Konserter

Balladen om Hanna P og Bobo S

HANNA PAULSBERG KVINTETT, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 22. SEPTEMBER 2016: Den norske organisasjonen Nasjonal jazzscene skal ha all ære av at de nå tar sitt nasjonale ansvar for den norske jazzscenen alvorlig. De har booket og framvist en rekke bestillingsverk fra norske jazzfestivaler for Oslo-publikummet og som i tilfellet med Mats Eilertsens tingingsverk «Rubicon» for Vossa Jazz 2014 har de også vært med å arrangere en turne for prosjektet. Med det har Jan Ole Otnæs et al. sørget for at disse verkene får levetid ut over den enkelte festivalen.

Nå tar de oppgaven et skritt videre. I fjor kontaktet de Hanna Paulsberg og ga henne fire hender til å arrangere en konsert med et band etter hennes eget ønske, mot at hun skrev ny musikk til konserten. Det er ikke snakk om et bestillingsverk tilsvarende de andre, men mer snakk om en «bestillingskonsert». Denne torsdagen var det klar for verdenspremieren for Paulsbergs spesial-kvintett. Det var ikke bare Hanna Paulsberg som hadde høy puls før konserten.

For et band! Hans Hulbækmo på trommer – nærmest selvfølgelig. I et intervju med Olav Opsvik på jazzinorge.no, sier Paulsberg at «Hulbækmo framstår kanskje som det aller tryggaste valet i kvintetten. – Hans har den x-faktoren som han tilfører, og så er det eit poeng at vi kjenner kvarandre godt. Han forstår korleis eg tenkjer, og eg veit at han kjem til å spele slik som eg vil».

På bass stiller Mats Eilertsen seg opp. Stødig og trygg på sin rolle. «Eg hadde tenkt på Mats frå byrjinga, men når Bobo [Stenson] også foreslo han var det eit lett val …, for han er jo fantastisk!» sier hun samme sted. Tredje musikant i bandet er en ny stemme i norsk sammenheng, 25-årige Laura Jurd, fra Hampshire i sør-England. Fra salt peanuts* kjenner du henne som del av kvartetten Dinosaur, som ble anmeldt i forbindelse med deres debutplate «Together, As One» for en tid siden.

«Nokre kompisar av meg hadde spelt med henne og fortalte at ho spelte sinnsjukt fint, og då blei eg nysgjerrig. Eg vert alltid nysgjerrig på jenter som er bra, ganske enkelt fordi der ikkje er så mange av dei», fortalte Paulsberg. «Laura er kjempekul, dyktig og dessutan skriv ho fin musikk òg», og dermed er det lett å skjønne at Hanna Paulsberg lenge har hatt lyst til å gjøre noe med henne.

Siste mann på laget er altså Bobo Stenson. Med kontrakten om denne konserten i bunnen fikk hun også denne svenske mesteren med på laget.

I disse dager gjennomfører de fire konserter på Eidsvoll, så denne torsdagskvelden i Oslo, dernest i Moss før de avslutter i Bodø den 24. september. Og det er alt det et rimelig stort publikum vet i det bandet kommer på scenen.

Musikken starter med tre låter sydd sammen til en lengre enhet, «Bamse Brakar», «Søndag» og «Soul in Scent»(?). Musikken framsto som post-bop-basert musikk, ofte i et modalt uttrykk – i en fri setting hvor en kollektiv improvisasjon oppløser skillet mellom solist og en gitt fast bakgrunn. Paulsborgs låter er som vi kjenner dem fra før, med tydelige tema, med framføring bygget over et eller flere vamp som kan strekkes eller kortes ned, alt etter hovedsolistens ønsker. Med en åpen struktur gir dette stort sett gode rammer for solistpresentasjoner.

Laura Jurd spiller trompet i det samme mellomregisteret som Miles Davis bygde hele sin karriere over. Hun har en bløtere tone i hornet, noe som kan gi assosiasjoner til Chet Baker, men hennes spillestil ligger nærmere Miles’ stil da hans andre kvintett herjet som verst på midten av 1960-tallet. Det blir til tider litt for mange etterfølgende skalaløp for å bygge opp spenning med slutttonene i hvert løp. Noe av dette kan sikkert tilskrives at hun sto på scenen med medmusikanter hun ikke kjenner, og med helt nytt tonemateriale. Men noen mer lyriske bidrag fra hennes side forsterket også inntrykket av at vi har med en spennende ny engelsk trompetstemme å gjøre.

Mats Eilertsen var stødigheten selv gjennom hele konserten, og hans bassganger og -vamp holdt det sammen, rytmisk og harmonisk. I tillegg bidro han med flere soli, men spesielt soloen under «Soul in Scent», med et eminent spill rundt låta, var fremragende. Med den aleine hadde dagsverket til Eilertsen verdt tilstrekkelig.

Det fortsetter med ei låt som Paulsberg hadde kalt «Cumulonimbus» – eller haugskyer med regn som det betyr oversatt. Ofte er skytypen forbundet – både i den «skallete» og den fullt utviklede «ambolt»-versjonen – med tordenvær. Tordensky skulle derfor være en passende oversettelse til norsk.

Med en innledning som tydelig henter sin inspirasjon fra Miles’ arrangementer av Wayne Shorter’s låter i 1966-67, tenker jeg «Miles in the Sky» – etter 1968-plata. Paulsberg plasserer låta solid i den amerikanske post-bop-tradisjonen, og bidrar med en rik, full tenortone i de nedre registrene på saksofonen. Soliene hennes er spennende og godt forankret i det musikalske grunnlaget. Det siste kanskje ikke helt overraskende.

Hulbækmo bidrar med en medrivende solo og et smittende engasjement. Hulbækmo er av de trommiser som er mer tydelige lydmalende perkusjonister enn «time»-orienterte trommeslagere. Beaten glir ut av syne, gjemmer seg, og dukker opp igjen. Til tider kan jeg oppleve at Hulbækmo av og til vil si så mye at hvert element/hver gest ikke blir tydelig nok for tilhøreren. Hastigheten kan enkelte ganger også gå over flyten og kontinuiteten i framføringen. Men det er få trommiser som er på dette nivået. Hulbækmo har en unik stemme på sitt instrument, og han gjør nok ikke alltid det Paulsberg vil! Men at han gjør som han selv vil, er det ingen tvil om!

Vi får to avslutningslåter, «Sommer» og «eg». Den siste er en hyllest til saksofonist-kollega Eirik Hegdal, som også har vært mangeårig kustnerisk leder for Trondheim jazzorkester. «eg» – uttalt egg – er Hegdal med stum H og uten dal, forklarer Paulsberg.

Det største inntrykket etter konserten som avsluttes med ekstranummeret «Song for him» – den handler om gutter, forteller komponisten – er Bobo Stensons bidrag. Jeg vet ikke hvor mange øvingsdager de har hatt, men Paulsberg uttalte i det tidligere nevnte intervjuet med Olav Opsvik at «Bobo … har ein kjølig europeisk eleganse over den [amerikanske tradisjonen] som eg diggar, og så har eg tenkt at det kan passe veldig bra med oss to. … – Eg har skrive nokre forslag han kan ta føre seg viss han vil, men eg har tenkt at når ein spelar med ein pianist som Bobo, så trenger ein eigentleg ikkje å legge så mange føringar».

Og Bobo tar for seg av en masse, briljant og vakkert, spennende og medrivende. Hans solo under «Cumulonimbus» er en modal soloframføring som er noe av det aller beste jeg har hørt fra ham – inklusive hans strålende solokonsert under årets Kongsberg jazzfestival. I hans solo i ekstranummeret fletter han inn og forener svenske folkemusikktoner, og noe som kunne vært hentet ut fra bøkene til både Edvard Grieg og Frans Lizt. Ut fra disse pastisjene skaper han noe helt annet.

På veien får vi også et par trio-bidrag med Stenson, Eilertsen og Hulbækmo. Det låter som om dette var en veletablert trio, det var tydelig at både Eilertsen og Hulbækmo spiller med store ører. At Stensons ører er store veit vi godt.

Hanna Paulsberg understreket på forhånd at dette ikke skulle være et bestillingsverk, men en ordinær konsert med hennes egne låter. Med svært begrenset tid til innøving har hun «prøvd å skrive musikk som ikkje er alt for gjennomkomponert. Det har vore ganske utfordrande å skrive denne musikken. … Eg har skrive den musikken som kom til meg i løpet av prosessen, og så tenkjer eg så enkelt som at vi er musikarar som skal skape noko saman utifrå det».

«Det har blitt til ni låtar, så får vi sjå om alle fungerer i gruppa. Låtane er litt typisk meg: Barnslige og leikne. Musikken er ikkje særskild ‘fri’, men eg har lagt opp til at kvar enkelt må ta plass, slik at vi kan gjere det levande i fellesskap». Om jeg har talt riktig fikk vi servert sju av disse nye låtene fra Paulsbergs hand.

Hun var helt åpen på at hun var svært nervøs foran denne konserten, men jeg håper og tror at hun nå er nærmere hvilepuls. Og at målsettingen hennes virkelig ble oppfyllt. Tilsammen greide bandet virkelig å skape noe levende sammen!

Takk til Hanna Paulsberg, og takk til hennes medmusikanter! Men også takk til Jan Ole Otnæs som har satt i gang noe som er tenkt å være et årlig tiltak med bestillingskonserter. En ordning hvor Nasjonal jazzscene ikke bare finansierer komposisjon, innstudering og musikerhyre i forbindelse med konserten, men også legger til rette for og finansierer framføringer andre steder i landet.

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Francesco Saggio