Konserter

En fantastisk sesongåpning!

KLUB PRIMI, H15, KØBENHAVN, 7. SEPTEMBER 2021: Så var de endelig i gang igjen! En av våre favorittklubber i København startet høstsesongen, en klubb som på mange måter kan sammenlignes med Hærverk i Oslo, og hvor den fritt improviserte musikken, uansett sjanger og utgangspunkt, får «fritt leide».

Sesongen ble åpnet med en innsiktsfullt og spennende samtale mellom trommeslageren (og podcast-maestroen) Kresten Osgood og altsaksofonisten Signe Emmeluth, om hennes veier inn i den frittgående musikken, hva hun tenker om den musikken hun lager og om hvordan det har vært, og er, å være en del av den fritt improviserte delen av musikken i Norge.

Emmeluth kommer opprinnelig fra Fyn og Odense, men via sin norske lærer, Sissel Vera Pettersen, ble hun tipset om Sund Folkehøgskole utenfor Trondheim og «Jazzlinja» ved NTNU i Trondheim. Etter å ha fulgt rådene fra den daværende københavnboer, har hun endt i Oslo, etter en periode i Trondheim, til det kreative miljøet rundt festivalene Motvind, All Ears og Café Hærverk. Emmeluth og Osgood har kjent hverandre i flere år, og kom i fjor ut med duoalbumet «Vandtårnet» på Motvind Records, innspilt i Koncertkirken i København den 6. og 7. juli 2020 (anmeldelsen av platen kan du lese HER).

Motvind Records er en del av et nettverk som både er konsert- og festivalarrangør, forlag og en aktiv bidragsyter til det politiske musikkmiljøet i Norge. Det er denne gruppen som i flere år har jobbet aktivt for å få blant annet Kongsberg Jazzfestival til å droppe Kongsberggruppen som sponsor, siden deler av virksomheten driver med våpeneksport til land vi helst ikke vil sammenlignes med. Dette kan du lese mer om i salt peanuts* sin lederkommentar fra 19. februar i år, eller lese den HER.

Det første, nye møtet
Etter denne spennende åpningen, som var en fin innledning til resten av kveldens program, fikk vi møte en trio som aldri tidligere har spilt samme. Vi fikk møte den Århusianske altsaksofonisten Julie Kjær, som er bosatt i England, sammen med pianisten Simon Toldam og den norske trommeslageren Håkon Berre, i et nydelig sett, hvor Kjærs altsaksofon, fløyte og bassklarinett ble vevd nydelig sammen med Toldams nesten himmelske pianospill og Berres kreative og spennende trommespill og traktering av alle mulige perkusjonsinstrumenter. Kjær har en ultracool tilnærmingsmåte til den frie musikken, gjerne ved å spille lengre toner og improviserte melodilinjer, som passer perfekt sammen med Toldams nesten romantiske pianospill, mens Berre «leker» friskt i bakgrunnen. En deilig start på kvelden.

Det andre, nye møtet – den store overraskelsen
Deretter var det duket for å høre Signe Emmeluth i duo med Kresten Osgood.Dette var andre gangen samme dag at jeg fikk gleden av å høre en svært opplagt Osgood utfolde seg med stor overbevisning bak trommene. Tidligere på dagen hadde han bidratt godt til at konserten med bassisten Richard Andersson i JazzCup ble en herlig stund. Her presenterte Andersson sin plate, som ble innspilt for ti år siden, sammen med pianisten Ben Besiakov og trompeteren Kasper Tranberg på en ekstrakonsert i JazzCup, som på en vanlig tirsdag burde fått store oppslag i alle fall her på salt peanuts*. For dette var en nydelig konsert hvor spesielt Tranbergs Woody Shaw-aktige trompetspill blomstret.

Men nå var det kveld, og Klub Primi er det vi skal konsentrere oss om. Og i settet med Emmeluth og Osgood merket vi allerede fra første tone at begge var fullstendig på «hugget». De to musikerne har allerede vært ute på en slags turné, med spillejobber i Norge, og det var tydelig at de nå var totalt samspilt, selv om ingen konserter med disse to er like. Her starter de ett sted, gjerne med at Emmeluth legger ut en slags stemning, før Osgood kaster seg på med kommentarer, innspill og «støttepassninger», som får begge til å virkelig satse.

Men så kommer den store overraskelsen (hovedbildet). Jeg har flere ganger skrevet her på salt peanuts* om min nye kornettfavoritt, amerikanske Kirk Knuffke. Jeg har fulgt ham siden utgivelsen «Cherryco», i hans navn, som kom ut på SteepleChase i 2017, hvor jeg utropte han til den nye Don Cherry. (Anmeldelse av platen kan du lese HER). Siden da har vi møtt han i selskap med trommeslageren Whit Dickey, med bassisten William Parker og med vokalisten Josefine Cronholm og bassisten Thommy Anderson. Han kunne fortelle etter konserten at han hadde vært i Danmark hele tiden siden Copenhagen Jazz Festival i begynnelsen av juli, hvor han blant annet spilte med Cronholm, Andersson og trommeslageren Kenny Wollesen. Og dette var siste kvelden i byen, før han skulle ut på en lengre Europa-turné.

Og i det han kommer smygende inn, fra sin sitteplass i publikum, og til dette timelange settet var over, fikk vi en av de friskeste og fineste konsertene jeg kan huske å ha hørt siden en god stund før korona-pandemien overtok livene våre. Og hverken Emmeluth eller Osgood hadde noen som helst respekt for den amerikanske kornettisten. Men han smøg seg inn i det frittgående samarbeidet, som om han hadde spilt med de to i mange år. Hans kornettspill kan variere fra 20-tallets amerikanske jazzhelter, til freejazz av i dag, og i denne sammenhengen fikk vi mest av det siste. Men ikke uten at hans klare forbindelser til jazzhistorien var til stede.

Emmeluth har de senere årene utviklet seg til en ytterst kreativ altsaksofonist. Her er det tonnevis med energi som sentreres gjennom saksofonen og ut til publikum. Hele tiden spiller hun fra hjertet, og med en kraft man sjelden hører fra en altsaksofonist nå om dagen. Hun utnytter hele registeret på saksofonen, og presser ut både sinne, kjærlighet, frustrasjon, glede og kreativitet som tar de andre musikerne med på en reise som nesten er utenfor vår fatteevne. Og både Osgood og Knuffke følger hennes vekslende sinnstilstander. De pusher på, sparker, slår og stryker varsomt på, over og under hennes innspill, og det er lett å se at både Knuffke og Osgood koser seg. Osgood er i sitt ess i denne sammenhengen. Han lar musikken vokse og synke i intensitet, innimellom nesten på en barnslig og naiv måte, før han «kliner til» og sparker de to andre nesten ut over den imaginære scenekanten. Vi får en sekvens hvor Emmeluth setter seg ved pianoet, og hvor hun beviser at hun også er en mer enn habil pianist, før Osgood blander seg inn og overtar pianotangentene, før til slutt Knuffke også vil spille piano, og vi får en vekslende sekvens som bare er himmelsk tøff.

Så går de inn for landing med en eksplosjonsaktig sekvens hvor de tre tar ut alt de har av energi, og vi blir bare sittende og gape over det vi hører. Vi ser oss om for å se om det er mikrofoner som har klart å fange denne seansen på bånd for ettertiden, men kan ikke se noen andre enn de som er plassert over Osgoods trommesett (som om det var nødvendig?). Så kanskje kan vi i ettertid skryte på oss at vi var der da det skjedde. Vi satt på vår faste plass på første rad og fikk med oss hver tone og hvert utspill i denne fantastiske duo/trio-sessionen, som vil gå inn i historien som noe av det tøffeste som er framført på noen dansk jazzscene noen gang.

Men det er tydelig at Knuffke liker København, så det skulle egentlig ikke være noe i veien for at de tre kunne treffes igjen for å lage en live-innspilling av denne musikken. Men faren med det er jo, selvsagt, at den sitrende spenningen og spontaniteten vi fikk servert denne tirsdagskvelden ikke vil være like mye til stede ved et andremøte. Men den sjansen tar vi! Kresten: Få gjort en avtale med Kirk Knuffke og Signe Emmeluth om en gjentagelse av denne seansen. For dette var stort!

Å hoppe etter Wirkola
I Norge har man et ordtak som heter «Å hoppe etter Wirkola». Det henspeiler på den norske skihopperen Bjørn Wirkola som hadde en mangeårig posisjon som verdens suverent beste skihopper. Det ga i sin tid opphav til uttrykket «å hoppe etter Wirkola», et uttrykket som ofte brukes i situasjoner der man skal forsøke å overta/videreføre en oppgave etter en forgjenger som har vært usedvanlig dyktig. Første gang det er registrert at uttrykket ble brukt, var i 1965 da Torbjørn Yggeseth sammen med Per Jorsett var kommentator fra NM i hopp i Skuibakken utenfor Oslo. Da uttalte Yggeseth: «Selv for (Torbjørn) Engan er det ikke moro å hoppe etter Wirkola».

Og de som denne kvelden skulle «hoppe etter Wirkola», var den tyske gitaristen Olaf Rupp, landsmannen og bassklarinettisten Rudi Mahall og den danske trommeslageren Kasper Tom.

Kasper Tom har over en lengre periode spilt en del med Mahall, blant annet på platen «One Man’s Trash Is Another Man’s Treasure» som kom på Barefoot Records i 2016 (anmeldelse kan du lese HER). I tillegg gjorde de to, pluss gitaristen Olaf Rupp platen «Olaf Rupp / Kasper Tom / Rudi Mahall», også på Barefoot Records, i 2019 (anmeldelsen på salt peanuts* kan du lese HER.

Mahall kjenner vi fra en rekke frittgående prosjekter med base i Berlin, blant annet det massive prosjektet «Monk’s Casino», ledet av pianisten Alexander von Schlippenbach, innspilt i Berlin den 19, og 20. juni 2003, og 24. og 25. februar 2004. Dette er en boks med tre CDer, hvor de spiller alle komposisjonene pianisten Thelonious Monk står ansvarlig for. En boks som bør forefinnes i ethvert hjem med respekt for seg selv!

Rupp er en gitarist som flyttet til Berlin i 1993, hvor han møtte musikere som Rudi Mahall, Paul Lovens, Johannes Bauer og Cecil Taylor, og senere musikere som Butch Morris, Lol Coxhill, John Zorn, Axel Dörner, Tristan Honsinger med flere. Og med den påvirkningen disse musikerne gir sine omgivelser, er man garantert at det ikke blir så altfor mange «smektende» ballader. I stedet får vi hardtspillende gitarimprovisasjon med utrolig mange toner på kort tid.

Kasper Tom har vært en igangsetter og trommeslager i en rekke spennende sammenhenger i Danmark, og møtene med de to Berlin-musikerne har vært med på å utvikle og forme hans trommespill i en internasjonal og friere retning.

Og sammen er disse tre dynamitt. Rupp spiller høyt og fort, og Mahall forsøker med bassklarinetten å komme han i møte, utfordre han og også overdøve han – uten altfor mye hell denne kvelden. Og bak ble det nesten ikke mulig å høre Kasper Toms trommer, annet enn basstrommen og, av og til, noen kraftfulle «angrep» på skarpen og cymbalene. Derfor ble dette litt for mye en duokamp mellom gitar og bassklarinett, men i en sekvens mot slutten, roet Rupp seg litt ned, Mahall fant fram den ordinære klarinetten, og det var igjen mulig å høre litt av Kasper Toms trommespill. Men stort sett ble dette en kamp mellom Rupp og Mahall, hvor Rupp vant på poeng.

Og dermed var første kveld på Klub Primis høstprogram overstått. Vi tumlet ut i københavnernatten med dotter i ørene etter Rupps gitarspill, men med Signe Emmeluth, Kresten Osgood og Kirk Knuffkes fantastiske sett godt bevart i den lille delen av hjernen som fremdeles fungerer. Og dette settet, sammen med Julie Kjær, Håkon Berre og Simon Toldams vakre seanse, vil være med oss svært, svært lenge!

PS: Sjekk Klub Primis youtubeside om noen dager. Kanskje har de klart å få med det fantastiske settet til Emmeluth, Osgood og Knuffke på levende bilder. DS.

Tekst og foto: Jan Granlie


Kresten Osgood samtaler med Signe Emmeluth


Et første musikalsk møte mellom Julie Kjær, Håkon Berre og Simon Toldam


Julie Kjær


Simon Toldam


Håkon Berre


Signe Emmeluth


Kresten Osgood


Kirk Knuffke


Olaf Rupp, Kasper Tom og Rudi Mahall


Rudi Mahall


Olaf Rupp


Kasper Tom


Solid mikrofonissolering i Klub Primi

Skriv et svar