VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 19. MAI 2022: Vi har hørt dem noen ganger før, men vi går fortsatt ikke lei. Arild Andersen Group er et all stars-band på aller øverste hylle, et band som aldri slutter å engasjere. Et band med fire lekne instrumentalister og lagspillere med markerte og tydelige individuelle stemmer, som til sammen skaper noe mye større enn summen av stemmene.
Når Arild Andersen stiller seg opp med løvehodebassen vet vi at det blir minst en og en halv times gledefylt og medrivende musikk, der den musikalske leiken står i sentrum. Og der Andersens fengende tema og låter tøyes, trykkes sammen, strekkes, løftes, presses, fargelegges, plukkes fra hverandre og settes sammen igjen på nye måter, uten at de mister sine særpreg i disse musikernes hender. Når det skjer i den kvartetten som nå står på scenen vet vi at vi får mye mer enn dette. Når de på toppen av dette kommer hit til oss etter en større kontinental turné, sist med flere konserter i Nederland, vet vi at materialet sitter.
Håkon Mjåset Johansen åpner ballet med en impresjonistisk sekvens som leder over til far sjøl, Arild Andersen, som etter hvert setter inn elektronikken slik at vi virkelig kan få føle dypets storhet, der nede der frekvenser måles i et totalls antall svingninger, eller Herz. Helge Lien er stilistisk mangesidig og fleksibel til at han fanger og vender på musikkens karakter med kun et par anslag. Mjåset Johansen er … vel Mjåset Johansen! Det er ikke mange trommeslagere i verden i dag som har den samme uttrykksbredden som ham. Og heldigvis er ikke Mjåset Johansen den eneste norske av dem.
Marius Neset er ekvilibristisk tonesettende, han kommenterer, leder and(!) og bygger land(!)skap over musikken. Som en stokkandrik er Neset overalt, ikke bare over musikken og på overflaten der han tone-angir og fargesetter. Like mye er han under den musikalske overflata og griper tak i linjer og farger der nede, som vi i publikum nesten bare kan an(d)e. Han løfter dem opp, synliggjør dem og omformer dem til helt nye farger og linjer.
I det hele tatt, vi er velsignet som i det tjueførste århundrets første tre tiår har opplevd og opplever, et stort antall skandinaviske musikere på et internasjonalt svært høyt kunstnerisk nivå. Med musikere som ikke bare fortsetter å skape god musikk, men som beriker og setter sitt eget preg på den norske jazzhistoriens store linjer. Som sammen har sikret den skandinaviske improviserte musikken en sentral plass i den nye internasjonale musikkhistorien. De kan være fra to forskjellige generasjoner de fire musikerne på scenen, men det er i foreningen og integrasjonen av disse generasjonene at den musikken som Andersen var med og skapte på 1970-tallet, virkelig utvikles videre og presenterer noe nytt. For dette er jo den store kunstmusikkens store mirakel. At den viser seg å leve og utvikle i videre generasjoner, i nye musikalske konstellasjoner. Som den musikken vi blir presentert for i kveld.
Det er bare synd at presse, allmennmedier og myndigheter ikke anerkjenner dette kunstverket. Det er en tragedie at kunstmusikk på et slikt nivå marginaliseres og så godt som forties. Det er en katastrofe at kulturpolitikken og mediedekningen i dag er uten refleksjon om sin egen rolle og samtid. Det eneste den greier, er å gjenfortelle et utdatert, modernistisk syn på institusjonalisert kunstmusikk, og supplere dette med en ureflektert holdning om at «den andre musikken», utenfor den institusjonaliserte kunstmusikken, skal måles i ‘nedslagsfelt’, i publikum, i antall lyttere eller lesere. Hvor fattig er ikke denne politikken?
Derfor trekker vi oss nå ned i dypet, så dypt som vi sjelden drar. Sammen med Arild Andersen og hans gruppe. Tenk på brummingen i elektrisk krets med feilkoplinger (som gjerne skyldes dårlig jording). Den tonen du hører sterkest er 100 Hz, den tonen du synger til, det dobbelte av den elektriske svingefrekvensen i kretsen, 50 Hz. Tenk deg lyd en hel oktav under denne tonen. Kjenn den tonen gripe tak i underliv og mellomliv.
Der nede i dypet … der møter vi på den godeste Henrik fra Skien, født for over 194 år siden som sønn til kjøpmann Knud Plesner Ibsen. I dette «dybet er der fred, / fred og ørk fra evighed; / bryd mig vejen, tunge hammer, / til det dulgtes hjertekammer!» (Bergmanden, fra Digte (1871)). Det er som om Arild Andersen har påtatt seg rollen som den Ibsenske Bergmannen og borer dypt, og dypere enn dypt. Mens de fire ynglingene (på henholdsvis 37, 46 og 47!) tar rollene som den guttungen den eldre og dybdeborende ser for seg: «Engang sad som gut jeg glad / under himlens stjernerad, / trådte vårens blomsterveje, / havde barnefred i eje.» Drømmene om den unge, nye verden.
For det er ikke til å komme vekk fra, at nærmere enn dette til å vekke minner om og fornying av den skandinaviske friformige, melodiske modaljazzen på midten 1970-tallet, til da verden ennå var ung, nærmere enn dette kommer vi ikke. I det vi ser opp fra dypet som trekker i oss, ser vi at verden er ung … igjen! Også i dag!
Det er en organisk enkelhet over musikken og musikernes skifter mellom de forskjellige aspektene i musikken. Snart klassisk solist med bakgrunn, snart post-boppisk kollektiv improvisasjon. Et friformig, kollektivt kontrapunkt, det er hva dette er! Og et svært herlig sådant.
Et lekent accelerando – at tempoet i musikken akselererer – setter foten i høygir, som en gruvehammer skrudd opp til elleve. Men de tre voksne og reflekterte «ynglingene» bidrar like gjerne til musikalsk dybdeboring som mentoren for dette kollektivet. Hvorfor heter det accelerando, sier du? Hvorfor ikke accelerare — akselerer (musikken)? Dette er en gerund — eller substantivisering — av verbet accelero — jeg akselererer — i dativ, mer eller mindre samme form som substantivformen av verb på engelsk med -ing-endelse — som i building. Lude accelerando – spill med akselerasjon. Om min kjøkkenlatin strekker til.
Joda, dette er Andersens band, og det er Andersens musikk som er utgangspunktet for kollektivets likestilte og samtalende eksegese og utlegning. Men det er kollektivet som er størst … og viktigst. Kvartetten har et finslepent samspill med nærmest intuitive overganger og skift, der kollektivet er langt mye større enn summen av enkeltmusikerne.
Musikken danser, borer og swinger. «Venise» (fra Masqualero-albumet «Aero»), ei ny låt «Rising», før «Tagreta» (fra «A Molde Concert») åpner med et glitrende samspill mellom Andersen og Lien. Det glitrer i sollyset, selv som her under en øvelse i dybdeboring. Vi er i musenes verden, der er alt mulig. Vi er et sted der vi ikke er forpliktet til å overholde og akseptere fysiske krav og begrensninger. Et sted der solen kan skinne selv langt under jorden.
Klassiske og deilige «Nesten Seinere», i min verden historien om en ordlek om et akademisk kvarter som muligens ble en helt uakademisk halvtime. Denne låta var et «soundtrack» til deler av ikke bare mitt, men manges liv. Ta-ta-ti-da! Masqualero gjør låta på mange konsertopptak, men meg bekjent ble den ikke spilt inn på noen studioplate. Flott er denne låta, låta om denne tiden som er bare litt før litt seinere.
«Night 4» og den nye låta «I Dare You» følges ad. Den siste har sitt navn fra Wayne Shorters kommentar om at «… jazz to me means, ‘I dare you,’. Its purpose is to spread the gospel of possibility. [It is] another phrase for ‘Don’t forget to be creative’».
Det gamle – og nå utdaterte – jazzpolitiet ville alltid spørre: «Men er’e jazz’a?». Et meningsløst spørsmål spør du meg. I et intervju med amerikanske NPR – National Public Radio – det nærmeste du kommer en allmennkringkaster i USA – sier Wayne Shorter at
«Jazz shouldn’t have any mandates. Jazz is not supposed to be something that’s required to sound like jazz. For me, the word ‘jazz’ means, ‘I dare you.’ The effort to break out of something is worth more than getting an A in syncopation. … This music, it’s dealing with the unexpected. No one really knows how to deal with the unexpected. How do you rehearse the unknown?»
I det øyeblikket du er i nærheten av å argumentere at jazz er noe, har du fullstendig misforstått hva dette dreier seg om. Jazz dreier seg om nye og kreative måter å framføre og utøve musikk på.
Etter det ordinære avslutningsnummeret får vi «Short Story» — som en vakker kveldssang i g-moll, så vidt jeg kunne skjønne. Før de avslutter kvelden med et ekstranummer der de går en kvint opp fra den kort-historiske grunntonen G, til en D i «Saturday» (fra «The Triangle») som vi fikk servert som ekstranummer.
La oss aldri glemme at det dreier seg om kreativitet, om å gjøre ting på nye måter, med nye uttrykk. Om noe annet, står denne kvartetten som et skinnende symbol for dette. La oss derfor avslutte med Wayne Shorters fortsettelse av det siterte utsagnet:
«I think there’s like this little jazz bumblebee that goes from flower to flower. It goes to the flower of country and western, the flower of bluegrass, the flower of pop, the flower of blues and rhythm & blues, and says, ‘Don’t forget to be creative’»!
Vi ønsker humlen lykke til på ferden, og reiser med på dens vei!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Arild Andersen
Helge Lien
Håkon Mjåset Johansen
Marius Neset
