BAREFOOT IN AUGUST, GALLERI KREBSEN, KØBENHAVN, 16. AUGUST 2020: Det er varmt i København! Fryktelig varmt! Så den eneste måten å lytte til levende musikk på i disse dager er utendørs. Hvor den milde vinden kan røre litt opp i varmegradene, å presse dem under 30 grader i skyggen.
Derfor tenkte jeg at en bakgårdskonsert utenfor et galleri på søndag ettermiddag ville være det perfekte sted å oppleve musikk på. Å finne seg en plass i skyggen under noen trær i bakgården som nesten kan forveksles med en italiensk taverna.
Men lite visste jeg, at konsertene under «festivalen» Barefoot in August foregikk inne i galleriet. I andre etasje (eller på første sal, som det heter i Danmark). Og da vinduer og dører ble lukket da konsertene startet, ble det nesten umulig å puste inne i det lille galleriet. Men hva gjør man ikke for jazzen? Så jeg holdt ut, og fikk med meg begge konsertene. Dette var siste dagen i denne tre-dagersfestivalen, hvor man hadde presentert «frittgående» musikk for et lite, men eksklusivt publikum, og skal man dømme etter de konsertene jeg fikk med meg i dag, har det vært tre fine dager i bakgården.
Første band ut denne ettermiddagen, var en kvartett som aldri hadde spilt sammen tidligere. Fra venstre på scenen (og på hovedbildet) fikk vi høre saksofonisten og klarinettisten Jonas Engel, som har spilt mye i København den senere tiden, selv om han er basert i Berlin, tenorsaksofonisten Nana Pi, som vi ofte hører i Klub Primi, trommeslageren Kasper Tom, som mange vil kjenne fra samarbeid med blant andre bassklarinettisten Rudi Mahall, og den norske, men København-boende tubaisten Kristian Tangvik.
At de fire ikke hadde spilt sammen tidligere var umulig å høre. For fra første tone var dette «frittgående» musikk hvor kommunikasjonen nesten var til å ta og føle på. I starten var det Pi, Tangvik og Tom som satte «føringen», men etter kun kort tid var Engel på plass med strålende altsaksofonspill. Og i andre «sekvens» tok det virkelig av. Da var det Engel som ledet an med heftig og tøft spill, som de andre tre hang seg på og gjorde til en fantastisk happening. Tangviks spill var tett opp i spillet til Engel med heftige kommentarer og innspill, mens Tom løste trommeoppgaven med løst og deilig spill. Pi var nok den som slapp minst til i dette litt maskuline selskapet, men innimellom syntes jeg hun fikk «armet» seg godt fram, nok til å avlevere noen kreative og innholdsrike solier.
Dette er en kvartett jeg håper kommer til å møtes igjen. For med litt planlegging på forhånd og litt «snakk», kan dette blir en riktig «höydare» på de friere jazzscenene i Danmark (og sikkert også i de andre nordiske land).
Etter en fortjent pause ute i skyggen, var det duket for ettermiddagens andre konsert. Her møtte vi den polske trompeteren Tomasz Dabrowski, bassisten og landsmannen Mariusz Prasniewski, tenorsaksofonisten Fredrik Lundin og trommeslageren Jeppe Gram. Dabrowski har vært bosatt iDanmark noen år, og på den tiden har han gjort flere plater i eget navn, som for eksempel soloplaten «S-O-I-O: «30th birthday / 30 concerts / 30 cities» i 2017 (anmeldt HER), «Ninjazz» med japanske musikere, (anmeldt HER) og «When I Come Across» (anmeldt HER). Og det er ingen tvil om at han kommer fra Polen, og har den avdøde trompetkollega Tomasz Stanko som forbilde. For allerede fra første tone ramlet tanken om Stanko ned i hodet mitt, og på blokka står det med store bokstaver med tre streker under: Stanko! Og det er vel også naturlig. Når man kommer fra Polen, som har en svært sterk freejazz-tradisjon, med Stanko som en slags «ledestjerne», må man nesten plukke opp elementer fra hans spill i løpet av «læretiden».
Den andre polske musikeren i kvartetten, bassist Prasniewski var også en fryd å lytte til. Han er en musiker med store ører og som glir perfekt inn i samspillet med de andre. Og da han fikk frie hender, for å gjøre solier, så satt de som spikret inn i helheten. Trommeslageren Jeppe Gram hører vi fra tid til annen i svært forskjellge sammenhenger. Men jeg tror han storkoste seg i denne litt avanserte neo-bop-musikken som i hovedsak var laget av Dabrowski.
Her var det vel egentlig kun Fredrik Lundin som fikk litt problemer med å henge helt med i de avanserte temaene Dabrowski hadde skrevet ned. Det ble mye heftig notelesing for å få med seg alle «fortenedels-notene» og de krevende, rytmiske sprangene. Men i solistarbeidet var han strålende. Da kunne han slappe litt av og la musikken slynges ut i lokalet til det lille publikummet som mer enn gjerne tok imot. Lundin er en strålende tenorsaksofonist, og når han får slippe løs, er det deilig å lytte til han.
Og når de etter hvert gjorde låten «First Song» fra Tomasz Stankos plate «Balladyna» på ECM, 1975, så var på mange måter ringen sluttet. Nå kan Stanko sitte rolig i jazzens himmel og vite, at arven etter hans lange trompetkarriere blir tatt godt hånd om av Dabrowski og hans medmusikanter.
Å lytte til «frittgående» jazzmusikk en søndag ettermiddag er en fin avslutning på weekenden. Og med såpass idealistiske og dyktige musikere som de som spilte disse tre dagene på Galleri Krebsen i Studiestræde midt i København sentrum, er det håp for denne formen for jazz. Vi skulle bare ønske at det hadde vært flere som hadde tatt veien hit, i stedet for å være med på å fylle opp badestrendene og bidra til å spre covid-19-viruset, så de små spillestedene igjen står i fare for å bli stengt av myndighetene.
Tekst og foto: Jan Granlie
Nana Pi
Jonas Engel
Tomasz Dabrowski
Mariusz Prasniewski
Jeppe Gram
Tomasz Dabrowski, Mariusz Prasniewski, Jeppe Gram og Fredrik Lundin
