ABSOLUTE MUSIC, KONCERTKIRKEN, KØBENHAVN, 21. NOVEMBER 2021: Den velkjente CD-serien, Absolute Music, var for ca. 30 år siden med på å ødelegge mye for salget av CDer rundt om, i alle fall i Norge. Dette var en plateserie hvor man satte sammen hitlåter på rad og rekke sammen med noen b-varer, og solgte dem for en billig penge i matforretninger, på bensinstasjoner og i kjøpesentre. Jeg føler dette var et av de første skritt de nye «økonomene» som var i ferd med å overta plateselskapene, iverksatte, og som skulle få store følger for salget av CDer i vanlig forstand. Her fikk man alle «hitene» som selskapene mente skulle på topp på salgslistene, som en slags «smaksprøve» på hva artistenes CD-innspillinger inneholdt.
Nå har noen kreative musikere i København tatt opp arven fra det opprinnelige Absolute Music. Ikke ved at de presenterer en haug med smakebiter fra hva de selv tror vil toppe jazzlistene framover, men med å gi tre band en scene hvor de kan presentere sin kreative musikk for publikum, med etterfølgende jam session.
I går kveld var det utgave nummer 23 som sto på plakaten, og i denne utgaven fikk vi møte Valeria Miracapillo på elektronikk i duo med saksofonisten Albert Cirera (hovedbildet), pianisten Zoe Efstathiou i duo med bassisten Jonathan Aardestrup, og til slutt saksofonisten Sture Ericson i selskap med elektronikken og alle duppedittene til Martin Klapper og gitaristen og banjoisten Niklas Fite. En herlig blanding av frittgående musikere som brukte settene sine godt til tett og fin kommunikasjon.
Utrolig deilig og kreativ duo
Valeria Miracapillo gjennomførte sin bachelor-grad ved Rytmisk Mjusikkonservatorium i København våren 2021. Hun jobber med elektronikk, komposisjon og lydkunst, og programmerer sine egne instrumenter, og arrangerer det algoritmiske rammeverket innenfor musikalske ideer ofte drevet av fysiske og romlige begreper. Albert Cirera har gjort mer enn 30 plateinnspillinger i løpet av de siste fem årene, og han er en av de mest aktive og allsidige saksofonistene på den iberiske halvøy. Etter å ha vært bosatt i Barcelona i 10 år, bor han nå mellom Barcelona og Lisboa, hvor han spiller regelmessig med Ulrich Mitzlaff, Carlos Zingaro, Gabriel Ferrandini, Herânin Faustino eller Abdul Moaimem. Han har delt scene med Agustí Fernández, Joe Morris, Dani Domínguez, Jaume Llombart, Hugo Antunes, Massa Kamaguchi, Bart Maris, David Mengual, etc. Og bortsett fra å lede sine egne grupper, er han en del av prosjekter som Memoria Uno, A. Fernandez Liquid Trio/Quintet, Octopussy Cats og Fail Better.
Jeg vet ikke om det var første gangen disse to spilte sammen, men det hørtes ut som de kjente hverandre svært godt i form av den tette kommunikasjonen som oppsto i kveldens første sett. Cirera er en dyktig saksofonist, som med sopran- og tenorsaksofonen ga oss fine sekvenser, og da han stappet et godt arsenal av pappkopper i forskjellige størrelser ned i saksofonen, fikk han fram et ytterst spennende lydbilde. Og sammen med Miracapillos ytterst lydhøre elektronikk, som fulgte saksofonspillet hele veien med spennende lydcollager, ble dette en strålende start. Det er faktisk sjelden man hører elektronikk brukt på en såpass «dannet» og spennende, og ikke minst, oppfølgende måte, som det vi fikk i dette settet.
To pianoer og bass
Den greske pianisten Zoe Efatathiou har vi hørt en rekke ganger både i Koncertkirken og på Klub Primi, og ikke minst er hennes duosamarbeid med den norske cellisten Oda Dyrnes et studium verdt. De kom tidligere i år ut med platen «Kyaness» på Alkekung Records, og er en innspilling jeg mer enn gjerne anbefaler (platen er anmeldt HER). Bassisten Jonathan Aardestrup kjenner vi best fra saksofonisten T.S. Høegs kvintett, men han er en svært aktiv «jazzmann» i København, både som arrangør og musiker, og jeg har en formening om at det er mang en bassist som har måttet ty til Jonathans egenskaper som instrumentmaker når bassen har fått seg en knekk eller to.
Det som best kjennetegner Efatathious pianospill, er at hun preparerer instrumentet med en rekke «pinner» mellom strengene, som hun stryker på for å få fram helt spesielle lyder. Og denne kvelden var hun utstyrt med to flygler, hvor det ene hadde en rekke «pinner» stikkende opp fra strengene, mens det andre var slik vi er vant til å se et flygel. Hun er en eksperimenterende pianist, som virkelig lager spennende musikk ut av prepareringen, samtidig som hun spilte ytterst kreativt på det «vanlige» flyglet. Aardestrup er en mer «streit» bassist, som legger fine, og ikke så veldig kompliserte bassganger under og over pianospillet, noe som ga en fin kontrast i musikken. Han har en fin og litt tørr tone i bassen, som passer perfekt inn i dette duosamarbeidet, og sammen gjorde de et fint og spennende sett.
Bass-saksofon, banjo og elektriske barneleker
Vi har hørt både saksofonisten Sture Ericson, gitaristen og banjoisten Niklas Fite og Martin Klapper på ut svært serveringsbord med elektronikk mange ganger før i forskjellige sammenhenger.
Martin Klapper var på banen allerede på 90-tallet da han deltok på de legendariske «Company-weeks» i regi av Derek Bailey. Blant hans mange samarbeid fremstår duoen med Roger Turner som en av de viktigste – «Resourceful, these fellows – are not they», som Derek Bailey sa om dem med et typisk britisk understatement. Han jobber mest som komponist, musiker og billedkunstner. Som musiker kjennetegnes han av å komme på scenen uten et eneste gjenkjennelig musikkinstrument. I stedet improviserer han med to fulle piknikbord dekket av mekaniske leker, lekeinstrumenter, elektroniske hverdagsdingser og en rekke hjemmelagde instrumenter. Hans evne til å produsere et stort utvalg av lyder fra disse enhetene, kombinert med en total tilstedeværelse i samspillet med sine medmusikere, har gjort ham til en ettertraktet spiller på improvisasjonsscenen i en årrekke.
Sture Ericson hørte vi sist på Klub Primi i samspill med ett av hans eldste band, The Electronics, med trompeteren Axel Dörner, trommeslageren Raymond Strid og bassisten Joe Williamson. Han har en tendens til å dukke opp der det skal fremføres kreativ musikk, og hvor det er behov for en saksofon eller tre. Og Niklas Fite er en gitarist og banjospiller som ligger tett på den måten både Derek Bailey og John Russell har holdt det gående i mange år. Det vil si, ingen åpenbare akkorder eller «riff», men en «lek» med strengene som ofte har den «naturlige» lyden både i banjoen og i den akustiske stålstrengsgitaren av eldre merke.
Og å få servert bass-saksofon i relativt rå versjon, sammen med banjo og elektriske barneleker, er en litt uvant idrett. Men med Ericsons kraftige, kreative og flotte spill som hovedbasis for musikken, mens banjoen og «dippeduttene» la en slags bakgrunn og kommentarer til Ericsons heftige og utagerende spill, var spennende. Etter hvert plukket Ericson fram tenorsaksofonen og Fite plukket fram gitaren, og musikken ble tatt litt ned, men hele tiden med Ericsons energi i front.
Jeg må si at jeg blir fascinert hver gang jeg hører Klapper med hans arsenal av vibrerende barneleker. Og at han klarer å lage spennende og utfordrende lydbilder kun ved hjelp av disse «lekene» krever en ytterst kreativ sjel, noe Klapper er i besittelse av. Og sammen med gitar eller banjo og saksofonene, blir dette ytterst spennende musikk.
…
Tre utfordrende band på en søndagskveld kan gjerne bli en utfordring for ørene til både den ene og den andre. Men jeg synes sammensetningen av band denne kvelden var perfekt. De skilte seg ikke altfor mye fra hverandre, samtidig som de var nesten som motsetninger. Men motsetninger tiltrekkes av hverandre, sies det, og dette kvelden syntes jeg det fungerte ytterst godt.
Tekst og foto: Jan Granlie
Albert Cirera
Valeria Miracapillo
Zoe Efstathiou og Jonathan Aardestrup
Zoe Efstathiou
Jonathan Aardestrup
Sture Ericson, Niklas Fite og Martin Klapper
Niklas Fite
Martin Klapper
Sture Ericson
