Konserter

Emmeluth’s Amoeba Trio i Coltrane mood

BRAKKESJUKE, OSLO, 18. MARS 2020: Vi er inne i en vanskelig tid for kulturarbeiderne. Og i disse tider gjelder det å være kreative og komme opp med prosjekter hvor det vanlige publikumet ikke trenger å bevege seg vekk fra godstolen. Mange musikere har derfor kommet opp med konserter over sosiale medier, noe vi har skrevet om i artikkelen See you IVL, som du kan lese HER.

I dag klokken 16:00, var det tid for å høre Emmeluth’s Amoeba, en kvartett som vi tidligere har skrevet en del om, både anmeldelse av bandets plate «Chimaera» (ØRA Fonogram), som kan leses HER, og deres danske releasekonsert på Klub Primi i København den 10. desember i fjor. Og anmeldelsen derfra kan du lese https://salt-peanuts.eu/consert/prima-reise/

Bandet består vanligvis av danske Signe Emmeluth på altsaksofon, norske Karl Bjorå på gitar, danske Christian Balvig på piano og norske Ole Mofjell på trommer. Men i dag ble bandet omtalt som Emmeluth’s amputerte, siden Balvig befant seg i Danmark uten mulighet til å delta på denne happeningen. Vi får håpe han satt ved computeren og fulgte med …

I invitasjonen til konserten kan man lese følgende: «Vi nevner ikke navn, men det finnes folk der ute som går rundt og drømmer om å lage en fanzine om den norske improscenen som skal hete «The Age of Emmeluth». Det er jo et fint navn, det er nå en ting, men Signe Emmeluth er også en musiker som representerer mye av det beste akkurat nå – engasjement, både for egen og andres musikk, inspirasjon og spontanitet. De siste årene er vi blitt blåst av banen, nesten bokstavelig, en rekke ganger av henne, enten det er i éngangs-ensembler, som solist med Broen, i Skarbø Skulekorps, med Paal Nilssen-Love Large Unit, med Mats Gustavsson – men kanskje aller mest i hennes eget band, Emmeluth’s Amoeba.  De har har turnert mye de siste 3 årene, og blant annet spilt på en rekke festivaler, med musikk som låner fra både frijazz og kammermusikk. Andrealbumet Chimaera var et av fjorårets aller beste. Det stor kraft og kreativitet i denne musikken – og selv ikke en forminsket versjon av bandet eller begrensningen til hjemmets fire vegger får stoppet det.»

Det er noe spesielt å skulle bivåne en konsert hjemmefra. Man savner selvsagt det sosiale ved å gå på konsert, og lysforholdene blir ofte annerledes en relativt tidlig ettermiddag med dagslyset gjennom vinduene. Men serveringen er vel så bra som ute på de fleste konsertscenene! Det er bare å hente fram en godbit fra vinskapet eller kjøleskapet, helle opp et voksent glass, og la seg «ta» av musikken som strømmer ut av høgtalerne. Så får vi håpe at Emmeluth har naboer som har forståelse for høy musikk i nabolaget, og at konserten vil rulle og gå, uten at politiet eller borettslagsformann Narvestad står i døren.

De starter med Coltranes «Peace On Earth», og vi legger straks merke til Mofjells goht-stil med mørke solbriller og alt som skal til. Kom man uforvarende inn i dette, kunne man straks tro det var et «death metal»-band som sto for musikken. Det er han og Bjorå som innleder, mens Emmeluth tar seg av perkusjonen. Bjorå og Mofjell er straks inne i det coltranske landskapet. Så kommer Emmeluth inn på tenorsaksofon, og vi lener oss tilbake i godstolen og forsvinner raskt inn i «The House That Trane Built». Og vi merker at vi godt kan like denne formen for konsert. Beina høyt hevet og med tastaturet i fanget. Og det blir noe fint over det når man ser på høyreside av skjermen hvem som ser konserten sammen med deg. Folk kommer med kommentarer og emojer strømmer på i høyre billedkant.

Emmeluth tar oss med langt inn i Coltrane-landskapet med energisk spill som gjerne kunne vært gjort av Coltrane selv, og både Bjorå og Mofjell er helt framme på tuppa med heftig og tøft spill, og de skaper virkelig den rette stemningen i disse vanskelige tidene.

Så går de sømløst over i den vakre balladen «Polyp» tittellåten fra deres første plate, hvor Emmeluth og Bjorå spiller (nesten) unisont, og det hele er bare vakkert og en fin kontrast til «Peace On Earth».

Deretter får vi en helt ny låt, som jeg dessverre ikke klarte å oppfatte navnet på, men de legger i vei i et slags Ornette Coleman-landskap, og Emmeluth spiller også her tenorsaksofon, som velvillig er lånt av Hanna Paulsberg. Men selv om det er mye Coleman her, så er det unektelig Emmeluth’s Amoeba, med deres særegne og spennende lydbilde, selv om vi kanskje innimellom savner Christian Balvigs pianospill, som ville gjort musikken mer vid og åpen, kanskje.

Så runder de av denne «mini»-konserten med nok en egen låt, med Emmeluth som innleder slik vi elsker å høre henne. De andre to kommer inn, og det er deilig fritt, selv om det er et relativt klart, underliggende tema. Og det er omtrent som å høre gamle James Blood Ulmer på gitar innimellom i et møte med Roland Shannon Jackson og en ytterst heftig og energisk altsaksofonist. Deilig!

Jeg håper alle som har mulighet til det, har benyttet vippsnummeret 46314169 og støttet disse musikerne og som takk for denne strålende konserten. Og kanskje vil denne konsertformen ble et nytt og fint supplement også i fremtiden, for de som ikke har muligheten til å høre sine favorittmusikere på en scene i nærheten.

Vi på salt peanuts* følger opp med flere konserter denne uken. I morgen er det Håkon Kornstad som tar oss med på plateinnspilling, på fredag spiller Kjetil Jerve solokonsert, og på lørdag drar vi like godt til Berlin og hører Håvard Wiik solo.

Tekst og skjermdump: Jan Granlie