SILDAJAZZ, HAUGESUND, DAG 4, 13. AUGUST 2022: Så er vi over på den siste dagen på Sildajazz for salt peanuts* i år. Egentlig hadde jeg tenkt å få med meg solokonserten til Craig Taborn i dag søndag, men siden jeg i min forvirrethet før festivalen, var sikker på at den konserten skulle være på lørdag og bussbillett nordover allerede var kjøpt, så må Taborn gå på scenen mens jeg er på vei nordover mot Leirvik og Bergen. Men de som har satt av tid til et møte med den utmerkede pianisten, vil helt sikkert ikke angre.
Kreativ bestilling styrt fra Bergen
Det er mange bestillingsverk på årets Sildajazz. Jeg mener festivalsjefen telte opp hele sju produksjoner. Og en av de mest spennende var lørdagens møte med gitaristen Stein Urheim, som inviterte til internasjonalt møte i Haugesund Billedgalleri med det flunkende nye prosjektet «Speilstillevariasjoner».
Her hadde han invitert med fiolinisten Hans Kjorstad, den amerikanske saksofonisten Sam Gendel, den japanske og USA-boende elektronikautøveren Ikue Mori og den norske, København-boende trommeslageren Øyunn (Siv Øyunn Kjenstad).
I programteksten kan man lese følgende om bandet: «Gitarist Stein Urheims nye verk ‘Speilstillevariasjoner’ er bestilt av Sildajazz i samarbeid med Oslo Jazzfestival og urfremføres under årets festival. Urheim tar oss med på en særegen musikalsk utflukt der mikrotonalitet, renstemming og inspirasjon fra folkemusikk fra hele verden spiller en stor rolle. Rundt seg har han samlet et særdeles spennende knippe musikere. To norske og to amerikanske utøvere. De er alle solister og improvisatører med helt særegne stemmer som på hvert sitt vis tøyer musikalske grenser. Fra Norge har han hentet Motvindstifter og feleoriginal Hans Kjorstad og tromme-esset Øyunn. Ikue Mori på elektronikk har vært aktiv på den eksperimentelle musikkscenen i New York i fire tiår, og startet karrieren som trommeslager i no-wave bandet DNA på slutten av syttitallet. Den LA-baserte saksofonisten og produsenten Sam Gendel har i senere år seilt opp som ett av de heteste nye navnene på jazzscenen og gav i 2020 ut det kritikerroste albumet «Satin Doll» på Nonesuch. Et album som ble beskrevet som en futuristisk hyllest til historisk jazz. Stein Urheim fra Bergen har deltatt på nærmere 70 innspillinger. Han har satt sitt umiskjennelige bumerke på utgivelser med artister som Bjørn Tomren og Thea Hjelmeland. I løpet av de siste ti årene har han gitt ut seks soloalbum, samt ulike samarbeid på etiketter som Hubro og Jazzland. Det nye verket tar utgangspunkt i en egen variant av renstemming som Urheim har laget for modifisert akustisk gitar».
Og i Haugesund Billedgalleri hadde omtrent de samme som møtte opp til Eivind Lønnings konsert på torsdag, igjen tatt veien opp i byen for å få med seg enda en urfremføring. Og heller ikke denne gang tror jeg noen gikk misfornøyd fra galleriet. For dette ble en original, neddempet og vakker konsert, hvor Urheims akustiske gitar, ledet de andre musikerne inn i et musikalsk landskap som lett kunne føres mot USA og Midt-Vesten, men også for eksempel til en gitarist som Ry Cooder.
Men selv om gitarspråket til Urheim, innimellom, kan sammenlignes med Cooder, med mye bruk av bottleneck og slide, så var innpakningen annerledes, ikke minst takket være Gendels originale bruk av en avkappet sopransaksofon som var koblet direkte til en computer, og en altsaksofon som var koblet mye på samme måte. Eneste forskjell var at sopransaksofonen ikke hadde noen flis, så han brukte kun luftstrømmende og klaffene på saksofonen opp mot computeren.
Og i de sekvensene hvor man fikk et inntrykk av Moris live elektronikk, ga det innspill i et musikalsk landskap som lå et godt stykke fra Cooder. Men med Kjorstads nydelige og kreative fiolinspill og Øyunns rytmiske brudd kunne musikken, med litt velvilje, fortsatt knyttes opp mot Cooders musikk. Og Urheim styrte det hele på en overbevisende måte. De skapte bilder som var dagsaktuelle og spennende, bilder som tok oss både over havet til en støvete, amerikansk prærie, og opp i den norske fjellheimen, samtidig som Øyunns rytmiske bidrag gjorde at det ble en rytmisk form på det hele som tok oss mot de store byene. Så nå er det bare å vente på platen!
Informasjonsteknologiens store motstander møtte Oslo Jazzensemble
Den amerikanske storbandkomponisten og –lederen, Maria Schneider, har over en lengre tid samarbeidet med det som nå heter Oslo Jazzensemble. De har gjort noen norske festivaler sammen, pluss at de har spilt sammen på ledende jazzfestivaler i utlandet.
Maria Schneider er en stor motstander av hvor den nye teknologien tar menneskeheten. Hun har lenge stått på barikadene og kjempet mot den nye informasjonsteknologien, som det så fint kalles, og vært ytterst skeptisk til hvor den vil ta menneskene.
Derfor laget hun verket «Data Lords», som kom på plate i 2020 (anmeldt HER), hvor hun setter søkelyset på faren ved at alt skal være digitalt og at det er de store data-gigantene som styrer livene våre mer og mer. Da jeg anmeldte platen var jeg ikke bare fornøyd med resultatet. Derfor var jeg spent på hva som kunne komme ut av verket sammen med dette norske storbandet.
Og for igjen å sitere festivalprogrammet så sier de følgende om prosjektet og Schneider: «Schneider har i løpet av de siste tretti årene satt dype spor i jazzverden med sin musikk og sin mesterlige orkestrering. Hun har samarbeidet med Gil Evans, Sting, og ikke minst spilte hun en viktig rolle på David Bowies siste album «Darkstar» (feil – for albumet heter unektelig «Blackstar» red. anm.). Schneider er en visjonær musiker, komponist og orkesterleder som vil at musikken skal bety noe – det merker lytteren. Albumet Data Lords (2020) vant to Grammy-priser, ble kåret til årets album 2020 av NPRs Jazz Critics Poll og ble i tillegg nominert til verdens mest prestisjetunge pris for litteratur og journalistikk, Pulitzer-prisen. Musikken er symfonisk, episk og full av kontraster. Tittelen Data Lords peker på de store teknologi-gigantene, og verket har sitt utspring i Schneider sitt politiske engasjement og kritiske blikk på den hyperdigitale samtida vår, der noen få enorme selskap tjener penger på all data vi forer de med. Hun ser med bekymring på hvordan vi blir «hypnotisert av et endeløst underholdningstilbud, støy og informasjon som krever vår oppmerksomhet døgnet rundt».
Schneider ble kjent med det norske ensemblet i 2014, og den utgaven vi fikk av bandet i går besto av saksofonrekka Atle Nymo, Martin Myhre Olsen, Børge-Are Halvorsen, Joakim Bergsrønning og Tina Lægreid Olsen, trompeterne Frank Brodahl, Marius Haltli, Richard Köster og Anders Eriksson, trombonistene Even Kruse Skatrud, Nils Andreas G. Granseth, Magnus Murphy Joelson og Kristine Solli Oppegaard, pianisten Jørn Øien, accordeonisten Kalle Moberg, gitaristen Jens Thoresen, bassisten Trygve Waldemar Fiske, trommeslageren Håkon Mjåset Johansen og lyddesigneren Thor-Ivar Lund. Dette er håndplukkede musikere for dette ensemblet, et enssemble som er Østnorsk jazzsenters viktigste prosjekt – selv om jeg kunne telle en rekke musikere i ensemblet som ikke har postnummer i Oslo- eller Østlandsregionen.
Men det spiller ingen rolle. Det var det musikalske som var det vi hadde kommet opp bakkene til Festiviteten for å høre. Nå må jeg vel innrømme at storbandmusikk ikke er det jeg spiller mest i heimen eller går mest ut for å høre. Men gode og velspillende, større ensembler kan jeg gjerne lytte til. Og selv om Scheiders utgivelse, «Data Lords», ikke står på min favorittliste, så likte jeg mye av det jeg fikk høre denne kvelden. Og grunnen til det tror jeg i første rekke ligger i kompet i det Oslo-baserte ensemblet. Fiskes fine bass-spill, som var mikset temmelig langt framme i lydbildet, Mjåset Johansens drivende trommespill og Øiens fine pianospill løftet prosjektet fra plata og over i en ny dimensjon. Fra min plass på enden av første rad, ble ensemblelyden litt for lav for en gammel skribent med svekkede hørselevner, men jeg syntes ensemblespillet satt fint, og de fleste av solistene leverte solide solier. Og den soloen Moberg leverte helt i begynnelsen av konserten var strålende!
Og med en ytterst sjarmerende Scheider som dirigent og komponist, med fornuftige og fine introduksjoner mellom låtene, som handlet om temaet data og informasjonsteknologi, ble dette en fin time med viktige budskap.
Jazzens Pompel og Pilt
Saksofonisten Marius Neset, fra Os, noen mil nordover fra Haugesund mot Bergen, og trommeslageren Anton Eger (hovedbildet), som kan kalle seg både norsk, svensk og dansk, har spilt sammen siden tiden hvor begge var bosatt i København som studenter ved Rytmisk konservatorium. De var med i bandet Jazzkamikaze, som gjorde stor suksess rundt om i noen år, før bandet tok en pause, og Neset startet sin solokarriere og Eger ble med, blant annet, i det britiske bandet Phronesis. Men de har hele tiden holdt kontakten, og Eger har mer eller mindre hele tiden spilt fast i Nesets forskjellige sammensetninger.
Neset er blitt genierklært for sitt hurtige og energiske spill, og er blitt nevnt som arvtageren etter blant andre Michael Brecker. Det vil si at han har alt det tekniske inne, og utnytter teknikken maksimalt med å spille noen saksofonløp som går utenpå de fleste i dagens jazz. Og Eger er litt av samme «ulla». Han er også teknisk rafinert, og det han gjør med trommene er svært overbevisende teknisk.
Dette var første eller andre gangen de spilte sammen som duo. Og konserten skulle være inne i det fine klubblokalet Høvleriet, men på grunn av at solen hadde valgt å ta bolig i Haugesund disse dagene, valgte arrangøren sammen med musikerne å legge konserten utendørs. På mange måter var det et lykketreff, men samtidig får man ikke den samme intense lydopplevelsen ute i det fri, som inne i et lokale med gode lydforhold. Og når det i tillegg var lydprøve på den store kaiscenen lenger bort i byen, ble det noen forstyrrelser i starten, som man heldigvis fikk satt en stopper for etter kort tid.
Men det er samspillet mellom disse to «duracell-kaninene» som var det fascinerende med dette settet. Nesets teknikk er strålende, og han bruker alt hva han kan i denne settingen. Og med Eger på samme energinivå, ble nok dette et musikalsk sjokk for en del av publikum som hadde ramlet innom for en øl eller ti i solen. Sammen er de to dynamitt, og gjennom denne timen fikk vi en kommunikasjon som var tettere enn hos siamesiske tvillinger, og tøffere enn toget, fra start til mål.
Epilog
Dette ble den siste konserten for salt peanuts* på årets Sildajazz. Mye er skjedd siden starten for 35 år siden, og festivalledelsen, med Andreas Risanger Meland i spissen, har gjort Sildajazz til en av de festivalene man virkelig skal regne med når festivalsesongen planlegges og settes inn i kalenderen. Vi har hatt noen deilige dager i Haugesund. Vi har fått høre en rekke svært spennende og interessante konserter, vi har funnet fram til grunnen til at vi holder på som vi gjør med å vie livene våre til å skrive om jazz, og vi har hatt fine sosiale treff i løpet av disse dagene. Og stort bedre kan man nesten ikke ha det! Så neste år kan det bli kraftige diskusjoner om hvem salt peanuts* skal sende til Sildajazz i Haugesund.
Tekst og foto: Jan Granlie
Jo da, vi fikk med oss street paraden lørdag formiddag
Stein Urheim
Hans Kjorstad
Sam Gendel
Ikue Mori
Øyunn (Siv Øyunn Kjenstad)
Maria Schneider og Oslo Jazzensemble
Maria Schneider
Marius Neset
Anton Eger
