Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Knarr, knarr og atter knarr!

NATTJAZZ, BERGEN, 2. JUNI 2022, DAG 7: Så viste Bergen seg fram slik vi østlendinger er vant til å møte byen. I regn, regn og atter regn. Derfor knurret vi som ikke bor i gangavstand fra USF Verftet ekstra denne torsdagen, mens vi sa «Knarr, knarr!», mens vi sleit oss utover mot USF Verftet. For denne torsdagen hadde vi nok krysset av tingingsverket «(Exit)Knarr» som bassisten Ingebrigt Håker Flaten og hans utmerkede band urfremførte på Vossa Jazz i september 2021, da festivalen på grunn av andemien måtte flyttes til september, som høydepunkt. Men Håker Flaten skulle få konkurranse denne dagen.

Intim hygge med en dansk/norsk duo
Ikke minst skulle Håker Flaten få konkurranse fra «sine egne». Og fra den arkitekturtegnede boksen i bakgården, på ca 5kvm, hvor vi denne ettermiddagen fikk høre det dansk/norsk-norsk/danske møtet mellom den danske altsaksofonisten Mette Rasmussen, som har gjort «trondhjæmmer» av seg, og den norske trompeteren Erik Kimestad, som har gjort «dansker» av seg. Begge er en del av Håker Flatens «(Exit) Knarr»-prosjekt, og hadde vel regnet med litt fritid før de skulle på scenen med den gode oppdalingen senere denne kvelden. Men den gang ei! De to måtte gjennom et intimt og tett sett i regi av Bergen improklubb i den lille baksen, som ser ut som et stående vinfat fra en storprodusent i Frankrike eller Italia.

Rasmussen er i tillegg en av de mest etterspurte altsaksofonistene innenfor den eksperimentelle jazzen i dag, mens Kimestad er å høre med en rekke band, blant annet trommeslageren Kresten Osgood Kvartet og Horse Orchestra i Københavnerbyen.

De startet fint inne i den lille boksen, med fritt improviserte «strekk» for et lite, men konsentrert publikum. Men etter hvert beveget de seg ut, for å bruke akustikken i den stor balgården som en del av improvisasjonen. Og de to kommuniserte som om de ikke hadde gjort stort annet enn å spille sammen lenge. Et fint og fritt sett, som satte standarden for torsdagens lange reise mot natt.

Polsk/norsk kvartett med herlig trøkk
Den polske altsaksofonisten Maciej Obara, har i flere år hatt et samarbeid gående med det norske «radarparet» Ole Morten Vågan på bass og Gard Nilssen på trommer. I tillegg har de med seg den polske pianisten Domenic Wania. Sammen har de utgitt platen «Three Crowns» på ECM, som kom i 2020, og som er anmeldt https://salt-peanuts.eu/record/maciej-obara-quartet/.

Dette er en drivende og god kvartett, hvor Vågan og Nilssen, som sedvanlig, er med på å drive musikken framover med sitt energiske spill. Og med Wania med strålende og drivende spill på piano, er dette de perfekte samarbeidspartnere for Obara, hvor han nesten kan gjøre akkurat det han vil i front, og det fungerer etter hensikten. Ikke sånn å forstå at Obara ikke er viktig i sammenhengen. For han er en utmerket altsaksofonist, som skriver fine låter, og som forfølger den «polske ideen» om hva jazz skal være. Polen er jo et land med rike og ytterst spennende tradisjoner innenfor jazzen, og særlig med pianister og altsaksofonister, og den tradisjonen viderefører Obara og Wania på en usedvanlig god måte. Og med Vågan og Nilssen som støttespillere, blir dette utrolig tøff klubbjazz.

Knarr, knarr og atter knarr
I 2021 fremførte bassist Ingebrigt Håker Flaten (hovedbildet) tingingsverket «(Exit) Knarr» for Vossa Jazz. Samtidig med tingingsverket kom bandet ut med platen «Exit) Knarr» på Odin Records, en innspilling som selvsagt ble anmeldt på salt peanuts*, og anmeldelsen kan du lese  https://salt-peanuts.eu/record/ingebrigt-haker-flaten-2/Nå har «verket» fått modnes, og med medmusikantene Joikim Rainer Petersen på piano, Atle Nymo på klarinett og tenorsaksofon, Erik Kimestad på trompet, Mette Rasmussen på altsaksofon, Oddrun Lilja Jonsdottir på gitar og Olaf Olsen på trommer, har «verket» nå funnet sin endelige form. Og for en form! Nå sitter arrangementene som spikret, og de enkelte solistene er mye tryggere på hva de skal gjøre, noe som medførte en rekke strålende solier fra alle musikerne. Og skal man fremheve noen, foruten kapellmesteren, må det bli de nydelige soliene til Jonsdottir, Rasmussens rå og upolerte altsaksofon og Kimestads varierte, kreative og fine trompetspill.

Dette ble en strålende konsert, som det bare er å sende ut på verdensturné. For det finnes ikke så mange andre band på denne størrelsen i dag som overgår dette bandet i spennende låter, energiske riff og fantastiske solier. En innertier!

Etter dette valgt eders utskremte å vente hjem til «hulen», i stedet for å bruke mer enn noen få minutter i selskap med Bare Egil Spelemannslag, som sikkert var morsomt og med nesten hele Valkyrien pluss accordionisten Frode Haltli som et utmerket «backinband» på scenen. Jeg hadde fått»metta mi» med Obaras kvartett og Håker Flatens fantastiske konsert.

Men i kveld braker det løs igjen. Og fredagen har jeg store forventninger til. Mest på grunn av at jeg for første gang, skal få muligheten til å høre gitaristen Ava Mendoza på konsert, denne gangen sammen med Nate Wooley, Susan Alcorn og Ryan Sawyer. I tillegg blir det en ny happening med Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra, den sjarmerende vokalisten Cyrille Aimée, Sons of Kemet, som avmange regnes som nyskaperne i jazzen, mine gamle, danske venner i ZAV (Jesper Zeuthen, Jacob Anderskov og Anders Westergaard), fantastiske Daniel Bingert Jazz7 med mere. Det kan bli en lang ferd mot natt!
Tekst og foto: Jan Granlie


Mette Rasmussen og Erik Kimestad


Maciej Obara


Dominik Wania


Ole Morten Vågan


Gard Nilssen


Erik Kimestad, Atle Nymo og Mette Rasmussen i (Exit) Knarr


Joakim Rainer Petersen i (Exit) Knarr


Oddrun Lilja Jonsdottir i (Exit) Knarr


Olaf Olsen i (Exit) Knarr

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.