Konserter

Bonanza Våganza!

KAMPENJAZZ, SØNDAG, 21. NOVEMBER 2021: Med ordningen residerende kapellmester har klubben Kampenjazz utviklet en plattform for å lansere ny norsk improvisert musikk. Med denne institusjonen inviterer jazzklubben Kampenjazz ledende norske musikere til å gi tre konserter, fortrinnsvis med nytt materiale og nye bandkonfigurasjonen. En etablert musiker får mulighet til å presentere konserter, der hensikten fortrinnsvis er ment å være utprøving av nytt materiale. Bassisten Ole Morten Vågan er dette årets residerende kapellmester og er med det den åttende i rekken ved Kampenjazz.

Etter en konsert ved avslutningen av Hallvardsdagene i slutten av september hadde Vågan sin første konsert som årets resident. I midten av oktober hadde han sin andre konsert — og for en kveld det ble den gangen! Det var dermed med svært høye forventninger vi gikk til den tredje og avsluttende konserten i Vågans residentskap.

Denne gangen kommer han med en ordentlig all star-kvartett, med musikere på aller øverste hylle i moderne europeisk jazz. Ingen av dem trenger vel noen ytterligere forklaring i tillegg til introduksjonen: Fredrik Ljungkvist på klarinett og tenorsaksofon, Kaja Draksler på piano og Jon Fält på trommer. Ljungkvist og Vågan fant nok en gang tonen sammen på albumet «Inland Empire» i fjor, selvfølgelig er dette Clean Feed-albumet anmeldt salt peanuts*.

Med Jon Fält og Ljungkvist har vi to svenske musikere som Vågan kjenner godt fra også andre sammenhenger – vi husker med glede kvintetten the Deciders der de begge inngår. Slovenske Kaja Draksler er en like kjent musiker for de som følger med på den frie improviserte musikken i Europa. Sist samarbeidet hun med Vågan i prosjektsamarbeidet mellom kvartetten Hearth og Trondheim jazzorkester.

Nå kom de til Kampenjazz, som en ny spennende kvartett. La det være sagt med en gang, de høye forventningene ble innfridd til fulle.De starter ut med Vågans «Clubbinger», før vi får en flott hyllest fra Ljungkvists hånd til en stor saksofonist som gikk bort alt for tidlig. «Börje» er skrevet til Börje Fredriksson, en lovende svensk jazzmusiker som døde for tidlig, kun 31 år gammel mot slutten av 1968. Ei låt verdig den fine musikeren. Om du ikke kjenner ham, sjekk ut det eneste albumet som kom ut i hans levetid, «Intervall».

Vågans lek med ord og låttitler er vi godt kjente med, men «New Misconceptions of Jazz» beveger seg høyt på lista. Det er en flott variant på et begrep som gjorde norsk nu jazz kjent over det meste av verden for ganske nøyaktig 25 år siden. Bugge Wesseltofts «New Conceptions of Jazz» står fortsatt som en viktig milepæl, ikke bare i utviklingen av norsk jazz etter 1990. Og nå altså; the new misconceptions …!

En uvant og på grensen til ugjenkjennelig versjon av Annette Peacocks «Touching» følger deretter. Vågans «Biggie» etterfølges av Ljungkvists «King Kong», før ekstranummeret «Critical Mass Distraction» avslutter konserten.

Det er fire musikere på aller øverste hylle som presenterer seg denne kvelden i den gamle Metodistkjerka på Grønland, øst i Oslo. Fredrik Ljungkvists spill — om det er på saksofon eller klarinett — er alltid oppfinnsomt, og, som jeg opplever det, alltid fylt latter og solskinn. Det er en dyp musikalsk forståelse i de linjene han drar opp.

Forståelsen er også dyp som et mørkt skogstjern en sein sommerkveld, hos slovenske Kaja Draksler. Vi blir fortalt at hun reiste fra Aten kl. 04.00 om morgenen for å rekke et par timers øvelse i Oslo før konserten. Men det var verken jet-lag eller time-lag i hennes spill denne kvelden. Ikke minst sørget hun for en intens ballutveksling med Ljungkvist på flere punkter underveis.

Jon Fält på trommer, er … vel, bare Jon Fält. Det er bare Fält som kan spille trommer og perkusjon slik han gjør. Det er umulig å beskrive bredden i det spillet han framviser, men når du hører det, så er det … bare riktig! Ikke mer, og ikke mindre. Det kan ikke bli bedre, det er bare rett og slett umulig. Selv når han sleiver og mister grepet om ei stikke, så faller det perfekt på plass. Selv når Fält ikke har regien, innordner naturen seg etter Fälts intensjoner.

Ole Morten Vågan er den som fører an, og som geleider dette fargerike toget gjennom de musikalske landskapenes varierte topografi. Men konsertens høydepunkt er nytelsen av samspillet i kvartettens kraftverk, mellom Vågan og Fält. Hvem leder, hvem følger? Her går det fort i svingene, med lange ballvekslinger som ville få Christian Ruud til å gispe etter pusten. Og her slippes ikke ett eneste game før det er gått til tie-break.

Etter tre gjennomførte konserter i dette årets residentskap, kan Ole Morten Vågan nå i likhet med de sju foregående residerende kapellmester, tilføye res.kamp. til sitt navn. Vågan er nå den åttende i rekken av norske musikere med denne tittelen siden Mats Eilertsen var den første, våren 2014. Vel blåst!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Käthe Øien


Ole Morten Vågan og Fredrik Ljungkvist


Kaja Draksler


Fredrik Ljungkvist


Jon Fält

Skriv et svar