Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Kongsberg – Somewhere beautiful

KONGSBERG JAZZFESTIVAL, DAG 2, TORSDAG 6. JULI 2023: Så er det andre dag. I år har vi dessverre blitt tildelt rom med vindu rett over og med utsikt til folkefesten i Festivalgata, så det er bare å stålsette seg for våkenetter. Men vi overlever alt.

Først litt om årets hundreårsjubilant. Oslo og omegn, herunder selvfølgelig inkludert  Sølvbyen, er et sentrum for noen av de aller største markeringene i verden av hundreårsdagen til komponisten, musikkteoretikeren, læreren, mentoren og musikeren George Russell. Og det kan du takke salt peanuts* for, og dets personalunion med Oslo Jazz Circle. Som nevnt er det fredag tid for en av disse markeringene, med en presentasjon av George Russell og hans forhold til Kongsberg.

Dette forholdet ble båret på vingene av blant annet Russells forhold til Foreningen Ny Musikk. Hans nærvær på Kongsberg er en forlengelse av hans konserter i samarbeid med Ny Musikk i Universitetets Aula i Oslo og på Henie-Onstad kunstsenter på Høvikodden, vest for hovedstaden. Jeg har ikke funnet ut akkurat hvordan samarbeidet mellom de unge modernistene som på slutten av 1960-tallet var sentrale i Foreningen Ny Musikk, og Kongsberg jazzfestival var konstituert. Det synes ikke å ha vært et formalisert samarbeid, men mer et de facto samarbeid med utgangspunkt i noen felles interesser og mål.

Det startet forsiktig med Arild Bomans verk «Interludium» i 1968, men det var i 1969 samarbeidet fikk et større omfang, med deltakelse av blant annet Finn Mortensen, organiseringen av jazzfestivalens aller første kirkekonsert, med verket «Ecumene» av Arild Boman, og med en konsert med George Russells norske kvintett.

Så vidt jeg har kunnet bringe i erfaring var Russell-konsertens viktigste del, den andre framføringen av det som i dag framstår som ett av Russells hovedverk: «Electronic Sonata for Souls Loved by Nature». Verket hadde fått sin urframføring på Høvikodden noen måneder tidligere – en framføring som seinere ble utgitt på plate. Dessverre har det vist seg umulig å finne opptak fra konserten på Kongsberg. Dette hadde vært interessant å sammenligne de to framføringene, ikke minst fordi bandene er forskjellige.

Men nå skal vi tilbake til Kongsberg 2023. Jeg velger meg ut tre konserter som jeg vil konsentrere meg om. Og det første valget er selvsagt. Hva årets vinner av den store musikerprisen ved Kongsberg jazzfestival Per Zanussi vil finne på for sine bidrag til neste års festival vet vi ennå ikke. Men hva fjorårets vinner, Thomas Strønen (hovedbilde), finner på, vil bli avklart i dag og de to neste dagene. Våre lesere husker kanskje at Thomas Strønen i vår var residerende kapellmester ved Kampenjazz, der han ga tre konserter. Første og tredje konsert kan du lese om her. Inntrykkene og refleksjonene over musikken den gangen har gjort at vi har sett fram til de tre prisvinner-konsertene her på Kongsberg.

Første konsert av tre er satt stevne i Energimølla, med en trio sammensatt av svenske Otis Sandsjö på tenorsaksofon og elektroakustisk manipulering, sveitsiske Marie Krüttli på tangenter. Nå står det i programmet for festivalen at «Strønen møter de to Berlin-residerende musikerne Marie Krüttli og Otis Sandsjö på scenen for første gang». En sannhet med modifikasjoner, som våre kunnskapsrike lesere er klar over: Denne trioen er ny, og meg bekjent har ikke Krüttli spilt med Strøenen før. Men samspillet mellom Sandsjö og Strønen hørte vi altså første gangen på Kampenjazz.

I en årrekke har Strønen beveget seg mer og mer i et samtidspreget kammermusikalsk landskap. Jeg opplever konserten i dag som en forlengelse av noe av det vi opplevde i de første månedene av året på Kampenjazz, der han og hans kumpaner vender tilbake til en musikk som dannet grunnlaget for hans musikalske liv.

Det er fortsatt Strønen-musikk – dynamikk, horisontal logikk og sammenheng og tett samspill i både vertikalen og horisontalen i sentrum. Dette er musikk du kan bevege deg til, musikk som gjør at kroppen ikke vil stå stille. En metrisk puls er livløs. Det er i det ikke-metriske beatet at du finner livet. Derfor svinger musikken av liv – dette er musikk som lar deg oppleve ditt eget fysiske liv. Det er en musikk som skal oppleves med alle sanser, taktile, emosjonelle, intellektuelle, fysiske, så vel som psykiske.

Krüttli starter med en sukontrabassisk C, en C1, dypt der nede i klaverets underliv, ikke langt over 30 Hz-merket, svevende over grensen mot det ikke-hørbare området under rundt 20 Hz. Det blir et springbrett mot halvannen time der jeg opplever musikken som skapt for å beskrive et værsystem over et irregulært fjellmassiv. Lange bølger, korte bølger, turbulente kast, laminære strømmer, massivt interagerende på tvers av et stort lydpsektrum. Som dette været, evig foranderlig. Aldri i ro. Det kan synes uoversiktlig, stokastisk, tilfeldig, men det styres av grunnleggende naturlover satt på plass av en skapende vilje. Og denne viljen sitter i hendene og hodene til tre musikere som til tider nennsomt, andre ganger med hardere virkemidler, styrer de musikalske vindkastene som kommer inn over Gruveåsen og kaster seg i en infernalsk dans mellom veggene i Energimølla.

Strønen legger premisser, responderer og kaster seg – og sine medsammensvorne – ut i kastevindenes fallskjermer. Men her er ikke fallvinder farlige. Derimot bidrar de bare til å skape deilige sug i magen, før termikk gir oss løft og retning. Det er langt ned, men Vårherre sitter i loftsetasjen og passer på, sa kjerringa, der hu hang i takskjegget. Her sitter – og står – sjefene og trekker i spakene. Vi lar oss rive med i Strønens intrikate polyrytmiske leik med inn- og utfall der du blir sikrere enn før på at du er et stykke unna Jon Christensens strålende utsagn: «Jeg veit alltid hvor ener’n er, men jeg trenger vel ikke å spelle’n hver gang for det?». Her lurer du ikke bare på hvor ener’n er, men også om det i det hele tatt er en ener her? Å jo, der var’n, … men så … nei, nå var den et annet sted.

Krüttli holder de lange linjene, og legger et grunnfjell av tonale strukturer som setter preg på hele verket. Sandsjö er en mester i å skape kommenterende og utviklende reisverk som trekker deg inn i en annen verden enn den du trodde du tilhørte. Otis Sandsjös teknikk med elektroakustisk manipulering gir hornet hans en uttrykksbredde som setter sterke farger på helheten. Og dessuten minner hans sterke sirkelpust meg om følgende etymologiske fakta: Det er noen ord der den norske oversettelsen av et internasjonalt begrep er langt bedre enn originalen. Dette er ord vi skal verne om og verdsette. Samtidig kan de være en inspirasjon til andre nydannelser på norsk, og være til bevisstgjøring av oss selv om viktigheten av å fortsette et iherdig arbeid for å lansere og bruke begreper om nye fenomener med en trygg basis i norske språktradisjoner.

På engelsk omtales teknikken som tillater musikeren å holde en tone eller tonerekke gående kontinuerlig, som ‘circular breathing’. På fransk og tysk omtales det som ‘respiration circulaire’ og ‘zirkularatmung’ eller ‘kreisatmung’. Og på norsk altså som sirkelpust. Andre eksempler, ‘tablet PC’ kan betegnes på norsk som nettbrett eller lesebrett. ‘Random motian’, som brownske bevegelser, bør på norsk betegnes som ‘virrevandring’ – et ord som i sin tid ble skapt av professor i statistisk mekanikk og seinere rektor ved NTH, Eivind Hiis Hauge.

Og et nyord som i våre dager sprer seg på en irriterende feilaktig form på norsk: den biologiske evolusjonsteoretikeren Richard Dawkins foreslo i 1976 betegnelsen ‘a meme’ om det han hypotetiserte kunne være en grunnleggende enhet i spredningen av kulturelle impulser, ‘a meme is for cultural dissemination and evolution what a gene is for biological evolution and inheritance’. Nyordet lagde han i analogi med ‘a gene’ der ‘meme’ gir assosiasjon til memory. ‘A gene’ er på norsk et gen, for å bevare analogien og intensjonen til Dawkins heter altså det han kalte ‘a meme’ på norsk, et mem, med formene memet, flere mem, alle memene. Det er intetkjønn, og definitivt ikke hankjønn. Og dessuten: Uttalemessig gjelder akkurat det samme som mellom ‘gene’ på engelsk – [ʤi:n] – og ‘gen’, [ge:n], på norsk: Det engelske ordet ‘meme’, uttalt [mi:m], heter altså ‘mem’ eller [me:m] på norsk.

Akkurat som noen av mine tekster, kan nok Strønen, Krüttli og Sandsjö, stramme opp verket litt. Men det er som så godt som alle førstegangsoppføringer av slike verk – det er aldri perfekt første gang. Denne trioens musikk gleder jeg meg til å høre utvikle seg videre.

Vi fortsetter over til Sølvsalen etter dette. The North feat. Norma Winstone er en sekstett som er dannet for å framføre og holde levende maestro Kenny Wheelers musikk. Vokalkunstneren Norma Winstone MBE er kjent for mange av oss ikke minst for sitt langvarige samarbeid med den engelske, kanadisk-fødte, trompetisten Kenny Wheeler. For øvrig består dagens gruppe av den engelske pianisten Nikki Iles, tysk-bosatte trompetist og flygelhornist Percy Pursglove, saksofonisten Mike Murley fra Kanada, finsk-svenske Johnny Åman på kontrabass og den danske trommeslageren Anders Mogensen.

Og hver gang jeg nærmer meg temaet er det like slående: Kenny Wheeler skrev mange j…lig gode låter. Og med vokalkunstneren Winstone – som ga mange bakoversveis med sitt vokale bidrag, ikke minst til Wheelers «Song for Someone» i 1977, og til ECM-skiva «Azimuth» med trioen med John Taylor ved siden av Wheeler og Winstone – er vi sikret en strålende opplevelse. 81-årige Winstone har fortsatt mye av sin stemmeprakt og sine lekenhet igjen, det er bare å lene seg bakover, vugge med hodet, og lukke øynene. Gjør man det viser man i følge Aftenposten-journalisten Øivind Thorsen, også kjent som spaltisten vito, ikke bare at man har greie på jazz og er lidenskapelig anlagt, men også at man har et følsomt sinn. Dette skrev Thorsen i anmeldelsen av kirkekonserten med George Russell store verk «Listen to the Silence», under Kongsberg jazzfestival 1971.

Lidenskapen og følsomheten er klart tilstede i Sølvsalen. Særlig setter jeg pris på pianospillet til for meg så godt som ukjente Nikki Iles. Hun er til daglig professor ved Royal Academy of Music er en nytelse å høre på. Pursglove er jo satt til å gjøre den utakknemlige jobben med å fylle et tonalt rom der Kenny Wheeler selv var mester. Vi snakker ofte om å hoppe etter Wirkola, som en beskrivelse av hvordan det er å skulle fylle en plass eller et rom som tidligere har vært et mesterdomene for en forgjenger. Å spille trompet og flygelhorn etter Kenny Wheeler er jamen ikke langt unna. Men Pursglove kommer godt fra oppgaven. Ikke minst liker jeg hans flygelhornspill, med følsomhet og lidenskap.

Murleys saksofonspill er i mine ører ikke på samme nivå. Passende nok, men til tider litt kjedelig. Anders Mogensens trommespill er interessant og fint, men til tider opplever jeg ham i dag som litt for insisterende i spillet, det blir enkelte ganger litt for bastant i forhold til musikkens skjønnhet og skjørhet. Johnny Åman, som vi til vanlig kanskje best kjenner som medlem i Landæus Trio, er solid på plass. Men det er Norma Winstones vokale kunst som sitter igjen som det store elementet. Det er bare å nyte det.

De starter med en fin versjon av «Of Smiles Remembered», før de drar i gang med «Everybody’s Song but My Own». … all the songs she sings … he doesn’t understand er stemninger fra «Sea Lady», før Nikki Iles leverer et smakfullt bidrag til «Foxy Trot». «Who are You» blir preget av til tider litt for konvensjonelle valg, men «Canter no. 1» liver opp. «Old Ballad» – as I was looking back , along a long winding track – the touch of a stranger’s hand, the stroke of an acquaintance’s land. «The Hat», med tekst av poeten Stevie Smith, før «Old Time (Now It was the Never Again)». Ekstranummeret fikk jeg ikke med meg tittelen på. Kenny Wheeler lever!

Jeg velger også å få med meg et verk som Foreningen nyMusikk omtaler som «… en reise inn i et merkelig landskap av lyd og bilde som oppleves både kjent, ukjent, trygt og forstyrrende på samme tid». Det komponerte verket «Somewhere Beautiful» består av tre deler, med ny musikk ett eller annet sted mellom musikk og maskiner. Deler av historiene som verket forteller er skapt av kunstig intelligens, på norsk KI, ikke AI. For de som ha fulgt utviklingen av kunstig intelligen gjennom de mange tiår den har eksistert, er dette en ferdigsnakka diskusjon. Verket blir framført i Smeltehytta, i et samarbeid med nyMusikk.

Komponisten Natacha Diesl har tidligere skrevet en opera for heisekraner til Borealis-festivalen i Bergen. Hun bruker koreografi, improvisasjon, video, musikk og det hun selv kaller ‘et kynisk spill’, til å skape verdener preget av både nysgjerrighet og uro. «Jeg skriver for instrumenter og elektronikk, og prøver alltid å finne et balansepunkt mellom det skikkelig tragiske og det morsomme. Dette tenker jeg på som kynisk spill», sa Diels til tidsskriftet Music Current. Det er eventyraktig, naivt, en romantisk idéverden, der enkle historier formidler tusenårige innsikter om livet, døden og kjærligheten, med et videografisk bakteppe av bilder og filmatiske bildesekvenser.

This is somewhere beautiful. / There is a mountain, and a moonrise. / There is not much shade. / Sometimes, there are flowers. / Sometimes, there are birds. / On the other side, there is a bridge. / This bridge goes somewhere beautiful.

Det ble noe helt annet enn jeg var forberedt på. Natacha Diesl var for meg et helt ukjent navn, en ung samtidskomponist og performance-kunstner som for tiden er bosatt i Philadelphia, ansatt ved musikk-instituttet ved University of Pennsylvania. Første del med en en «bridge by a two lane highway, This bridge goes somewhere beautiful», med et «house by the two lane highway», med en familie på vei «in a car on a two lane highway. This car is going somewhere beautiful». Det er en naivistisk fortelling av en historie om liv og død, akkompagnert av et glockenspiel, med en tonerekke som sentrerer rundt en H-dur-skala. Andre del er bygget over det som er betegnet som en spirograf, et mekanisk og så vidt jeg kan se, et deterministisk system for tegning av enkle, tilsynelatende komplekse figurer, opp til nøyaktigheten av sammenføyningene av den mekaniske kontrapsjonen.

Det er altså ingenting som er tilfeldig her. Den eneste frie parameteren er hvor pennen blir plassert ved starten. Figurene styrer en midikontroller, og utvikler historien om en gutt med en flygende drage, som løfter sola opp på himmelen om morgenen og som reiser med den over himmelen. Tredje del er en historie om en gjentakende historie om «a God-fearing woodsman». Skogsarbeideren er på jakt etter en safirstein, the most beautiful of stones.

Jeg opplever at verket bli noe uforløst. Det kan ha med settingen å gjøre: Verket framføres i Smeltehytta, stedet der vi har fått oppleve timesvis med «sær jazz», med særing-musikk. Diels musikk og performative framføring deler affinitet med en del av den musikken vi har hørt her: Den krever et bevisst brudd med konvensjonelle måter å lytte og fortolke framføringer på. Som mye av den musikken vi har hørt her, krever den av tilskueren og tilhøreren at hen legger fra seg tilvante forventninger om hvordan de musikalske historiene skal utfolde seg. Dette blir på sett og vis som en eventyrstund for barnlige voksne. Men eventyrene som fortelles er mangetydige og bisarre. «You’re so beautiful!».

Så min opplevelse kan helt klart være betinget av at jeg kanskje ikke greidde å frigjøre meg tilstrekkelig fra mine egne forventninger og fordommer. Men selv om jeg reflekterer over det, finner jeg ikke at verket setter seg i meg, det performative aspektet fungerer ikke i formidlingen, selv med bidrag fra et dansende/bevegende talekor til tredje del om den gudfryktige mannen fra skogen.

Vi planlegger å avslutte kvelden i det som viser seg å være en stappfull Energimølla, med Ola Kvernbergs Steamdome. Men jeg ender raskt med å innse at det den tykke varmen og steamen fra det dampende, dansende og tettpakkede folkehavet i ei energimølle, truet med rive mølla løs fra sitt fundament ved Lågen og la den sveve over Sølvbyen som en varmluftsballong uten forankring og vektkontroll. Energimølla hadde en steamdome, men det var ikke den sikkerhetsmekanismen som sørger for sikkerheten i kraftleveransen til en dampmaskin. Derfor blir det mission aborted for undertegnede.

I morgen er atter en dag, sa kong Valdemar, og vi istemmer! Men jeg undrer meg over hvorfor ikke den flotte kongerekka får lov til å henge på veggen i Smeltehytta, med Christian IV ytterst til venstre, Fredrik III, osv. i den lange rekka av alternerende Chistianer og Fredriker som regjerte gjennom store deler av 400-års-natten.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Tore Sætre


Marie Krüttli, Otis Sandsjö og Thomas Strønen.


Marie Krüttli.


Otis Sandsjö.

Natacha Diels i Smeltehytta.

Ola Kvernberg.

Steamdome i et dampende Energimølla.

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.