Konserter

En «nær-døden»-opplevelse for å komme på konsert

LOUSIANA MUSEUM OF MODERN ART, HUMLEBÆK, 31. JULI 2020: Å komme seg fra Frederiksberg, midt i København til kunstmuseet Louisana i den lille «landsbyen» Humlebæk, et godt stykke nord for København, krever sin mann! Særlig når salt peanuts* utskremte ikke akkurat kan regnes som en som deltar i de store tredagers sykkelløpene rundt om i verden, hvor tettsittende «kondom»-dress og racersykkel som kun veier noen få gram er obligatorisk for å gjøre sykkelturen til en behagelig opplevelse.

salt peanuts* utskremte er nok i adskillig dårligere, fysisk form enn hva som er påkrevet for en slik sykkelutflukt. Men da plutselig sommeren viste seg i Danmark, og den utskremtes «bedre halvdel» gjerne ville gjøre denne dagen til en fornøyelsestur langs den danske «solkysten», var undertenede egentlig aldri i tvil om at sykkelturen skulle gjennomføres. Da fikk det ellers bare være med at man etter kun noen få kilometer møtte den berømmelige «veggen», og måtte ha den første hvilepausen på et buss-stopp rett utenfor bykjernen.

Her ble vi også vitne til en trafikkulykke, som, i verste fall, kunne kostet liv. En såkalt liggesykkel kom racende i sykkelfeltet rett ved en kolonialhandler og så ikke bilen som kom svingende inn over sykkelfeltet, og «smack», så smalt de i hverandre. Men ingen liv gikk tapt, og ingen synlige personskader var å se.

Deretter forløp turen seg som et «rent helvete» for undertegnede, til tross for sol, sommer og utrolig mange badegjester langs Strandvejen nordover på Shælland. Men et par kilometer før vi nådde målet måtte jeg ha mitt ca. tiende stopp, og trodde at livet var i ferd med å ebbe ut. Så sliten, over en ørliten motbakke, trodde jeg faktisk ikke det var mulig å overleve.

Men vi kom oss fram, etter nesten like lang tid som det ville tatt å gå samme distansen, og inne i parken på det fantastiske kunstmuseet Louisiana, var det samlet overraskende mange mennesker for å overvære konserten med trompeteren Kasper Tranberg og hans Terzet-trio. Louisiana har denne sommeren arrangert en rekke foredrag, samtaler og konserter i parken, og denne konserten var en naturlig del av disse sommeraktivitetene. Ved siden av Tranberg møter vi bassisten og cellisten Nils «Bosse» Davidsen og trommeslageren Frands Rifbjerg i en trio som har fått mye positiv oppmerksomhet for sin musikk. Deres plate, «Terzet», kom i 2018, og fikk positiv anmeldelse på salt peanuts* (anmeldelsen kan du lese HER). Dette er en av platene i Tranbergs trilogi, som startet med «Strawboss», hvor han samarbeider med Tony Malaby (ss, ts), Pandelis Karayorgis (p), Adam Pultz Melbye (b), Nils Davidsen (c, b), Yasuhiro Yoshigaki (dr) – (anmeldt HER), fortsatte med «Terzet», og som nylig ble avrundet med soloplaten «Suite Dilation», som om ikke lenge vil bli anmeldt på salt peanuts*.

Det spesielle med denne triologien, er at låtene er de samme på de tre albumene, men i veldig forskjellig innpakning. Så kan man sammenligne hvilke versjoner man liker best. Dette har vært et spennende prosjekt fra Tranberg, hvor han presenterer fire komposisjoner i tre vidt forskjellige konsepter, fra solo til sekstett, og hvor låtene får forskjellig lengde, temperatur og stemning. Så egentlig bør den som virkelig vil sette seg inn i Tranbergs måte å jobbe på, skaffe seg alle tre platene.

Denne tidlige kvelden fikk vi servert, i hovedsak, musikk fra trioplaten, og de startet med åpingssporet, «Antenna», en låt hvor særlig Tranberg og Davidsen fikk vist seg fram. Tranberg starter alene med trompeten, og norske trompetere som Arve Henriksen og Nils Petter Molvær dukker opp i hjernebarken. Tranberg utnytter i denne komposisjonen pausene som et viktig element i musikken, og vi fascineres stadig av hans evne til å skape spennende musikk med enkle metoder og virkemidler. Etter hvert kommer også Davidsen inn på cello, og vi overraskes over den fine lyden man har klart å skape utendørs i den fine parken. I den senere tiden har vi stadig hørt Davidsen spille mer og mer cello, et instrument han mestrer på fremragende vis (det er faktisk ikke altfor mange som takler dette strykeinstrumentet innenfor jazzen). Vi får en nesten «klassisk» cellosolo, hvor Rifbjerg kun kommer inn med små kommentarer, før alle tre avslutter en nydelig låt.

Deretter får vi en komposisjon av Gil Evans, som jeg ikke klarte å oppfatte navnet på, men som fortsatte der «Antenna» slapp. Musikken vokste, Tranberg spiller med mute, som var det en relativt ung Miles Davis som sto på scenen, og de andre fulgte han til døren med strålende spill. Denne låten ble åpnet med en «kommentar» fra Rifbjergs trommer, som gjorde låten til noe som var personlig for trioen, og et godt stykke unna det vi har vært vant til å høre fra Evans. Så fikk vi Takayuki Kados fine «Shadow», før de avsluttet dette time lange settet med en låt som het noe i retning av «København, du er selv Amsterdam». Hverken den, eller Evans-låta, er med i trilogien, men fungerte perfekt i denne triosammenhengen.

Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne: Kasper Tranberg må være en av de mest spennende trompeterne på det europeiske jazzkartet i dag. Han har en variasjon i spillet som er imponerende, og hans teknikk overgår det meste. I ene øyeblikket kan han spille «coolt» med mute og befinne seg i et tidlig Miles Davis-landskap, mens han i neste racer av gårde i heftig be bop, mens han i tredje øyeblikk er en eksperimenterende trompeter som beveger seg tett på det nesten dagsaktuelle. Nils «Bosse» Davidsen har en litt tung og deilig tone i bassen, og, som nevnt over, blir hans cellospill bare bedre og bedre. Og til høyre på scenen satt «kameleonen», Frands Rifbjerg, som man nesten kan putte inn i hvilken som helst, musikalsk sammenheng, fra vokalisten Birgitte Sojiin og saksofonisten Jesper Thilo og trompeteren Clark Terry, til Carla Bley, Steve Swallow og hans egen kvartett (med Tranberg, pianisten Søren Kjærgaard og bassisten Anders «AC» Christensen (deres plate fra 2017, «Songs and Melodies» ble tildelt Danish Music Awards for årets jazzplate – og er anmeldt HER). Og om få dager anmelder vi Rifbjerg-kvartettens nye plate, «Four Leaf Clover», så det er bare å følge med. Så han fungerer perfekt i de fleste, musikalske sammenhenger. Han er en musiker med store, vidåpne ører, som er en utmerket lytter og som serverer det lekreste ensemblespill, samtidig som han avleverer fine solier.

Og mens svalene fløy lavt over oss, ikke en sky var å se over trærne, og en due kurret i tretoppene og ble (innimellom) som en integrert del av musikken, kunne vi ligge på gresset, puste ut og komme oss etter den strabasiøse sykkelturen, og bare ta til oss den vakre musikken.

Tekst og foto: Jan Granlie
PS: Vi tok toget hjem!


Kasper Tranberg Terzet


Kasper Tranberg


Nils «Bosse» Davidsen


Frands Rifbjerg

Skriv et svar