Konserter

En lang og spennende lørdag

UMEÅ JAZZ FESTIVAL, LØRDAG 30. OKTOBER 2021, DAG 3: Det var noe som ulmet den tredje morgenen vi våknet i Umeå. Etter at vi hadde trukket fra gardinene her i 10. etasje på Hotel Vinn, så vi at tåken lå tett over byen, noe som er særdeles problematisk når man arrangerer en jazzfestival utenfor de store byene, hvor man er avhengige av å fly inn musikere. Men etter hvert lettet tåken litt, før den igjen pakket seg rundt toget og over elven, og vi øynet et håp. Men pluselig, fra det ene minuttet til det andre, var tåken tykk som grøt igjen, så det var ikke så rart at festivalsjef Lennart Strömbeck så en smule oppjaget ut da vi traff han i gangene.

Men det var visstnok et annet stort problem på gang. Trommeslageren Kenny Wollesen, som skulle spille senere på dagen som tredjemann i Syvie Courvoisier Trio, var nektet innreise til Sverige. Hvorfor vet jeg ikke. Men det er ikke så mange måneder siden han sto på scenen i JazzCup i København sammen med vokalisten Josefine Cronholm, Kirk Knuffke og Thommy Andersson. Så hva grunnen var denne gang vites ikke.

Men så fikk vi se på kroppsspråket til Strømbeck utover dagen hvordan dette ville ende, og om vi ville få muligheten til å oppleve ett av festivalhøydepunktene med full besetning i kveld. Og for den som følger med på ishockeyen, så spilte Björklöven mot Modo i sin andre byderbykamp på to dager i går kveld. I første møte på fredag vant Modo 5-3, men i dag tok Björklöven solid hevn med en 8-1 seier på hjemmebane. Yiiihaaah! Så da slapp vi i alle fall alle hordene av Modo-fans inne på festivalen, som veltet inn over byen tidligere på dagen. De pakket nok «snippsekken» og reiste raskt hjem i bussene som nærmest hadde lagd trafikkaos mellom hotellet og Folkets Hus tidligere på dagen.

I dag startet man fesivalen med et par barnekonserter, som vi droppet, mens vi gjorde oss klare for konsert klokken 15:00 med Les Amazones d’Afrique. Tre vokalister fra Mali, med hele historien om å være kvinne i Mali godt plassert i sjelen og i stemmene.

Mali er et av de landene i verden hvor kvinner undertrykkes kraftig. Derfor har musikk på mange måter blitt deres kamparena, selv om myndighetene i mange år har ment at kvinner ikke skal fremføre musikk. Mange av festivalene i Mali har vært arrangert på hemmelige steder hvor myndighetene ikke har kunnet oppspore dem, og for musikere og publikum i Skandinavia og i Europa, er det som har skjedd med musikken i Mali (og en del andre steder rundt om i verden) de senere årene sjokkerende.

Men Mali har en sterk musikktradisjon. Det er bare å nevne vokalister som Salif Keita, Oumou Sangare og Mori Kanté, vokalduoen Amadou og Mariam, bandet Tinariwen, koraspillerne Sidiki Diabeté og Toumani Diabeté og songhai/fulagitaristen Ali Farka Toure, så vet man hvor man er i det musikalske universet.

Navnet Les Amazones d’Afrique kommer fra Dahomey Amazons, en mytisk gruppe kvinnelige elefantjegere som eksisterte i et par hundre år fra 1700-tallet. Men Les Amazones d’Afrique er ikke bare musikere – men også aktivister. Med musikken kjemper de for kvinners rettigheter i verden og i musikken. En del av inntektene fra plateutgivelsene doneres til Panzi Foundation, grunnlagt av nobelprisvinneren Denis Mukwege som jobber mot seksualisert vold som våpen i krig og konflikt, og det var et bevisst band med stor selvtillit som entret scenen i festivalens «storstue», Idun. Og det tok ikke lang tid før store deler av publikum var oppe og danset. Bandet består av vokalistene Assitan «Mamani» Keita, Ahouéfa «Fafa» Ruffino og Mamounata «Kandy» Guira, trommeslageren Franck Baya, gitaristen Thierry Fournel og DJen Nadjib Ben Bella. Og musikken var egentlig som forventet når det er et band med tre vokalister fra Øst-Afrika – rytmisk, fengende og glad. Men med sånn musikk blir det gjerne at en nordboer med nese for mer frie former, føler at de gjentar seg litt for ofte. I tillegg savnet jeg kanskje litt av den typisk Øst-Afrikanske måten å spille gitar på, som er svært karrakteristisk for regionen. I tillegg synes jeg mye av denne musikken, når den blir presentert som en afrikansk popmusikk, savner noe av de «opprinnelige» i instrumenteringen. Jeg tror dette kunne blitt en «innertier» hvis de for eksempel hadde hatt med en koraspiller og litt perkusjon utenom det rene trommesettet.

Men de tre damene i front er store entertainere, som vet hvilke «knapper» de skal trykke på for å få publikum med seg, enten de danset seg over scenen, skiftet på med det vokale ansvaret, eller beveget seg ut blandt det dansende publikummet.

Tett duo som ble forstyrret av publikum
Vi opplever det dessverre alt for ofte på jazzfestivaler hvor publikum løser en billett og kan gå fra konsert til konsert. Ofte opplever man en «folkebevegelse» ved at deler av publikum hører en eller to låter, før de reiser seg opp og går, gjerne på klaprende «ut-på-byen»-pumps, som ikke bare gjør musikerne ukonsentrerte, men også er med på å ødelegge konsertopplevelsen for de som virkelig er kommet for å lytte til musikken.

Dette opplevde vi merkbart på ett par av konsertene i det intime konsertlokalet, Jazzlabbet i går. Og det er ofte i de mindre settingene, på de små scenene, at dette blir mest merkbart, Og i går gikk det verst utover duokonserten med trompeteren Susana Santos Silva og bassisten Thorbjörn Zetterberg, men også på en konsert senere på kvelden.

Susana Santos Silva er en av de trompeterne vi har brukt en del plass på her på salt peanuts*.  Vi har fulgt henne siden vi hørte henne på 12 Points-festivalen i Porto for mange år siden, både via en rekke spennende plateutgivelser og på mange konserter. Bassisten Torbjörn Zetterberg har de siste 10-15 årene markert seg som en av de virkelig spennende, svenske bassistene. Og siden han dukket opp på noen tidlige plater med saksofonisten Jonas Kullhammar har vi fulgt ham. De to kom, for ikke så lenge siden, ut med duoinnspillingen «Tomorrow» på Carimbo Porta Jazz, som selvsagt ble anmeldt på salt peanuts* (anmeldelsen kan du lese HER). Og det var med spenning vi benket oss inne i det intime Jazzlabbet for å høre de to i tett dialog.
I festivalprogrammet skriver de blant annet følgende om konserten: «En festival som vår behöver stunder då kropp och själ ges möjlighet till återhämtning och reflektion. Kanske kan konserten med portugisiska trumpetaren Susana Santos Silva og den svenske basisten Torbjörn Zetterberg utgöra den stunden».

Og den fine duoen infridde på alle måter programteksten. Dette er en tett sammenvevd duo som har mye mer enn det musikalske til felles (sjekk bare hårsveisen). De kjenner hverandre ut og inn, og den musikalske kommunikasjonen er nærmest sømløs. Santos Silva har, ettersom årene er gått, utviklet en særegen teknikk i spillet, hvor hun blant annet løsner ventilene og «presser» fram toner som sikkert ikke oppfinneren av trompeten hadde tenkt på. I tillegg brukte hun det store flygelet, som sto på scenen for senere konserter, til å skapeen nydelig romklang i spillet Men samtidig har hun en klar og skarp tone i trompeten, som nesten er klassisk, som hun på fremragende vis kombinerer med det mer eksperimentelle.

Og med Zetterbergs bass-spill, både med og uten bue, blir duoen fullendt. Et nydelig sett som fikk oss til å senke skuldrene, og hadde det ikke vært for all «trafikken» ut av lokalet, hadde dette blitt en «höydare». Men det kan vi overhode ikke gi musikerne skylden for. De leverte «varene» på en fremragende måte!

Göteborgsk stjernespill
Det er ikke ofte man er på konsert med et band ledet av en trommeslager, uten at trommeslageren fremhever seg selv med trommesolier. Men det fikk vi i StudioJazz i går.

Anders Kjellberg har siden midten av 70-tallet vært en viktig brikke i en rekke svenske jazzgrupper. Han har vært en viktig musiker i band som legendariske Rena Rama, Änglaspel og i Lars Jansson trio. Nå, etter nesten 50 år som heltidsmusiker, var han tilbake med sitt nyeste band, som i vår gjorde en suksessfull konsert i samme lokale.

Med seg i kvartetten har han bassisten Thomas Markusson, den japanske pianisten Naoko Sakata, som er blitt en ekte «götebörjare», og trompeteren Staffan Svensson, som jeg tror man kan sette inn i nesten hvilken som helst musikalsk sammenheng med perfekt resultat. Dette er en tett og samspilt kvartett hvor det er Sakata og Svensson som, stort sett, tar seg av solistrollen, mens Kjellberg og Markusson tar hånd om kompet på aller beste måte.

Musikken beveget seg ofte i et slags tidlig 60-talls Miles Davis-landskap, med mer moderne og «frittgående» innspill fra Sakata. Jeg har en formening om at mye av musikken var skrevet av henne, og kunne minne litt om hennes egen trio fra noen år tilbake, tilført en svært opplagt trompeter. For Sakatas spill er selvsikkert, teknisk brilliant og spennende, der hun nærmest raser over tangentene i ytterst interessante løp. Og med Svenssons trompet, som både kunne minne om Miles Davis og, i de mer «hissige» utløpene, om en svært opplagt Freddie Hubbard, ble dette en strålende forestilling, fra et band som jeg håper kan leve lenge både i landet og andre steder og på andre kontinenter. Få kvartetten til for eksempel JazzCup i København, eller på en av de mange scenene eller festivalene i Norge og Europa – snarest!

Trioen som ble til en duo
I disse pandemitider er det mye som kan gå galt på grunn av litt for iherdige polititjenestemenn som er plassert på flyplassene for å sørge for at uønskede personer ikke kommer inn i landet medbringende covid-19-smitte eller det som verre er.

Men å nekte trommeslageren Kenny Wollesen adgang til riket, fordi han kom fra USA og skulle videre til Umeå fra Stockholm, Arlanda, ble ikke oppfattet som noe annet enn ren idioti. Sylvie Courvoisier Trio skulle startet sin syv dagers lange Europa-turné i Umeå i går kveld. Men da konserten startet, var de siste meldingene fra Arlanda at han skulle settes på første fly tilbake til Sambandsstatene, og at tuneen enten måtte avlyses, eller gjennomføres som duo med pianist Courvoisier og bassisten Drew Gress.

Og denne kvelden fikk vi, heldigvis, oppleve Courvoisier og Gress som duo. Dette er en duo med to musikere som har vært ute en «vinterdag» før. De har rutinen inne, og er vant til å gjøre «ad hoc»-prosjekter. Så den konserten vi fikk denne kvelden var ikke annet enn strålende, og kan skrives inn i historien som en av de beste, i alle fall i min 19-årige Umeå-historie.

Her på salt peanuts* har vi anmeldt trioens to seneste plater; «D’Agala» på Intakt fra 2018 (anmeldelsen kan du lese HER) og «Free Hope» på samme selskap, som kom i 2020 (og anmeldelsen av den kan du lese HER).

Courvoisier er en glimrende pianist, som spiller heftig, moderne jazzpiano, men som hele tiden har røttene godt på plass tilbake til for eksempel en pianist som Art Tatum. Hun skriver fantastiske komposisjoner, hvor det ekspressive kombineres med det følsomme på en fremragende måte. Og Drew Gress, som jeg første gang traff tilbake i 2010, og som da kunne fortelle at han hadde tenkt å legge bassen på hylla, aldri har hatt flere spilleoppdrag enn nå. Han er en fremragende bassist om lytter, tilfører og understøtter pianospillet som om han aldri hadde gjort noe annet.Og med en nydelig tone i bassen, var han med på å gjøre denne duokonserten til en stor opplevelse.

Men også her forlot store deler av publikum salen etter kun kort tid, men for oss som var tilbake, kunne de mer enn gjerne ha holdt det gående i adskillig lenger tid enn den tilmålte timen de hadde fått til rådighet. Mesterlig!

Så får vi håpe at Wollesen ikke allerede er sendt tilbake til USA, og at vi muligheten til å høre trioen som trio på de forskjllige spillestedene som har vært så heldige å få bokket disse tre mesterlige musikerne, og at salt peanuts* får muligheten til å hør alle tre, neste weekend på Tampere Jazz Happening. TA DERE SAMMEN, Arlanda-polis!

Chile inntok StudioJazz
Hvor mange av våre lesere kan rekke opp hånda og nevne mer enn to-tre jazzmusikere fra Chile? I dag har den chilenske saksofonisten  Melissa Aldana New Yorks klubbscener som base, men hun turnerer intensivt både i sitt «nye» hjemland og rundt om i verden. I 2019 ble hun nominert til en amerikansk Grammy for beste solo-improvisasjon, og i 2021 fikk hun kontrakt med plateselskapet Blue Note. Det som kjennetegner Melissa Aldanas personlighet i musikken er hennes balanserte lyriske tone i hornet og komposisjonenes styrker og fargerike kontraster. Ikanskje ikke så rart når hun har inspirasjonskilder hos den ecuadorianske billedhuggeren og maleren Oswaldo Guayasamin og meksikanske Frida Kahlo. Hun har lenge vært en av favorittene både til den legendariske saksofonisten Sonny Rollins og læremesteren Joe Lovano. Og det var første gang hun sto på scenen i Umeå.

Med seg i bandet har hun den norske gitaristen Lage Lund, som, så vidt jeg vet, nå har flyttet tilbake til hjemlandet etter mange år i USA, bassisten Pablo Menares og trommeslageren Kush Abadey. Og musikken vi fikk servert går dirkte inn i den nyere Blue Note-historien. Aldana er en dyktig saksofonist, som lager fine komposisjoner, samtidig som hun har et utmerket driv i spillet som fascinerer. Kompet med Menares og Abadey pusher og pisker låtene framover med fint og heftig driv. Og det er verdt å sette et stort utropstegn ved Lage Lunds innsats på gitar denne kvelden. Hans gitarspill er strålende, både teknisk og melodisk. Hans solier er av det beste man kan få, og denne kvelden syntes jeg han imponerte stort sammen med Aldana.

I går var det ikke mindre enn 12 konserter rundt om på Folkets Hus (og i Black Box i Norrlandsoperan), så det var ikke mulig for en gammel mann å få med seg alt. Derfor måtte vi droppe Göteborgbandet Here’s To Us, som var krysset av i programmet på forhånd, den brasilianske gitaristen Pedro Martins, Elliot Sharp og Eric Mingus, de lokale heltene Mats & Morgan og den indiske musikken til Suranjana Ghosh’s Teental.

Men i dag runder de av årets Umeå Jazzfestival med kun en konsert. Så i god tid før klokken 19:00 i kveld skal vi benke oss til I StudioJazz for å få med The End, med den svenske mestervokalsiten Sofia Jernberg, saksofonistene Mats Gustafsson (som er ekte Umeåbo) og norske Kjetil Møster, pluss det norske «kompet» med gitaristen Anders Hana og trommeslageren Børge Fjordheim. Det skal bli saker! Og en avslutning av årets nydelige festival som vil slå!

Vi høres i exil fra Stockholm i morgen (eller kanskje allerede sent i kveld).

Tekst og foto: Jan Granlie

(Reise og opphold er betalt av Umeå Jazzfestival)


Les Amazones d’Afrique


Susana Santos Silva og Torbjörn Zetterberg


Susana Santos Silva


Torbjörn Zetterberg


Anders Kjellberg


Thomas Markusson


Naoko Sakata


Staffan Svensson


Sylvie Courvoisier


Drew Gress


Melissa Aldana


Lage Lund

Skriv et svar