Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Kongsberg slokner ikke

KONGSBERG JAZZFESTIVAL, LØRDAG 9. JULI 2016:

Nå er det siste dagen og vi blir fortalt at nå er rekordsalget fra 2014 passert, festivalen er på vei mot et skyhøyt rekordsalg. Vi ser dette i gatene. Aldri har folkefesten vært heftigere.

I hovedløpet under festivalen, fra Festivalgata, over Flerbrukskrysset og Nybrua – og derfra opp til Kirketorget – føler vi oss ikke hjemme. Vi starter derfor dagen i utkanten av folkefesten – nede på Energimølla. I sola her er det fredelig, stille og det går an å finne litt ro.

På Mølla er det satt opp en ekstrakonsert med trioen Krokofant med Mats Gustafsson som gjest. Krokofant, med gitaristen Tom Hasslan, saksofonisten Jørgen Mathisen – også på tangenter – og trommeslageren, blekkspruten, Axel Skalstad. Vi husker fremdeles konserten med Erlend Slettevoll og Kjetil Møster.

Den danske skribenten Niels Overgård har på sitt nettsted skrevet at: «Med et hæseblæsende og disciplinered udtryk sender Krokofant en seriøs omgang med progressiv rock a la King Crimson iblandet Peter Brötzmanns frie vildskab ud i hovederne på os. Det er særdeles vildt og dejligt.»

Hvordan blir det ikke da når trioen møter «udyret fra Umeå» som konferansier Jan Granlie omtalte Mats Gustafsson. Jo, det ble akkurat så vilt og deilig som det skulle bli. Det er få andre musikere som på kort varsel kan hoppe inn og spille med Krokofant som om han har vært et årelangt medlem.

Musikken de spilte var selvfølgelig Krokofants, så Gustafsson var utstyrt med omfattende partiturer før konserten. De låter som var valgt ut var stort sett over samme lest, et vamp – eller riff – som gjentas igjen og igjen, over hvilken musikken flyter. Gustafssons linjer for baryton-saksofon var gjennomgående doblet fra Hasslans gitarlinjer eller Mathisens saksofonlinjer.

Selv om Mats Gustafsson bidro til å fargelegge og utvikle musikken til Krokofant, var det fortsatt umiskjennelig Krokofant. Vakkert, rocka, tøft – og vilt og deilig!

(KV) Avanthagen er Kongsbergs faste innslag for ren improvisert musikk, og presenterer årlig et knippe artister i forskjellige kombinasjoner – eller konstellasjoner, som det heter i miljøet. Årets hovedinnslag er utvilsomt vokalkunstneren Sidsel Endresen og strykerduoen Vilde og Inga, som sammen tar oss med på en vidunderlig reise. Endresen setter kursen, strykerne setter vind i seilene. Stormer kommer og går.

(KV) Vokalen er det nakne urmennesket, Vilde og Inga kler henne opp i de staseligste klær. Tolkningsmetaforer dukker magisk opp i lytterens fantasi når en improvisasjon virkelig fungerer, som den gjør her. Et annet tegn er at det bare kommer små gisp ut av publikum i stillheten mellom delene. Denne seansen kan godt bli historisk, så de som ikke var der får bare håpe den ble spilt inn.

(KV) Full uttelling for Avanthagens publikum, som ikke trenger å bekymre seg fordi de var der, og som fortjener ros for å være landets mest tallrike, varierte, lydhøre og stillesittende særinger.

(KV) Å følge opp dette er ikke lett. Christian Wallumrød lykkes bare delvis, på tross av stort alvor i tilnærmingen og stabler av effektbokser rundt Smeltehyttas flotte flygel. Han bygger lag på lag av forsterkede pianolyder, men greier ikke å kommunisere noen underliggende tanke eller finne noen retning for det hele. Metaforene uteblir dessverre, iallefall for meg, men det er jo mulig de dukket opp hos andre.

(KV) Roger Turner og Thomas Lehn tar det ikke så tungt, og kommer bedre ut av det. De improviserer tett og fritt med Turners trommer og Lehns analoge synthesizere, som du nok ikke får i butikken – dette er resultatet av mange lange kvelder med loddebolten. Høyt energinivå og tett samspill mellom to erfarne og tett sammenvevde musikere er nøkkelen her, og noen ganger er det også mer enn nok til å være fin avslutning på årets Avanthagen.

(KV) En uheldig SMS-mottaker med lyden på får æren av å sette punktum – et innslag av publikumsdeltagelse like ufrivillig som det er passende for Avanthagens ånd.

Over til Sølvsalen. Her er det tid for en liten verdenssensasjon. Vel, egentlig en ganske stor en. Trioen Alan Silva’s Free Electric Band med Alan Silva på synth, Mette Rasmussen på altaksofon og Ståle Liavik Solberg på trommer, hadde fått med seg den 92-årige musikalske lederen i Sun Ra Arkestra – som vi skulle høre seinere på kvelden – Marshall Allen.

Allen viser ingen tegn på at han er gått ut på dato. Både på alt-saksofon og på EWI (electronic wood/wind instrument) – strengt tatt var det vel en EVI (valve) med sitt trompetoppsett tilsvarende fire ventiler – men det er sjelden det skilles mellom disse to utformingene av Nyle Steiners synth.

Nok om det – innledningsvis hadde Allen noen problemer med å finne sin plass, men etter hvert fant trioen og Allen ut av komunikasjonen. Og derfra gikk det bare en vei. Rett oppover. Mette Rasmussen inspirerte Allen, og vice versa. Utrolig å se to så forkjellige generasjoner og tradisjoner kommunisere – Allen kunne nesten vært Mette Rasmussens oldefar.  Fra dette og ut av den humoristiske kommunikasjonen mellom Solberg og Silva kom det fantastiske «toneganger» som Allen og Rasmussen hang seg på. Å se – og høre – Allens årvåkenhet overfor og spill over trommespillet til Liavik Solberg. Og om noen skulle være i tvil – Ståle veit å sette opp en beat.

Jeg har sjelden hørt Alan Silva i en så drivende og humoristisk rolle som denne ettermiddagen. Det var vel i 1966 at Alan Silva gikk ut av Sun Ras band og samarbeid med Marshall Allen, men det kunne til tider synes som at det var i går.

Etter hvert fikk jeg opplevelsen av å være med på en heidundrande gospelfest – her var det en prising av musikkens eller den organiserte lydens betydning for humør, kjærlighet, gjensidig kommunikasjon også videre.

Etter om lag en time og et kvarter, ble dette ytterligere understreket da Alan Silva løfter armene og velsigner publikum – «always play at the boundary – the music must always move on – the music must move on!». Et mantra som ytterligere ble understreket av at han gjentok det igjen – og igjen, før bandet trakk seg tilbake.

Vi får med oss ti minutter for å sjekke ut Steve Coleman and Five Elements og får bekreftet at bandet live er som på plate – flinkt, amerikansk – og kjedelig. At Steve Coleman på 1980-tallet var med i gjengen M-Base vet vi alle – også at det fra dette kollektivet kom musikk som viste nye veier for amerikanske jazz på et tidspunkt denne hadde stagnert i sin dyrking av gamle stiler.

Med unge løver – «young lions» – som skulle redde den «sanne» jazzen – representerte M-base en sjangermessig fornyelse. Men når Steve Coleman fortsatt henger igjen i mer eller mindre det samme sporet tretti år seinere, bryter det med Alan Silva’s mantra. Vi mister derfor interessen fort.

Vi tar oss en rolig kveld før det braker løs med festivalens to siste konserter.

Først, nede i Smeltehytta for siste gang i 2016, er det den svenske trioen Fire! som stiller opp. Trioen som på mange måter er kjernen i Mats Gustafsson store monsterband Fire! Orchestra – med Johan Berthling på el-bass og Andreas Werlin på trommer – er det stikk motsatte av den amerikanske jazzen. Med en europeisk basis og en rocka forankring, er det musikk som er akkurat det god jazz skal være – improvisatorisk og sjangeroverskridende.

Nå har jo Mats Gustafsson nærmest definert en sjanger i seg selv, basert på «den nye» Chicago-skolens impro-estetikk, den inter-skandinaviske avleggeren av denne og den kontinentale, tyske frijazzen på 1960- og 1970-tallet. Om man kaller det jazz, impro eller noe helt annet er irrelevant. Det er musikk som appelerer kraftig til føtter og andre deler av kroppen. «It don’t mean a thing, if you can’t tap your foot to it!» sa Milt Jackson. Så dette «means a thing»! Uten at det er The Thing!

Musikken er enkelt bygget opp – med tunge vamp, eller ostinat, på Berthlings el-bass – men gjennomført med bravur. Werlins trommespill er intuitivt og lydskapende, samtidig som det har en solid basis i det (poly-)rytmiske. Mats Gustafsson blåser fletta av musikken – og av oss – og han gir denne kvelden alt. Det er ikke bare Gustafsson som var gjennomvåt av svette, da vi vandret ut i kveldslyset, for aller siste gang på vei til en ny konsert.

Per Mathisen, Håkon Kornstad og Bendik Hofseth får ha oss unnskyldt denne kvelden. Nattas store stjerne skinner fra Saturn og vinker til oss med et budskap om harmoni og fred. Space is the Place! Vi skal møte igjen veiviseren Le Sony’r Ra – aka. Sun Ra – eller Herman Poole Blount som han het i en tidligere eksistens – med hjelp av hans gjenværende apostler på Gaia – Moder jord.

Vi har tidligere delt med deg et utdrag av konserten Sun Ra og det daværende bandet hadde på Kongsberg i 1982. Men nå var elevene selv blitt profetene som skal bringe budskapet ut i verden.

Derfor er det nede i Energimølla tid for timanns-bandet Sun Ra Arkestra. Sun Ra vandret tilbake til der han kom fra i mai 1993, men hans ånd svever over videreføringen av bandet som besto av Sun Ras disipler. Etter at Sun Ra steg opp, ble de apostelerklært for å videreføre budskapet om å ha det moro – it don’t mean a thing if it ain’t got that fun! Først under ledelse av tenor-giganten John Gilmore og etter hans vandring i 1995 av nå 92-årige Marshall Allen (bildet).

Som avslutning av en kort skandinavisk turne, som startet i Mandal en uke tidligere, før den fortsatte på Blå i Oslo tirsdag, deretter Göteborgs Nefertiti og Københavns Jazzhouse på torsdag og fredag, rigger de seg til i Mølla på Kongsberg. Av bandet som besøkte Sølvbyen i 1982, er det bare Allen og Danny Ray Thompson på barytonsaksofon og fløyte igjen. Men de «nye» står ikke tilbake for originalene i spilleglede og uttrykksvilje.

Vi får to timer med sprell levende musikk i en unik blanding av swing, bebop og frijazz. Med samspillende klanger fra ti overskuddshorn. Framtredende musikere er i dagens versjon mange. Ved siden av Marshall Allen merker vi oss vokalisten som har kommet seg godt ut av den lange skyggen etter June Tyson – Tara Middleton. I sin Kleopatriske kledning har hun inntatt en helt annen rolle i bandet enn den June Tyson noensinne hadde, skridende rundt som det er en opphøyet egyptisk farao verdig.

De største øyeblikkene kommer når Middleton og Allen synger mot hverandre. Det er utrolig. Allen har ikke bare så mye luft i kroppen at han kan gjennomføre to-tre timers konserter dag etter dag som en av de fremste stemmene i ensemblet. Men han har også en brukbar – riktignok med noe aldersrusk – «crooner»-stemme. Men rusk og rusk – vi er langt, langt unna hvordan det var med stemmen til Frank Sinatra mot slutten.

Dette er første gangen jeg hører Arkestra live etter Sun Ras Saturn-fart. Og når jeg har hørt Marshall Allens Arkestra i konsertopptak har jeg savnet stemmen til John Gilmore – denne definitivt underkjente tenorsaksofonisten. Men i dag savner jeg ham ikke, Knoell Scott – som denne natta spilte tenor, og ikke sitt vanlige instrument altsaksofon – har tydelig gått inn i en rolle som medleder og framtredende solist. Ved siden av saksofonen trakterer han også conga. I ham lever arven etter de to John-gigantene – Gilmore og Coltrane – i beste velgående.

Og som forventet fikk vi et feiende flott Fletcher Henderson-arrangement («Big John’s Special» som Sun Ra også spilte på Kongsberg i 1982). Da (deler av) bandet avsluttet konserten etter to timer med sin sedvanlige vandring rundt i lokalet for å oppfordre publikum til å delta, synge med og danse, til tonene av «Space is the Place»-varianten av «We travel the Spaceways» fikk vi en salens allsang – «… from planet to planet» – som ville fått en norsk kirkemenighet til å ligne en baptistmenighet sør for «the Mason-Dixon line». Her var det ikke snakk om to etter orglet.

Men publikum var fortsatt ikke fornøyd. En stor gjeng foran scenen – hvor jeg kjente igjen opptil flere av studentene på jazzlinja på Musikkhøgskolen i Oslo – fortsatte med sang, dans og klapping mens orkestermedlemmene backstage tok av seg sine karakteristiske antrekk og pakket sine instrumenter. Ja, selv etter at et flertall av bandmedlemmene hadde forlatt lokalet, fortsatte de.

Vi avsluttet kvelden og Kongsbergjazz 2016 med tonene fra «We travel …» tonende ut i den sommerlige blånatta. Vi sender stafettpinnen til redaktøren, Jan Granlie, som den kommende uka vil rapportere fra Aarhus jazzfestival.

Mens vi mentalt gjør det ser vi etter Sun Ra på stjernehimmelen, men vi finner ikke Saturn. Da slår det oss – Saturn, som for tida står i stjernebildet Oksedriveren – kanskje bedre kjent med sitt latinske navn Boötes – gikk ned under horisonten samtidig som arken Arkestra avsluttet sin seremoni!

Tilfeldig? Neppe!

Tekst: Johan Hauknes og Kjetil Valstadsve (KV)

Foto: Jan Granlie

 

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.