Copenhagen Jazz Festival 2021 rir inn i solnedgangen som en av de beste!

COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL 2021 (CJF), 11. JULI (DAG 11): Så var vi gjennom maratonløpet 2021. salt peanuts*’ utskremte har trålet København på sykkel fra spillested til spillested de første 11 dagene i sommermåneden juli, som ikke hele tiden fortonet seg som en sommermåned. Men hva gjør vel det? Man har tross alt vært på en rekke jazzfestivaler tidligere, hvor værgudene ikke akkurat har spilt på lag med jazzen.

I løpet av disse dagene har undertegnede vært innom godt over 40 konserter, og om jeg har regnet riktig, så har du på salt peanuts* hatt muligheten til å lese rapporter fra 39 konserter fra noen av de mest spennende spillestedene i København.

Spekteret av forskjellige typer jazz og beslektede, og ikke fullt så beslektede, stilarter har vært stort på årets mastodontfestival, selv om fraværet av de store, amerikanske «plakatnavnene» har uteblitt. Jeg har valgt å fokusere på de litt alternative konsertene i år. De konsertene jeg, av erfaring, vet ikke får så stor oppmerksomhet i andre medier. Men først vil jeg oppsummere siste dag av «min» festival. Den «opprinnelige» festivalen ble avsluttet søndag 11. juli, men det fortsetter, i en noe nedskalert versjon, med festivalkonserter helt fram til den 24. juli. Men det er grenser for hvor lenge man kan befinne seg på jazzfestival, før man blir hentet av fire menn i hvite frakker og lagt i tvangstrøye med sterke, psykiske plager.

Internasjonalt stjernelag
Ogdenne dagen startet jeg, som vanlig, i JazzCup. Hovedgrunnen til at jeg startet her denne søndagen, var at jeg skulle arbeide noen timer denne søndagen. Det har vært hardt trykk på medarbeiderstaben på det fine spillestedet disse ukene, så jeg tok på meg jobben i døra, med å selge billetter og sjekke korona-pass.

Men mest av alt ville jeg være der for å høre den ungarske pianisten Robert Lokatos og hans Quartet, som også spilte samme sted for noen dager siden under navnet Gabor Bolla Quartet. Bandet består av Lakatos på piano, Gabor Bolla på saksofon, svenske Daniel Franck på bass og, som spesiell gjest, amerikanske Billy Drummund på trommer. Lakotos har tidligere gjestet CJF flere ganger, og det har alltid vært spennende og deilig å høre hans bop-pianospill, som nesten savner sidestykke i dagens jazz. Han er det man gjerne kan kalle en «råtass» ved pianoet. Han spiller strålende ensemblespill, og hans soloer er noe av det beste man får nå om dagen innenfor hard-bopen. Saksofonist Gabor Bolla, som også kommer fra Ungarn, har bodd i København i flere år, og har opparbeidet seg er rykte som en hardtspillende saksofonist. Og i denne sammenhengen trivdes han som «fisken i vannet». Han er en vanvittig tekniker, og han har hele tiden strålende ideer i solospillet som overgår det meste man får fra «yunaiten» nå om dagen. Heftig, pågående, energisk og tøft! Og svenske Daniel Franck, som i løpet av årene har blitt en slags superbassist som plukkes inn i bandkonstellasjoner både i Norge, Sverige og Danmark hele tiden, passer perfekt inn sammen med Lakotos og Bolla. Han har utviklet solospillet sitt mye de senere årene, og avleverte denne ettermiddagen en rekke «sentrumsblinker» både i ensemblespillet og i soloene.

Men størst interesse var det nok rundt trommeslageren Billy Drummond, som nærmest er blitt en levende legende innenfor den amerikanske jazzen de senere årene. Han har gjort flere plater i eget navn, pluss at han er å finne på plateinnspillinger med blant andre Carla Bley, Steve Kuhn, Nat Adderley, Tomas Franck, Renee Rosnes, Bobby Huthcerson, Jon Faddis, Paul Bley, Archie Shepp, Chris Potter, Andrew Hill og et femtitalls andre. Og i en sammenheng som dette er han den absolutt rette personen til å ta seg av trommespillet. Med et enormt driv og engasjement, med polyrytmiske figurer som virkelig utfordrer de andre, drivende kompspill, og fine soloer, pusher han de andre musikerne framover på en fremragende måte.

Kvartetten er i dag og i morgen i studio for å lage plate, som kommer på danske Stunt Records om en stund, så det er bare å glede seg!

Arabisk sjarme og deilig, trøndersk energi
Så bar det videre ned i Kødbyen og vårt gamle favorittsted, H15, hvor Klub Primi til vanlig holder hus, for, i første rekke, å høre Trondheimtubaisten Kristian Tangvik (hovedbildet) presentere sitt nye plateprosjekt «The Cod and the Cat». Men først skulle vi møte den danske verdensmann og entertainer M. Rexen, eller Michael Rexen, som er hans egentlige navn. Han er født i de Forenede Arabiske Emirater, og bor i en mongolsk yurt (et stort telt) i Christiania. Han har mye reist rundt i verden for å samle musikk og bli inspirert, i hovedsak i Asia og Midt-Østen, han har jobbet på boreplattform i Egypt, og er blitt et kultfenomen i Danmark. Han stilte opp utenfor H15 med sin kjerrevogn, en slik man ser i Pakistan og India (så vidt jeg vet), og sammen med en ikke identifisert, musikalsk venn, gjorde han et kort sett som jeg ikke forsto så mye av i starten (klassisk musikk på opptak og en slags marimba eller lignende som komp), men da de avsluttet med en sang som tydeligvis alle dansker kjenner, om en fugl som flyr høyt og brer ut sine vinger, hadde settet utviklet seg til en sjarmerende og morsom seanse som man bare måtte elske.

Kristian Tangvik kommer opprinnelig fra Trondheim, men har, etter utdanning ved «Rytmisk» i København, blitt værende i byen. Mange vil kjenne han fra det utmerkede ensemblet The Horse Orchestra, i trio med saksofonisten T.S. Høeg, og i en rekke mer eller mindre permanente ensembler. Og med «The Cod and the Cat» kommer han med sin andre soloutgivelse, etter «nullpluss» som kom i 2021 (anmeldelsen på salt peanuts* kan du lese HER). Den platen var en soloinnspilling preget av elektronikk, og han spilte ikke tuba i det hele tatt. Mens han på den nye platen har satt sammen et mer eller mindre akustisk band, som låter helt annerledes. Her møter vi samme bandet som sto på scenen i H15 denne kvelden, nemlig saksofonisten Mads Lund Egetoft, trombonist Peter Jensen, keyboardist Rasmus Kjær Larsen, bassist Peter Danstrup og trommeslager Rune Lohse, ved siden av Tangvik på tuba og vokal.

Og allerede fra start fikk jeg en følelse av at dette var en slags musikalsk kombinasjon av det man har hørt fra The Horse Orchestra, kombinert med Carla Bleys større ensembler. Det var en spilleglede i bandet som smittet, og Tangvik presenterte låtene på en sjarmerende måte, på dansk og engelsk (for han påpekte at det var flere i salen som ikke forsto dansk, forståelig nok). Personlig synes jeg selvsagt at han burde gjort presentasjonene på skikkelig trøndersk, men jeg kan leve med det slik det ble. Vi fikk servert en salsa som var en hyllest til hans far, som i svært voksen alder hadde fått med mor på salsakurs, karibisk musikk, mer rocka tilbøyeligheter, og freejazz, alt servert i en uhøytidelig og fin stemning, med utmerkede musikere og i fine komposisjoner og arrangementer, hvor jeg spesielt la merke til Egetoft, Jensen og bass-spillet til den danske jazzveteranen Peter Danstrup. Og den delen av konserten jeg fikk med meg, var en konsert i gleden, hvor musikken var akkurat så avslappet som sånn musikk skal være, og hvor alle musikerne bidro til en strålende knsert. Og gjett om jeg gleder meg til å lytte til plata når det omsider er i hus?

EM-finale med fritt improviserte kommentarer
Så var det duket for min avslutning av Copenhagen Jazz Festival 2021. Jeg hadde egentlig tenkt å «lure» meg unna denne siste kvelden, for å se finalen i fotball-EM mellom England og Italia, med beina høyt hevet, i heimen. Men slik gikk det ikke, siden min mangeårige, gode venn, Samsung-fjernsynet, sa «takk for seg» og «vandret til de evige jaktmarker» i begynnelsen av festivalen. Og å sitte på en tribune på et torg i byen eller på et trangt vertshus med litt slukørede dansker, og betale noen hundre kroner for å se kampen, var uaktuelt. Derfor var det på høg tid å også besøke Literaturhaus under festivalen. Her viste de finalen på storskjerm, samtidig som kampen ble kommentert av pianistene og perkusjonistene Simon Toldam og Kresten Osgood. Og en bedre kommentering av en fotballkamp er det vel egentlig umulig å få. Jeg vet ikke hvor mange spillejobber de to har hatt i løpet av disse 11 dagene, men det er ikke få! De har trålet seg fra sppillested til spillested i flere forskjellige konstellasjoner, og bare denne dagen har de vært travelt på farten hele dagen. Så kanskje var kombinasjonen improvisert musikk og fotball midt i blinken for de to travle musikantene.

Å skulle kommentere en fotballkamp ved hjelp av musikk, kan på mange måter sammenlignes med det å være pianist til stumfilmer. Men i stumfilmene kjenner pianisten oftest til hvordan det hele utvikler seg og ender, noe som er vanskelig i en EM-finale i fotball. Derfor er også øvelsen «kommentering av fotballkamp» uten at det er det verbale som spiller kommentatorrollen er vanskelig øvelse. Det skal improviseres helt fritt uten faste holdepunkter i 2 x 45 minutter, og når det i tillegg blir ekstraomganger og straffesparkkonkurranse, var det en svært krevende oppgave de to musikerne hadde sagt ja til.

Men jeg synes de løste oppgaven på en fremragende måte. Og når England scoret etter drøyt to minutter, eksploderte de to, selv om begge, før kampen, fortalte at de, i likhet med de fleste av de andre som valgte denne måten å se kampen på, tydelig holdt med Italia.

De klarte å lage kampen enda mer spennende med liflige synth-riff, fri improvisasjon, nesten stumfilmaktige pianosekvenser, og markeringer ved frispark, cornere og – ikke minst – da Italia utlignet. Og da straffekonkurransen ble avgjort i Italias fordel, smalt dansemusikken mellom veggene og Osgood viste med knyttet neve, at det beste laget vant.

Konklusjon
Så var det å trille over Nørrebro, forbi Blågaards Plads og ned til Fredriksberg og hjem i heimen, parkere sykkelen, «Det sorte lyn» og takke for god og sikker transport gjennom de siste 11 dagene, og sette seg rolig tilbake og tenke over hva årets CJF egentlig var.

For det første merket nok de fleste at det var adskillig mindre folk på festivalen i år enn de senere årene. Det kan skyldes flere ting. Selvfølgelig har korona-pandemien mye å si, for det var adskillig færre utenlandske musikere og publikummere til stedi år. I tillegg var det fotball-EM samtidig med festivalen. Og at Danmark hadde sitt mest spesielle mesterskap gjennom alle tider, med hjertestansen til Christian Eriksen allerede i første kamp som åpning, og den massive støtten laget fikk i etterkant av så godt som alle dansker. At flere av kampene ble spilt i Parken i København, hadde også en stor innvirkning, særlig når de danske myndigheter tillot 25 000 publikummere på stadion, samtidig som publikumsbegrensningene på spillestedene holdt standarden fra før festivalen og fotball-EM (Kulturminister Joy Mogensen bør ha mye å svare for i etterkant!).

Konsertmessig var programmet i år på over 1000 konserter, mot tidligere mellom 1200 til 1400. En av grunnene til at det var færre konserter, har selvsagt å gjøre med at det ikke var mulig å få besøk av amerikanske stjernemusikere på turné i år. Men de faste spillestedene som har et trofast stampublikum var, med få unntak, stort sett utsolgt, som foreksempel i den lille klubben JazzCup (med tillatelse til å slippe inn 40 publikummere), som har et ytterst trofast, eldre publikum, var det kun ett par, tre av de 22 konsertene som ikke var utsolgt. Og både Ben Webster-priskonserten og solokonserten med Carsten Dahl i Bartof Station var utsolgt.

Men at det var bedre plass på en del av konsertene, gjorde ingenting for salt peanuts* utskremte. Av de drøyt 40 konsertene jeg var innom i løpet av disse 11 dagene, kan jeg i ettertid telle på under en hånd de konsertene som ikke ga meg store, musikalske opplevelser. Jeg har fått høre nye sammensetninger (gjerne med ytterst dyktige, unge musikere), faste ensembler som virkelig har gitt «jernet» over å kunne spille for publikum igjen, og høydepunktene har egentlig stått i kø. Og skal jeg plukke ut en konsert som utmerket seg, må det være møtet med Thumbschrew (Mary Halvorson, Michael Formanek og Tomas Fujiwara) i Jazzhus Montmartre den sjette dagen i festivalen. Det var en magisk opplevelse!

Så håper jeg korona-spøkelset er historie i god tid før neste års festival, så man igjen virkelig kan føle at jazzen koker på gater og streder i «kongens by» et par uker i juli. Men å forlange bedre jazz enn det vi fikk servert disse dagene, kan man nesten ikke gjøre.

Nå pakker jeg ned kamera og notisblokk. Får unna oppvasken som har hopet seg opp, får jazzen ut av klærne, og gjør klar for en jazzfri ferie noen uker, hvis jeg slipper helskinnet inn i Norge uten karrantene. Så overlater jeg konsert-spaltene til kollega Johan Hauknes som er i ferd med å gjøre seg klar for Moldejazz, og gir plass til hans rapporter derfra i uke 29.

Tekst og foto: Jan Granlie

Robert Lakatos Quartet