innan drömmarna tar slut», som er akkurat det tittelen antyder. Her er vi i oppvåkningsmodus, før vi får en rap som jeg regner med blir gjort av Shazaam/John Ladenfelt, som jeg ikke kjenner fra før. Men å involvere rap i en slik jazzlåt fungerer fint, og når Backman overtar med en fin saksofonsolo blir det mening i denne sammenblandingen. Fint!
Så følger en oppdatert og original versjon av den gamle Frank Sinatra-slägeren «I’ve Got You Under My Skin» i en sjarmerende versjon med fin vokal av Lindstrand. Hun har jo arbeidet sammen med Django Bates tidligere, og er vel bevandret uti denne typen jazzbehandlinger. Og dette er en versjon som Bates gjerne kunne gjort på en av sine tidligere plater. Fint synthspill bak Lindstrands fine og slepne vokal, som gjør versjonen til en liten perle.
Deretter får vi «Vila seca» som trekker oss til enda nye områder med en klassisk gitar i nesten spansk tradisjon fra Roth med relativt tungt, enkelt og ytterst effektivt pianospill. Etter hvert kommer også Backmans klarinett inn og gjør låten til en litt melankolsk «film noir»-sak som fungerer fint som kontrast til mye av det andre.
Så avsluttes denne ytterst varierte og spennende innspillingen med «Blood Moon», og vi er igjen tilbake litt i Motorpsycho-landskapet. Dette er i utgangspunktet temmelig mørk musikk, men som lyses opp av Beckmans klarinett og Lindstrands lyse vokal. Og (endelig) får vi en låt som låter svensk. Ikke med den relativt tunge bakgrunnen, men med fraseringen til Lindstrand som blir veldig svensk i en slags forlengelse av både Jan Johansson, Georg Riedel og Monica Zetterlund, uten at det låter som noen av dem. Når Beckman kommer inn på altsaksofon får vi annet og sprelskere jazz, med fint bass-spill av Schönning i bakgrunnen, og i det Lindstrand igjen kommer inn, er vi langt inne i Django Bates’ umiskjennelige og originale jazzverden.
Dette er blitt en svært variert og spennende innspilling, hvor jeg kanskje kunne ønsket meg at flere av låtene hadde vært lengre, og at musikerne brukte mer tid til å utvikle de enkelte ideene. For innimellom synes jeg de kommer veldig godt i gang med en idé som både er spennende og interessant, man de slutter nesten før vi har kommet oss skikkelig inn i de enkelte låtene. Et godt råd tror jeg vil være å se litt til for eksempel det før nevnte, norske bandet Motorpsycho, som er et godt eksempel på hva man kan gjøre kreativt med å la låtene vare en stund, roe ned, utvikle og la låtene vokse seg store og mektige.
Men dette er bagateller i omtalen av en plate som står solid og støtt på egne ben, og å bli sammenlignet med både Motorpsycho i rockeavdelingen og Django Bates i de sprelske og spennende jazzdelene, tyder på at Beckman har noe ytterst spennende på gang. Jeg gleder meg i alle fall til neste utspill!
Jan Granlie
Thomas Backman (s, cl, fl, synth, choir), Josefine Lindstrand (v, p, synth, choir, handclaps), Oskar Schönning (b, choir, synth b), Julia Schabbauer (dr, v, typewriter, choir, handclaps), Shazaam/John Ladenfelt (v), Christoffer Roth (g)
