KONGSBERG JAZZFESTIVAL, DAG 1, ONSDAG 6. JULI 2022: Ung var eg fordom, / eg einsaman fór, / vegvill då eg vart. / Rik eg tottest / når eg råka einkvar; / mann er manns gaman. Slik lyder ett av versene i Håvamål, Odins råd om hva som passer seg for et godt menneske, i Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse av den eldre Edda fra 1905.

Hvorfor jeg kommer på Ivar Matlaus’ oversettelse på Kongsberg, vet jeg faktisk ikke. Men det er noe med denne byen som vekker minner tilbake til de årene da verden fortsatt var ung og ny, og det å være ‘særing’ var et kall. Den gangen vi så oss selv som arvtakere av Kristiania-anarkistene rundt Arne Garborg og Egnund.

Det er lenge siden nå, og verden ble ikke det vi drømte om den gangen. Kanskje er jeg i dag mer redd for framtida enn jeg var den gangen, redd for hvor det bærer hen med oss alle. Om ikke mange årene vil det være mine barnebarn som kanskje trekker til sære festivaler med det som andre kaller rar musikk, mens de tenker på hvordan de vil forandre verden.

Vil de ha en like stor framtidsoptimisme og en så sterk vilje til å gjøre verden til et bedre sted, som det vi hadde? Hva slags verden arver disse av oss – av alle generasjonene som er født i etterkrigstiden, i skyggene fra den kalde krigen? Kan vi slå oss på brystet og påstå at vi overleverer verdenen til dem i bedre stand enn vi overtok den selv?

Jeg tror at vi må erkjenne – overfor oss selv, ikke minst – at vi har feilet i den oppgaven vi la på oss selv den gangen. Og etter hvert må vi akseptere at på tross av alle gode ønsker og forsøk på handling så overlater vi en ødelagt verden, kanskje til og med en verden som det ikke er mulig å reparere. Slik sitter vi og tenker mens Hellbillies har lydprøve utenfor vinduene. Og tar opp tanker vi hadde før det hele startet.

Etter selv å ha forestått en markering av Charles Mingus’ 100 års-dag, i samtale med bassisten Tine Asmundsen, må vi gjøre oss klar til åpningskonserten: Stian Carstensens overflødighetshorn Musical Sanatorium. Plata ble gitt ut i oktober i fjor høst, og vår anmeldelse av albumet kan du lese her. Carstensens mål med prosjektet er å spleise den europeiske kunstmusikken med den eksotiske rytmikken fra Bulgarias folkemusikktradisjoner.

Dette er faktisk første gangen vi får høre verket framført live. Alle tidligere forsøk har strandet på et eller annet skjær. La oss ta personell-beskrivelsen fra venstre mot høyre:

Torbjørn Dyrud på cembalo, el-piano og Hammond B3, Florin Lincan på cimbalom, et hakkebrettliknende strengeinstrument, Ola Erlien på gitarer, Jarle Vespestad på trommer, Finn Guttormsen på el-bass, perkusjon og annet, Embrik Snerte på fagott og kontrafagott, Fritz Pahlman og Marinette Tonning-Olsen på horn, Ola Kvernberg, Bjarne Magnus Jensen og Atle Sponberg på fiolin, Ellie Mäkelä på bratsj, Audun Andre Sandvik på cello og Sidsel Walstad på harpe. Og så Stian Carstensen, på trekkspill, steel guitar, sekkepipe, fløyte, gitarer.

Et musikalsk overflødighetshorn som det ikke finnes maken til, noe sted i verden. Stian Carstensens evne til å sy sammen distinkte og svært ulike musikalske uttrykk, og gi sammenføyningene et uttrykk av naturlighet og en opplevelse av at de er skapt for å føyes sammen, er uten sidestykke.

Hvordan få bulgarske 13-tonerekker til å føye seg sammen med Elizabethansk visesang, barokk kirkemusikk, progrock og sentimental Hollywoodsk filmmusikk? Men ikke bare gjøre det, men også få det til å låte som noe annet enn pastisjer, å skape noe organisk og enhetlig ut av det? Om vi noen gang har snakket meningsfylt og uten klisjeer om fusjonsmusikk, så er Carstensens musikk selve epitomet av musikalsk fusjon. Tenk deg Hank Marvin skrive musikk for Broadway på slutten av 1950-tallet i samarbeid med Leonard Bernstein i en schmalz-tradisjon. Det er ikke slik det lyder. Det lyder til tider som det motsatte, hva nå enn det måtte være. Jo, det er Stian-musikk.

Men også hans verbale humor. Carstensen er et oppkomme av slike kognitive dissonanser som ikke bare er humoristiske, men også skaper innsikt. Akkurat det som Arthur Koestler hevdet skapte god kunst, gode innsikter – og god humor, i sin fantastiske bok «The Act of Creation».

Det tør være velkjent at Carstensen har vært gjennom alvorlige lidelser. Prosjektet «Musikal Sanatorium» er jo i seg selv et uttrykk for det. Et sanatorium er direkte oversatt et sted for heling, for å bli frisk. Noen av oss husker lungesanatoriene som var spredt ut over hele landet, der man for seksti år siden endelig fikk stoppet tuberkulosens spredning. Enkelte av oss har personlige erfaringer med dette, på godt og ondt.

Men Carstensen evner å snu dette til noe positivt. Til å skape innsikt, medfølelse og forståelse for hva dette kan innebære, også for de som ikke har den direkte erfaringen. Tar du demonene fra en kunstner, så sitter du igjen med en formingslærer. Det svarte Øystein Sunde til Carstensen da han ba om råd når det var som mørkest.

Låttitlene i dette verket er i seg selv et veritabelt hjernekart. Og da ikke de hjernekart vi ble oppfordret til å tegne for 30-40 år siden som verktøy for å disponere prosjektgjennomføring. Nei, her snakker vi om et kart over hjernen. Thalamus og epithalamus, hippocampus (“sjøhesten”), synapser, medulla oblongata, osv. Alt kombinert med danser, dansbare eller andre musikalske former, som bolero, saltarello, ritornello, courante.

«Thalamus Canticum», der Torbjørn Dyrud synger i det Carstensen karakteriserer som ‘hunderegisteret’, over en melodi av den engelske renessanse-musikeren John Dowland. Denne kjenner vi igjen fra før. Vi husker den fra Carstensens like spinnville «Backwards into the Backwoods»-prosjekt i 2004. Den gangen var det Arve Henriksen som sang den, blant annet på konserten på Moldejazz torsdag 15. juli det året, i Kulturhuset. Men den gangen var det en kvartett som sto på scenen, i dag er det ti flere, og dermed en helt annen opplevelse.

Vi kommer oss over til Energimølla, for å få med oss det aller meste av Anja Lauvdals bestillingsverk «If We Could Talk». Med et ensemble som hun kaller Cosmic River er bakgrunnen for verket et ønske om å utforske naturen, med ideen om at jo bedre man kjenner naturen rundt seg, desto mer vil man ønske å ta vare på den. «If we could talk» er derfir tenkt som en samtale med elva, det handler om å lytte til de som ikke snakker høyest, livfulle vesener, så vel som livløse.

Bestillingsverket starter med et spørsmål, som naturligvis er rettet mot Numedalslågen, eller bare Lågen: «Hvis elven kunne snakke, hva ville den sagt? Hvilke opplevelser har den hatt, hvordan ser den seg selv, de som bor i den og rundt den? Hvilken rolle spiller historiene vi forteller, og kulturens påvirkningskraft, inn i hvordan folk ser på seg selv i relasjon til naturen? Hvilket forhold har vi til naturressursene rundt oss, hva er det vi ønsker å ta vare på og på hvilken måte kan vi som mennesker bidra positivt til mangfoldet i naturen?»

Med et band bestående av seg selv på piano og synther, Heida Karine Johannesdottir på tuba og elektronikk, Johanna Scheie Orellana og Henriette Eilertsen på fløyter, Amund Storløkken Åse på vibrafon og perkusjon, Elsa Bergman på kontrabass og Veslemøy Narvesen på trommer, framfører komponisten verket i Energimølla, en bygning som selv er intimt forbundet med elvas historie. Energimølla var opprinnelig ei mølle som utnyttet kraft utvunnet av Nybrufossen like utenfor.

Med miljøopptak av fugle- og dyreliv rundt elva, og lyden av elva selv, vandrer musikken gjennom geografien og kulturhistorien rundt elva. Det er særs vanskelig å lytte til LAuvdals verk uten at det vekker sterke minner om den nitidige granskingen på barneskolen av Bedrich Smetanas symfoniske verk «Die Moldau». Under kateteret til en nesten i overkant ambisiøs musikklærer, satt vi som 11-12-åringer og lyttet til og beskrev scenen nedover elven, fram til Moldau fosser under broene i Praha og etter hvert tømmes ut i Elbe. Et symfonisk poem – eller tonedikt – omtales det vel gjerne som.

Det er også det jeg vil karakterisere Lauvdals verk som, et tonedikt. Men der Smetana nok var oppfylt av en nasjonal og lokal glød og identitetsbygging, er Lauvdals anliggende betydelig mer politisk og aktivistisk. Lokalmiljøet i og rundt elva er ikke bare preget av, det er skapt og formet av interaksjonen mellom mennesket og naturen. Og nå står vi overfor et høyt stup, der våre valg nå vil bestemme om vi vil kunne leve i et samvirke med elva i framtida. Eller om våre handlingsvalg vil kunne rive livsgrunnlaget vekk for elva og for oss selv.

Den musikalske beskrivelsen av naturens mange fasetter rundt elva, som et rolig vannspeil om kvelden, mens vi hører frosken i det fjerne. Det er også vanskelig å unnlate å tenke impresjonisme når kombinasjonen av fløyter, naturbeskrivelse og harmonier utvidet med en lang rekke oddetall flyter bokstavelig talt forbi. En rekke solistiske bidrag de deltakende musikerne setter et mangeslungent preg på Lauvdals rammeverk.

Der Smetana frister oss med dansen i et bondebryllup mens elven flyter forbi, frister også Lauvdal også med sterkt dansbare uttrykk. Er det lov å by opp ved bordene? Alt mens ugla hukrer – var det en perleugle der borte? «Der Lågen» — siden ordet kommer fra lǫgr, sjø, vann, det som flyter, må det nødvendigvis være hannkjønn. Eller blir det da grammatikalsk mer korrekt med «Der Låg»?

Vi rusler ned på det som kaller seg Privat bar – greit nok, men dette er baren med det umulige navnet. Jeg mener, de har kunnskapsløst nok laget seg en logo, basert på bokstaver fra det greske alfabetet: rho (minuskel) – gamma (versal) – iota (min) – alfa (min) – ny (min) – tau (min). Altså utlagt: rGinat Bar! Det høres mer ut som navnet på et polysakkarid, beslektet med alginatet, enn som navnet på en scene og et serveringssted.

Uansett: Her får vi med oss en del av konserten med Oddrun Lilja Jonsdottirs band, som hun rett og slett har kalt LILJA. Bandets album «Marble» er nærmere omtalt her. Jeg har hørt prosjektet i flere omganger, og med noe endrede sammensetning fra gang til gang. Stort sett alltid med den omreisende musikken fra «Marble» i sentrum.

I dag stiller Lilja med Beady Belle på vokal, Jo Skaansar på bass, Bafana Nhlapo på perkusjon og vokal og Erik Nylander på trommer. Jeg tror jeg kan si med stor trygghet at jeg ikke har hørt bandet bedre enn dette. Heftig hastende, røft rivende, saftig svingende. Samvirket mellom Nylander og Nhlapo er fantastisk, og Nhlapo greier å gi meg en solid følelse av sør-afrikansk varme i januar. Det er en glede å nyte den lekne vokalen til Beate «Beady Belle» S. Lech. Mor selv, Oddrun Lilja, har en tone i gitaren som er helt for seg selv, og som blir bare bedre og bedre. Nå gleder jeg meg virkelig til neste album.

Herfra er det bare å rulle ned bakken, tilbake til Energimølla. Det er tid for debutkonserten til Marius Nesets nye ensemble NEXT. I april var bandet i studio og spilte inn en ny skive på tyske ACT. Albumet skal slippes i slutten av oktober, så det er bare å begynne å glede seg. Neset slapp soloskiva «A New Dawn» i fjor, omtalen av plata kan du lese her. Med det nye kommende albumet har han gitt ut nesten ett album pr. år på ACT siden starten i 2014 med «Lion». Som på de fleste av albumene er også her Anton Eger med på trommer. Så har Neset hentet Københavnbaserte Magnus Hjorth på piano – som vi kanskje best kjenner som del av trommeslageren Snorre Kirks band og Elliot Galvin på diverse keyboards og synther. Galvin kjenner vi blant annet fra flere samarbeid med Laura Jurd. Conor Chaplin på seksstrengs el-bass har blant annet vært medlem av Laura Jurds Dinosaur sammen med Galvin.

All musikken vi hører ier debut-framført på denne konserten. Men det er røtter i denne musikken tilbake til andre deler innover i Nesests musikkskap. Røttene går helt tilbake til de første sporene etter bandet JazzKamikaze. Men det er betydelig, fornyet, men fortsatt – som alltid med Neset – oppfinnsomt og kroppsbevegende. Da klokka nærmet seg 01:00, noterer anmelderen «… fytti helvete!» på blokka i rein begeistring over musikken.

Men da er det tomt for krefter, og tid for å innta et horisontalt leie på hotellrommet som står og venter på meg. Om bare nå lydlekkasjene fra jazzfestivalens scene organisert for at ‘de som ikke liker jazz’ skal få gå på jazzfestival snart stopp…. z-z-z-z-z-z!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Tore Sæthre

Stian Carstensen «Musical Sanatorium»

Anja Lauvdal

LILJA

Marius Neset NEXT Quintet