Konserter

Fries frying in the Krokofantish pan

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, LØRDAG 2. OKTOBER 2021: Duoen som ikke hette Elledille, og som ble skapt i en gitarbutikk på Kongsberg, sølvbyen en drøy time sørvest for Oslo, ble i sin tid til en trio da Tom Hasslan, gitar, og Alex Skalstad på trommer fikk med seg en treblåser som ikke var fra Kongsberg, Jørgen Mathisen. Vi hørte dem vel for første gang for om lag ti år siden, i Smeltehytta, om jeg minnes riktig, under Kongsberg jazzfestival.

Trioen Krokofant med røtter på Kongsberg, lanserte seg for åtte år siden med albumet «Krokofant» til stor åtgaum fra store deler av allmennheten. Jeg antar at denne i ettertid blant krokoheads (… finnes de? Garantert!) benevnes som «Krokofant I»! Det er ikke premie for riktig svar på … hvorfor? Etter trioalbumene «krokofant II» og «krokofant III», inviterte de tre for tre år siden med seg to gjester. Det var gjester som nok kunne ha sine genetiske røtter i fjellbygder – Oppdal og Dombås – steder som skilte seg ganske mye fra det eneste stedet i verden der betegnelsen særing er å anse som et kompliment. Men musikalsk har både Ingebrigt Håker Flaten og Ståle Storløkken røtter i tilgrensende områder til der Kongsbergmusikerne holder til. Samarbeidet avstedkom nyskrevet musikk som vi hørte første gangen på Nasjonal jazzscene i desember 2018. Det som da var en trio med to gjester, ga så ut fjerdealbumet med den åpenbare tittelen «Q». Alt med musikk skrevet av Tom Hasslan.

Dagens konsert på Victoria – Nasjonal jazzscene er slippfest for femtealbumet. Et album som de har kalt «Fifth», et navn som jo klinger særs godt blant jazzete progheads. Albumet er anmeldt på salt peanuts*. Det er tid for heftig progjazzrock, og både rockerne og jazzerne har funnet sine plasser i lokalet i meget god tid før konserten. Så da jeg ankommer, er lokalet allerede tre-kvart fullt. Og jeg som regnet med at jeg var ute i god tid!

Selv om jeg dermed ikke fikk min vanlige plass i rommet, men måtte finne meg i å krabbe opp til dårligere lydforhold på høyre galleri, var utbyttet allikevel storveis. Kvintetten starter med førstesporet fra plata, «Watcher of the fries», og kjøretøyet er akselerert opp til topp turtall fra første takt.

Umiddelbart hører jeg det som blir min viktigste konklusjon: Der konsertene med musikken som ble utgitt på «Q» i større grad var en trio, Krokofant, pluss to, er det nå en innarbeidet kvintett som stiller. Og de spiller nå foran et ikke bare fulltallig, men også svært så entusiastisk, publikum på Victoria.

Jeg opplever at musikken har forandret karakter siden de tidligere møtene, fordi rollefordelingen i bandet er blitt klarere. Det har frigjort de tre opprinnelige medlemmene til å spesialisere sine roller, og utvikle dem. Hasslan kan rendyrke gitarspillet i forhold til tidligere, der Håker Flaten driver musikken framover i et heftig samspill med Skalstad. Axel Skalstad danser like lett i fire, i sju og tretten, men hele tiden med en energi og et push som blir et bredt bakteppe for hele musikken.

I løpet av en drøy time — før ekstranumrene — blir vi presentert for de fire låtene på den nye plata, pluss en ekstra. Hver låt er som en suite, med segmenter, eller satser, som danser foran ørene – og øynene – våre. Hasslan har uttalt at de nå skulle rette det nye albumet sterkere mot rockefolket. Og rockefolket i et stappfullt Victoria var definitivt fornøyd. Men de sørger definitivt også for jazzfolket.

«Big heavy thing», andresporet fra albumet, fortsetter. Jeg tror ikke jeg har hørt Jørgen Mathisen så bra som i kveld, noen gang tidligere. Hasslans gitarspill med Mathisens saksofonkor, om det nå er tenor eller sopran, til sammen er det varmt som en sommervind, men med høststormens styrke og galskap. Med det bildet er Håker Flaten og Skalstad som to forsterkede moloer som sørger for at alle kreftene rettes riktig vei, inn på riktig spor. Hva er Storløkken? Som vinden som kaster trærne overende, som kraften som river bølgene i stykker, ja, som nordavinden selv.

Samtidig er det musikalske presset nesten for massivt, det er vanskelig å dykke inn i detaljene, inn i de mikroskopiske detaljene i musikken. «Five flat pennies». Hva er klokka? … aner ikke! Det oppleves som det er gått fem minutter, men er nok sikkert bortimot en time. Det bryr oss ikke. Endelig får vi et skikkelig Hasslan-kor. Fytti h…te så tøft. For en energi. Trøkket til Canned Heat, oppfinnsomheten til Soft Machine, det overveldende til Henry Cow. Og popelementet til Procol Harum. Alle verdens gamle kunstrockmagikere smiler bredt der de sitter på rekke og rad bakenfor skyene et sted og følger med.

«Dampen». Axel Skalstad danser som når en Erling Braut Håland eksellerer i spiss, men også tar de tunge takene bak når det trengs. Og over det hele, Mr. Storløkken. Tangentmester, lydmaler av ypperste rang. De elegante linjene hans er uimotståelige. Hans bredpenslete lydtepper fyller rommet med kraft og storm.

«Pretty frypan». Men det er samspillet mellom de fem som er selve senteret i musikken – det er der dens styrke og energikilde befinner seg. Det er i interaksjonen og dynamikken musikken skapes. Det vakre i denne musikken ligger ikke i et polert ytre. Med Krokofant ligger skjønnheten i den indre energien, i den indre dynamikken.

Vi får to ekstranumre til slutt, to låter, eller satser, fra den forrige plata, «Q – part 1» og «Q – part 4». Gamle schlägere blir tatt til nye høyder. Det låter mye friskere og med betydelig mer hengivenhet enn jeg husker fra tidligere. En interaksjon som minner meg om noe jeg har hørt for lenge siden – lyden av Dick Heckstall-Smith og Jon Hiseman.

It took many days to get this far. Men det tok lenger tid å lande igjen etter dette!

Enjoy the fries! Det er servert.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio


Tom Hasslan


Jørgen Mathisen


Axel Skalstad


Ståle Storløkken


Ingebrigt Håker Flaten

Skriv et svar