TAMPERE JAZZ HAPPENING, DAG 2, 4. NOVEMBER 2022: Så er jazzfestivalen i Tampere i gang for alvor. Festivalhotellet syder og koker av gjester på vei til sauna eller lunsjer, musikere sjekker inn, velkomstklemmer deles, og noen musikere kommer inn etter dagens løpetur rundt Mumimuseet eller rundt i gatene på denne siden av byen. Ting faller etterhvert til ro, og man kan forberede seg for ettermiddagens og kveldens konserter, enter i Tullinkamrin, hvor de «store» konsertene foregår, eller i Telakka, hvor man i hovedsak finner de finske musikerne.
Og akkurat at de har valgt en egen scene for presentasjon av den nyere delen av den finske musikken, tror jeg er et godt trekk. Her fylles det alltid opp av lokale og nasjonale publikummere, samtidig som det er et sted hvor vi utlendinger kan oppdage nye, finske bandkonstellasjoner.
Igor Stravinskij i delvis dansk fremføring
Og vi starter inne i Tullinkamrin hvor den danske trommeslageren Stefan Pasborg omsider får gjort konsert med prosjektet Rital Dances sammen med UMO Helsinki Jazz Orchestra og solistene Seppo Kantonen på keyboards og Jussi Kannaste på tenorsaksofon.
Stefan Pasborg husker at han hørte Igor Stravinskys ballettmusikk allerede som liten, fordi moren hans var ballettdanser i Den Danske Kongelige Ballett. Det aktuelle stykket var «The Rite of Spring» (1913), som sjokkerte det parisiske publikummet med sin modernitet, og hvor særlig andre del, «Mystic Circles of the Young Girls», etterlot et uutslettelig inntrykk på tre år gamle Pasborg. I dag, rundt 45 år senere, har Pasborg endelig realisert sin gamle drøm og med utgivelsen av albumet Ritual Dances (anmeldt HER), hvor han tolker deler av Stravinskys «The Firebird» (1910) samt «The Rite of Spring» med to orkestre. Dette er imidlertid ikke hans første forsøk på å tolke Stravinskijs musikk, siden han allerede i 2015 spilte inn de samme komposisjonene, som han arrangerte og utvidet, på albumet The Firebirds. Men her ble prosjektet fremført av en trio med keyboards, tenorsaksofon og trommer. Kjerneorkesteret på Ritual Dances er det store, danske ensemblet Blood Sweat & Drums + Bass, forsterket med ekstra solister. Samtidig har platen også UMO Helsinki Jazz Orchestra med på to av de desidert lengste komposisjonene, og med Kannaste Kantonen som solister.
Og det var dette samarbeidet om skulle få sin urfremførelse her i Tampere. Planen var at de skulle spille dennemusikken i etterkant av plateinnspillingen, men på grunn av pandemien ble årets festival i Tampere første mulighet til å presentere musikken for et konsertpublikum.
Stefan Pasborg er en trommeslager med en særegen spillestil, som man kan gjenkjenne blant et hundretalls andre trommeslagere. Hans bakgrunn fra trioen Ibrahim Electric har satt sine dype spor i spillestilen, som hele veien swinger voldsomt, og som inneholder elemter fra flere stilarter, ikke bare innenfor jazzen, men også fra soul og Tamla Motown. Og denne blandingen benytter han for å gjøre denne musikken til sin egen. Og ved hjelp av Kantonens fine keyboardspill og Kannastes eminente tenorsasksonfonspill, over et svært fungerende «storband» ble dette, på mange måter, en ny opplevelse av Stravinskijs musikk. Jeg tror opphavsmannen ville ha likt denne versjonen av hans musikk, og kanskje er det i denne retningen han selv ville ha beveget seg, hvis han hadde vært med oss fremdeles.
Den gamle mester møter «ungdommen»
Men Pasborg og UMO må ha oss unnskyldt. Vi måtte haste videre før konserten var slutt, fordi logistikken blelitt forskøvet denne kvelden på grunn av at konserten ble litt forsinket. For salt peanuts* utskremte måtte bare over i Telakka for å få med seg det finske prosjektet Plop + Junnu. Dette er et spennende møte mellom trioen Plop, bestående av saksofonisten Mikko Innanen, bassisten Ville Herrala og trommeslageren Joonas Riippa. Dette er et band som har gjort noen strålende plateinnspillinger, og som har startet samarbeid med den finske jazzens «grand ole man» og maestro Juhani «Junnu» Aaltonen. De kom tidligere i år ut med platen Plop + Junnu på Fiasko Records, en plate som fikk strålende anmeldelse på salt peanuts* (anmeldelsen kan du lese HER). Og nå skulle vi endelig få høre prosjektet på konsert.
Siden innspillingen har Aaltonen vært smittet av korona, noe som førte til at han ikke lenger kunne spille tenorsaksofon – en instrument han er en mester i å traktere. Derfor spiller han nå kun fløyte nå.
Men gjorde det noe? Overhodet ikke. For Aaltonen er også en mester på fløyte. Jeg har alltid vært skeptisk til de fleste som spiller fløyte i jazzsammenheng. Det har, nesten, alltid en tendens til å bli litt for «pinglete» i sammenhengene det blir satt inni. Men detfinnes hederlige unntak. Og ett av disse unntakene er utvilsomt Juhani Aaltonen! Og i samspill med Innanen skaper de en musikk som swinger kraftig, de to er gode lyttere og stilmessig fungerer de perfekt sammen. Komposisjonene, som i hovedsak er laget av Innanen er kreative, humoristiske og ligger musikalsk ofte tett på Ornette Coleman i uttrykket, og med Riippas pågående og fine trommespill og Herrelas utmerkede bass-spill, ble dette et stort høydepunkt på agens program. Et prosjekt som bør sendes ut på turné i Europa raskest mulig.
Festivalens første (og forhåpentligvis eneste) nedtur
Tampere Jazz Happening setter ikke sammen programmet, i første rekke, for å tilfredsstille salt peanuts* sin «sære» musikksmak. Men vi ga saksofonisten Nubya Garcia en sjanse.
I 2020 kom hun med sitt debutalbum, The Source, som ble nominert til en Mercury Prize. Dette er en samling selvbiografiske låter flettet sammen rundt hennes identitet, der hun utfolder sin flerkulturelle fortid og sine tallrike musikalske påvirkninger.
Men, dessverre, fikk vi allerede da trommeslageren satte i gang med masse «jazzrock»-reverb og et stilriktig og komersielt keyboards at dette kom til å blien prøvelse – særlig etter den strålende konserten med Plop + Junno. Og da hovedpersonen kom dansende inn på scenen med sin tenorsaksofon var vi overbevist om at dette overhodet ikke var vår «cup of tea». Derfor lot vi Garcia og hennes band få holde på uten at salt peanuts* skulle bli sittende de å irritere seg over hva de fremførte fra scenen. For dette var musikk som, garantert, store deler av publikum likte, men det falt dessverre ikke helt i vår smak.
Derfor kalte vi kvelden for en kveld, og valgte å droppe det siste, finske bandet i Telakka pluss det Finlandsbaserte afrobeat-bandet Helsinki-Cotonou Ensemble i Klubi, for å forsøke å få den tiltrengte skjønnhetssøvnen som var påkrevet etter nesten to uker på festivalveien.
Tekst og foto: Jan Granlie
Stefan Pasborg og UMO Helsinki Jazz Orchestra
Mikko Innanen
