NATTJAZZ, BERGEN, 1. JUNI 2022, DAG 6: Så var salt peanuts* tilbake på Nattjazz i byen mellom de sju fjell. Vi trengte noen dagers pause etter årets Nutshell, for å ordne med andre, preserende ting. Men nå er vi tilbake, og vil følge denne hyggelige og spennende festivalen «till the bitter end».
Og i går, onsdag, sto festivalen i den bejublede vokalisten Karin Krog (hovedbildet) sitt tegn. Nylig passerte hun 85 unge år, med biografi i bokform (som er anmeldt HER), med flere «artist talks», hyllestkonsert på Victoria, Nasjonal jazzscene (som er anmeldt HER) og med konserter flere steder rundt om i Norge.
I går var det Bergen sin tur til å hylle denne fantastiske vokalisten og artisten. Og med assistanse fra gitaristen Staffan William-Olsson og bassisten Terje Gewelt i trioen de kaller Karin Krog & In-Between-Times, og med «artist talk» i samtale med en av hovedbidragsyterne i boken, «Det måtte bli Jazz!» (Odin/Grappa Musikkforlag), Terje Mosnes, i ettermiddag, får hun markert seg godt på Nattjazz 2022.
Karin Krog har vært aktiv på jazzscenen nesten like lenge som den britiske dronningen har regjert over det britiske imperiet, og som også blir feiret i disse dager. Krog spilte første gang i Bergen i 1963 eller -64, under en tilstelning i Bergen Atletklubb, men hvor turen sporensterks gikk til Neptun for jam session etter opptredenen hos de lokale muskelbuntene.
Jeg har forsøkt å tenke ut hvilke jazzvokalister som nesten er mer aktive enn noen gang, etter at de har passert 85 år. Og i dag er det vel egentlig kun Karin Krog og Sheila Jordan som fremdeles holder det gående, og som til de grader holder svært høy standard. Riktignok er Sheila Jordan eldre, hun har nettopp passert 93 år, og var for ikke lenge siden på en uforglemmelig Norgesturné. Og Jordan og Krog kan på mange måter også sammenlignes. De tolker standardlåter på personlige og nydelige måter, og de har en scenesjarm som de fleste, yngre utøvere har mye å lære av. Ikke med voldsomme sceneshow, slik ungdommen (kanskje) vil ha det, men med utmerkede historiefortellinger, erfaring, og en måte å møte publikum på som er enestående.
Denne kvelden på Sardinen fikk vi møte Karin Krog i storform. Sammen med gitar og bass gjorde hun et godt utvalg standarder på sin personlige måte, pluss låter av Michel Legrand, fra en av mine favorittplater med Krog, den utsøkte «You Must Believe in Spring» med, i hovedsak, danske musikere, pluss noen personlige og fine komposisjoner gjort av samboer John Surman.
Krogs stemme blir egentlig bare bedre og bedre. Hun har en erfaring i stemmen som gjør henne unik, enten hun gjør standarder eller mer eksperimentelle ting, og hun velger låter hun vet hun kan mestre, og gjør det med stor overbevisning.
Gitaristen Staffan William-Olsson er den som følger henne tettest. Han er en usedvalig god lytter, teknisk briljant på instrumentet, og en utmerket solist som passer perfekt til Krogs stemme. Bassist Terje Gewelt er bra på å kompe de to, men jeg syntes det «glapp» litt i soliene han leverte denne kvelden. Men det spiller ingen rolle. Karin Krog er dronningen av norsk jazz, og det var et fullstappet, og litt eldre klientell enn vanlig, som var storligen fornøyd, og klappet de tre inn til ekstranummeret «Route 66».
Fransk/amerikansk og friskt
Den franske sopransaksofonisten Emilie Parisien har vært et av Frankrikes ledende navn på jazzscenen i flere år. Han er født i 1982, og har utgitt en rekke plater, og han har vært Europa rundt på jazzfestivaler siden han kom ut med sin første plate i eget navn, «Éphémère», i 2000. Han ble tidligere regnet som et slags vidunderbarn i franske jazzkretser, og var godt aktiv allerede da han var 11 år. I de senere årene har han vært i stallen til det tyske plateselskapet ACT, og personlig har jeg hatt litt problemer med å få helt «fot» på disse platene – kanskje mest på grunn av lyden, som gjennomgående er komprimert for å tilpasses radiospilling. Men på konsert er det noe helt annet. Og til Bergen kom han med prosjektet «Louise», hvor han selv spiller sopransaksofon, Theo Crocker, som selv har en suksessfull solokarriere, spiller trompet, Roberto Negro spiller piano, Manu Codjia tar seg av gitarspillet, Joe Martin holder det hele sammen på bass, og bakerst til høyre på scenen, den allestednærmværende Nasheet Waits på trommer.
Og det var et energisk sett vi fikk være med på. Musikerne er teknisk briljante, med Parisien og Crocker i front. I tillegg fikk vi innimellom relativt heftig pianospill fra Negro, solid trommekomp og utmerkede bidrag fra Cojias gitar. Men etter en stund syntes jeg det ble litt for ensformig, selv om vi, omtrent i midten av settet, fikk en herlig og fri pianosolo fra Negro. Det ble, kanskje, litt for mye energi på samme nivå, og kanskje kunne de ha variert låtvalget litt mer, slik at ikke alt gikk i samme hastighet på metronomen. Men Parisien er en dyktig musiker og komponist, og selv om mye av musikken låt veldig fransk, flinkt og «publikumsvennlig», tror jeg de fleste som hadde fylt opp Sardine var fornøyd med valget.
Energiske damer fra Mali
Bandet Les Amazones d’Afrique er et band som i dag består av de tre vokalistene Mamani Keita, Fata Ruffino og Dobet Gnanhoré, pluss gitaristen Salif Koné, trommeslageren Franck Baya og Djen Nadjib Ben Bella. Dette er musikere som kommer fra Mali, og ble startet i 2014 av blant andre vokalisten Oumou Sangaré, og som siden har involvert musikere fra hele det Vest-Afrikanske kontinentet, blandt andre Angelique Kidjo.
Dette er et kollektiv som taler de Vest-Afrikanske kvinners vanskelige kår, og med en energisk og positiv måte gir de publikum en forestilling det spruter energi og pågangsmot ut av. De har et drivende godt scneshow, men jeg tror du må være tett på scenen og i dansehumør, for å få full valuta for pengene i denne musikken. Personlig synes jeg mye av denne musikken går litt for mye i det samme «sporet», uten altfor mye variasjon. Så denne anmelderen blir ofte fornøyd etter 15-20 minutter av en slik konsert. I tillegg savnet jeg litt av de Vest-Afrikanske gitar-riffene, som er så typisk for denne musikken. Men både scneshow, energi, smittende glede og, ikke minst, de tre damenes viktige budskap er nok til å gjøre en konsert med dette kollektivet til en happening med en alvorlig undertone.
Så skulle man, selvfølgelig, ha fått med seg siste konserten denne kvelden, med Beady Belle, som nettopp har sluppet sin nye plate «Nothing But The Thruth» på Jazzland, som er hennes 20-årsjubileum som plateartist (platen er anmeldt HER). Men siden konserten ble noe utsatt, det så ut som om de hadde problemer med å få alt det tekniske til å fungere på lydprøven, så måtte salt peanuts* sin utskremte forlate USF Verftet for å slippe å ty til Bergen Taxi,eller noen av de mange andre taxiselskapene som regjerer i byen for å komme til «hulen». Så får vi heller håpe at en av de to, eller helst begge, de større lokalavisene, for en gangs skyld ville være til stede for å lage en konsertanmeldelse av Beady Belles konsert, i stedet for kun å konsentrer seg om «folkelivet» og hvem som var på Nattjazz. For i år har hverken Bergens Tidende eller BA gjort jobben sin som seriøse og oppegående kulturaviser.
Nå er vi i ferd med å nærme oss avslutningen av årets Nattjazz, og fredag, som for oss i salt peanuts* blir det forventede høydepunktet. Men først skal vi kose oss med «artist talk» med Karin Krog, bakgårdsjazz med Mette Rasmussen og Erik Kimestad, Maciej Obara Quartet, Trond Kallevåg – Fengselsfugl, Bare Egil Spelemannslag og, ikke minst, Ingebrigt Håker Flatens tingingsverk for Vossa Jazz «(Exit) Knarr». Vi sees!
Tekst og foto: Jan Granlie
Karin Krog og Staffan William-Olsson
Terje Gewelt
Emilie Parisien, Theo Crocker og Joe Martin
