Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

En dag med mange sjangere

COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL, 5. JULI 2022: Etter å ha studert prog (men salt peanuts* hviler ikke)rammet for Copenhagen Jazz Festival, har jeg funnet ut st dette er en festival hvor de danske musikerne dominerer stort. De internasjonale navnene forekommer kun i liten grad, selv om festivlen selv har hentet inn de «store» stjernene som Herbie Hancock, Oumou Sangaré, Melody Gardot, Dianne Reeves, Jeff Beck, Elvis Costello og Gilberto Gill. De fleste av de andre utenlandske navnene er det de små arrangørene selv som har invitert, så som trommeslagerne Victor Lewis og Tony Buck. For Copenhagen Jazz Festival fungerer mest som en slags paraplyorganisasjon, hvor de selv arrangerer noen konserter på de store scenene, mens den enkelte klubbarrangør selv står for bookingen av artister, uten den samme økonomien i bund, som gir dem mulighet til å hente inn de musikerne de selv ønsker. Men de småarrangørene er med på å gjøre festivalen gedigen, bare de betaler noen tusen for å få være med i programmet.

Men slik fungerer det på ett vis. I løpet av festivalen, som i går går fra 24. juni til 10. juli, har man 1300 konserter å velge mellom, og sjekker man programmet nøye, så er det nok en del, danske musikere som får til «salt i grøten» i løpet av disse ukene. For er man ute etter å følge en spesiell, dansk artist, får man det travelt. Jeg mener å huske at rekorden for antall spillejobber for en musiker i løpet av en festival i «kongens by» er på 36 konserter, og da trenger man en lang ferie med kalde omslag i etterkant, hvis man ikke har pådratt seg en haug med jobber på Aarhus Jazz Festival også, som starter siste helga av Copenhagen Jazz Festival.

80-årsfeiringen
Vi startet med en snartur innom JazzCup, for å få med oss litt av feiringen av den 80-åringe saksofonisten Jesper Thilo. Han stilte med sitt sedvanlige «hold» med pianisten Søren Kristiansen, bassisten Daniel Franck og trommeslageren Frands Rifbjerg, og selv om Thilo ikke lenger er noen ungdom, og beveger seg forsiktig rundt, så spiller han fremdeles de gamle swinglåtene på fremragende måte. Hans nye plate, som skulle feire hans 80-årsdag, hadde dessverre ikke nådd fram tidsnok til feiringen, men siden dette er et liveopptak fra JazzCup, er det bare å vente noen dager, så ankommer den. Og med dette bandet som støtte er Thilo i de beste hender. Dette er tre musikere som virkelig kan denne musikken, og de fire ga det fullstappede lokalet virkelig valuta for pengene.

Standarder i vinduet
Deretter gikk turen til et sedvanlig besøk på den lille restauranten Gaarden & Gaden i Nørrebrogade. Her fikk vi høre en trio bestående av den amerikanske saksofonisten Ned Ferm, som har bodd i København en rekke år, den danske bassisten Anders «AC» Christensen, og den svenske trommeyndlingen Cornelia Nilsson. Ferm har nettopp utgitt platen «Hand in Hand» med den amerikanske trommeslageren og vibrafonisten Kenny Wollesen, som om få dager vil bli anmeldt på salt peanuts*, og tidligere har han spilt med blant andre Kurt Rosenwinkel og Roswell Rudd, mens «AC» kan skilte med de fleste av de danske musikerne, pluss Tomasz Stanko og Paul Motian. Nilsson er det nye trommefunnet i Sverige, og er stadig å høre med en rekke musikere, pluss at hun har samspill med både AaronParks og Kenny Barron på CVen.

Her fikk vi også servert en rekke standardlåter, men i en helt annen innpakning enn hos Thilo. Ferm har en fin tone i tenorsaksofonen, og gjør standardene til sine egne på en fin måte, og «kompet» med «AC» som har spilt alle disse låtene tusenvis av ganger, og som hele veien er pågående og entusiastisk med nydelig teknikk og evne til ålytte til de andre musikerne, og Nilsson, som pisker de andre framover med løs og fin teknikk, samtidig som hun hele tiden er avslappet og cool.

Siden vi fikk noen timer med solo igjen i København, hadde man åpnet de store vinduene ut mot gaten, slik at konserten ble en vinduskonsert til stor glede for de som bare var ute i solen for å ta seg en øl, og alle forbipasserende.

Elektronisk duo med perfekt vokal
Duoen med den norske vokalisten Sissel Vera Pettersen (hovedbildet) og den danske vokalisten Randi Pontoppidan, kaller sitt samarbeidsprosjekt for «Inner Lift», hvor begge i tillegg til vokal, også trakterer elektronikk, på en sober og fin måte. De har samarbeidet i mange år, både mens Pettersen bodde i København og etter at hun flyttet hjem til Trondheim. Dette var en slags forsinket releasekonsert for deres nye plate, som har fått tittelen «Inner Lift», og som allerede i mai ble anmeldt på salt peanuts*, en anmeldelse du kan lese HER.

Jeg har hørt begge vokalistene flere ganger tidligere, i forskjellige sammenhenger, men også som duo. Og den konserten de gjorde i går, var noe av det beste jeg har hørt fra de to noen gang. Stemmene satt perfekt, samsangen var nydelig, og den sparsomme bruken av elektronikk fremhevet stemmene på en deilig måte.  Musikken var eksperimentell, og noen ganger adskillig nærmere det klassiske enn jazzen, men med elementer av folkemusikk, ble dette en herlig stund i Skuespilhusets foyer.

I det fri med TS
Den danske altsaksofonisten, stuntpoeten og outertaineren Torsten Høeg, er en egen institusjon i den danske jazzen. Han har gjennom mange år vært en viktig og inspirerende stemme for de yngre, danske jazzmusikere, som han elsker å omgi seg med, både på konserter og på plater.

Et av hans prosjekter er kvartetten The Way Out, hvor han omgir seg med tenorsaksofonisten Mads Egetoft, bassisten Jonathan Aardestrup og trommeslageren Jens Lopes, Her fårvi et godt innblikk i Høeg, og musikernes, favorittjazz, med mye nspirasjon fra Etiopia og andre steder i Afrika, John Tchicai, Albert Ayler og andre mer frittgående deler av verdensjazzen.

Det beste var nok ikke å plassere denne gjengen utendørs på Onkel Dannys Plads nede ved Kødbyen. For dette er et band som krever små rom, intimitet og «svette». Under åpen himmel, hvor man aldri visste om det ble sol eller regn, hennet nærheten til bandet såpass mye at man virkelig måtte konsentrere seg for å få med seg hva som skjedde av «galskap» mellom musikerne.

Men det er en samspilt kvartett, hvor kompet presset de to blåserne til det ytterste, så selv dansingen på scenen av Høeg ble mindre frisk enn vanlig. Men med Aardestrups stødige bass-spill og Lopes fine trommespill, fikk Høeg og Egetoft boltre seg i front, slik de kan. Og Egetoft er uten tvil en utmerket tenorsaksofonist, som passer perfekt i dnne sammenhengen, med pågående og spennende spill.

Mot slutten fikk de med to gjester på scenen, en giarist og en på congas, uten at jeg klarte å oppfatte navnene. Men med de to på scenen blomstret musikken. Den kom mye mer «utover» scenekanten, og det afrikanske og brasilianske kom bedre fram.

Til neste års festival forlanger jeg at Torsten Høeg setter sammen et stort band for å hylle og dyrke musikken til sør-afrikanere som Chris McGregor, The Bluenotes og lignende helter fra «forna dar». Det er Høeg den rette til å få gjennomført, og jeg er overbevist om at det kan bli en kjempesuksess.

Emission/Intention
Så avsluttet vi kvelden med et helt spesielt prosjekt i KoncertKirken. E/I (Emission/Intention er et København-basert band som utelukkende fokuserer på lydbilder og en slags minimalisme. Bandet ble dannet i 2018 av trommeslager og komponist Szymon Gąsiorek, med mål om å utforske lydelementene  gjennom et dypt engasjement. Effekten er en flott kollektiv lyd som gir den generelle gleden av et rikt innhold i en minimalistisk form. Selv definerer de musikken som «akustisk ambient eller moderne spirituell musikk». Musikken er universell.Den er tilgjengelig og Musikerne er fra Sverige, Danmark, Italia og Polen og møttes i København, hvor de studerte ved Rytmisk Musikkonservatorium eller Det Kongelige Danske Musikkonservatorium.

Bandet består av Pauline Hogstrand på bratsj, Nicole Hogstrand på cello,  Asger Thomsen på bass, Gianluca Elia på tenor- og altsaksofon, Michał Biel på barytonsaksofon, Jędrzej Łagodziński på tenor- og barytonsaksofon og Szymon Pimpon Gąsiorek på trommer og perkusjon. I tillegg hadde de for denne konserten fått med Kaja Draksler på kirkens orgel.

Musikken var gjennomgående minimalistisk, som fikk tankene til å gå til både Phillip Glass i de mest minimalistiske sekvensene, men også til noe av det vi har hørt fra Lourie Anderson opp gjennom årene. Musikken var veldig øst-europeisk, med tunge, gjentagende sekvenser, som i noen tilfeller ble litt for lange etter min smak. Men med Drakslers tunge og fine orgelspill, sammen med en strålende strykerseksjon, ble dette en opplevelse vi vil huske. Riktignok var det noe som «skurret» innimellom i blåserseksjonen, men det godtar vi, siden resten var såpass fint. Og å presentere minimalistisk og relativt dyster musikk med klare røtter i øt-eusopa i disse dager, er omtrent så politisk korrekt som det kan bli.

Tekst og foto: Jan Granlie


Jesper Thilo Quartet


Ned Ferm, Anders Cristensen og Cornelia Nilsson


Randi Pontoppidan


Sissel Vera Pettersen


Torsten Høeg og Mads Egetoft foran resten av The Way Out med gjester


Emission/Intention


Pauline Hogstrand i Emission/Intention


Nicole Hogstrand i Emission/Intention


Asger Thomsen i Emission/Intention

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.