Konserter

Lang dags ferd mot natt

VINTERJAZZ, KØBENHAVN, 21. FEBRUAR 2020: Så var det fredag, og København syder og koker av jazz, selv om temperaturen, regnet og vinden ikke akkurat frister til å sykle fra spillested til spillested. Men hva gjør man ikke for kunsten?

I dag startet vi i JazzCup, hvor den danske gitaristen Jacob Artved var på besøk med sitt amerikanske band. Artved holder til i USA hvor han de senere årene har studert jazzgitar med noen av de beste av sorten, og det var her han møtte musikerne som medvirker på hans nye plate, som ble lansert i dag. På platen spiller han med pianisten Jeb Patton og bassisten David Wong, pluss trommehelten Louis Hayes. Hayes er ikke med til Danmark på denne lanseringsturneen, men i stedet har han fått med trommeslageren Billy Drummond, som har en milelang CV som trommeslager «over there».

Et fullsatt JazzCup hadde virkelig sett fram til dette møtet, og getordene har gått om hvilken eminent gitarist unge Artved er. Derfor ble jeg også litt skuffet over det første settet, som jeg hørte. Jo visst er dette dyktige musikere! Men de virket ikke veldig inspirerte denne ettermiddagen, noe som var en av grunnene til at settet ble relativt kjedelig. Drummond hadde en lengre trommesolo som ikke inneholdt stort, og både bassist og pianist spilte fint nok, men heller ikke noe mer. Artved selv virket en smule nervøs på «hjemmebane», men hans spill er fint nok, om ikke veldig originalt, noe jeg mener trengs for at man skal utmerke seg blant alle gitaristene innenfor den mer «streite» jazzen. Vi fikk flere standardlåter pluss noen komposisjoner av Artved, som alle passet utmerket for en slik kvartett, men jeg synes det hele ble litt for upersonlig og uten brodd.

Så bar det ned i Kødbyen igjen, denne bydelen som er blitt det nye «hippe» området for restauranter og moderne spillesteder, i godt selskap med varmestue for uteliggere og mye mer.

Denne dagen var det ikke Klub Primi, men første kveld med ILK Sessions, dette kreative plateselskapskollektivet som har holdt det gående i mange år i København, med stadig utvidet medlemsmasse. De hadde forskanset seg i Klub Primis nabolokale, H15 Studio, som er litt mindre enn der Primi regjerer hver tirsdag, i et lokale som er mer intimt og hyggeligere enn det andre.

Det første bandet på scenen var et gjenhør fra 70-tallet. Bandet Strange Brothers ble startet i 1976, og vant samme år førsteprisen ved den internasjonale jazzkonkurransen i Dunkerque. Deretter startet de et samarbeid med saksofonisten John Tchical og det kom to plateutgivesler og turneer i inn- og utland. Trioen med saksofonisten og fløytisten Simon Spang-Hansen, bassisten Peter Danstrup og trommeslageren Ole Rømer spilte en rekke konserter i mange foskjellige sammenhenger i årene framover, og innledet i 2017 et spennende samarbeid med trompeteren Kasper Tranberg, hvor den gamle backkatalogen med kompoosisjoner av Tchicai, pluss fine bidrag fra de andre musikerne, er kommet til heder og verdighet igjen.

Og det var denne blandingen av komposisjoner vi fikk høre denne kvelden. Musikken er energisk freejazz med klare temaer, gjerne med litt afrikanskinspirerte temaer, og alle fire musikerne så ut til å trives som «fire fisker i vannet» gjennom hele settet. I front merket vi oss særlig Tranbergs energiske trompetspill, som aldri gir ved dørene. Han må være den ideelle leadtrompeter i ethvert storband, med spesialitet i det høyere registeret. Men det blir aldri bare «hyl og skrik» fra Tranberg. Han er også en svært kreativ trompeter som fikser hele registeret på en særdeles spennende måte. Ved siden av levertte Spang-Hansen overraskende vitalt spill, særlig på tenorsaksofonen. Han har de senere årene spilt mer og med fløyte, et instrument denne anmelderen ikke alltid synes fungerer i energisk jazzmusikk, men her syntes jeg Spang-Hansens spill fungerte sammen med de tre andre. Trommeslageren Ole Rømer er en svært alsidig musiker, som spiller med Jan Kaspersen ene dagen, det svært originale Børneværnet neste, og i en friere form i Strange Brothers den tredje. Han er stødig som fjell og reagerer spontant på ethvert innspill fra Danstrups akustiske bassgitarideer.

Og det var Danstrup som virkelig tok kaka denne kvelden. Det er vel nesten bare Steve Swallow som spiller akustisk bassgitar på denne måten. Med myk og fin tone og hele veien frampå for å pushe og styre de andre musikerne. Men aldri har vel Swallow spilt like funky og tøft som Danstrup i denne sammenhengen. Det var han som stryte «butikken» i dette settet, med teknisk briljant og fint spill som virkelig fikk de andre til å yte maksimalt. Han er en teknisk begavelse jeg ikke har hørt tidligere, og både i Tchicais komposisjoner og, kanskje spesielt, i hans egen «We Don’t Need To Go To Work Tomorrow», med innlagt vokal av han og Tranberg, var fascinerende. Innimellom fikk jeg nesten en følelse av at de gjorde en egen versjon av Lester Bowies flotte «Charlie M» fra Art Ensemble of Chicago-platen «Full Force», og hele verien var det et funky trykk i avleveringene som overraket kraftig. En perfekt start på en spennende kveld.

Så var det annonsert med pianisten Jacob Anderskov + tba (hovedbildet). Jeg hadde forventet en slags soloavdeling fra den gode pianisten med noen gjester innimellom, men der tok jeg grundig feil. Og allerede under oppriggingen på scenen ante jeg at her ble det noe helt annet enn forventet. Og da bandet kom på scenen registrerte vi på bakerste rad cellisten Nils «Bosse» Davidsen, bassist Tomo Jacobson, trommeslager Haylyn Kim og klarinettistene Henrietta Groth og Francesco Bigoni. I frontrekken satt bassklarinettistene Carolyn Goodwin og Maria Dybbroe, dirigent Jacob Anderskov og klarinettistene Jonas Engel og Ned Ferm.

De fremførte de to spesielskrevne verkene «Bugs» og «Bats» av Anderskov, som beveget seg nesten sømløst mellom moderne jazz og samtidsmusikk.  Det er ikke hver dag man hører to slike verk med seks klarinetter (inkludert bassutgaven og fløyter) spille hovedrollen, men de to relativt lange «strekkene» fascinerte kraftig. Verkene var varierte og lukket man øynene var det mange bilder som dukker opp i hjenebarken. Vi merket oss spesielt Groths litt rå spill sammen med Bigonis sør-europeiske tilnærming og Engels energiske spill. Fascinerende var det også å sitte under en meter fra Goodwin og Dybbroe og merke den fine kommunikasjonen mellom de to. Tettere på et samtidsmusikalsk verk er det nesten ikke mulig å komme!

Anderskov hadde skrevet to spennende «strekk», hvor mye var grafisk utformet på notearkene, slik at mye var basert på den enkeltes improvisasjonskunst. Og i denne gjengen finnes det mye kreativitet og improvisasjonskunnskaper, som verkene tjente på. Et strålende og veldig annerledes sett på en vinterjazzfestival. De to verkene ble tatt opp, med tanke på plateutgivelse. Og det skal bli deilig å sette seg godt tilbakelent i godstolen og nyte disse to verkene.

Neste sett hadde vi sett fram til med spenning. Den nesten allestedværende, danske aksofonisten Lotte Anker var igjen på plass i H15, denne gang sammen med den østeriske Christof Kurzmann på elektronikk.  Dette var premieren på det nye duosammarbeidet og en sjelden sjanse til å høre Kurzmann i Danmark. Jeg har tidligere hørt Kurzmann i det utsøkte bandet Made to Break sammen med trommeslageren Tim Daisy, bassist Jasper Stadhouders og saksofonisten Ken Vandermark, og plater som «Before the Code» (anmeldt HER) og «Trébuchet» (anmeldt HER). I tillegg har han også gjort konserter og plate med saksofonisten Mats Gustafsson. (Platen «Falling and five other failings» er anmeldt HER).

Noen hadde kanskje forventet et heftig sett med mye lyd denne kvelden. Men de to valgte heller å holde seg godt på murgulvet og utforske Kurzmanns mer svevende og mediterende «komposisjoner» eller temaer, og også noen av hans fine sanger. Anker er en strålende saksofonist, både på tenor-, sopran- og altsaksofon. Hun har en egen evne til å følge medmusikantene og hvilken musikalsk retning de ønsker å bevege seg, enten det er «full rulle» eller at de tar det ned, som i dette settet. I et par «strekk» fikk vi også høre Kurzmann som vokalist, og umiddelbart gikk tankene til britiske Robert Wyatt, noe Anker oppklarte etterpå, ved å fortelle at Kurzmann faktisk har spilt med Wyatt. Han er også med på hyllestplaten med bandsammensetningen Cpt. Kirk &. / The More Extended Versions «Round About Wyatt» og hans egen «Then and Now» – et slags samlealbum med forskjellige prosjekter Kurzmann har deltatt i, blant annet med Sofia Jernberg, Ken Vandermark, Mats Gustafsson, og Robert Whatt på trompet i låta «Noah’s Song».

De to fulgte hverandre gjennom det nydelige settet, og til å være første gangen de spilte sammen, var dette nesten sensasjonelt bra. Konserten ble tatt opp, så kanskje vil vi finne musikken på plate en gang i framtida.

Så ble aftenen rundet av med prosjektet PHONE BOOK, et duoprosjekt med Jacob Anderskov på preparert piano og altsaksofonisten Laura Toxværd, en av våre absolutte altsaksofofavoritter. Til denne konserten hadde de invitert med altsaksofonisten Maria Faust, esteren som har gjort danske av seg, og som de senere årene har markert seg sterkt på den nyere, danske musikkscenen, blant annet i trioen Shitney.

Før konserten sto Anderskov på hodet for å fylle innsiden av pianoet med en masse «pinner» og andre remedier som skulle gjøre pianolyden annerledes, og da de startet merket vi at plasseringen av de forskjellige remediene inne i pianoet hadde sin helt klare effekt. I front tronet de to saksofonistene, som selv om de spiller samme instrument, låter veldig forskjellig. Toxværd med en heftig og rå tone mot Fausts myke og mer tradisjonelle altsaksofonlyd. Og sammen blir dette en spennende konstellasjon. Og når Toxværd vandrer rundt i lokalet for å dele «råskapen» med publikum, mens Faust leter etter ny flis og Anderskov sitter og lytter, blir salen bergtatt av den intense opplevelsen. Anderskov kommer inn med svært kreativt og spennende spill, som på tross av alle remediene inne i pianoet, låter originalt og fint, og i det de to saksofonistene tar ut det siste, plukker Anderskov ut en og en del av remediene inne i pianoet, og hver klang som oppstår passer perfekt til de to altsaksofonistenes utagerende spill.

Et deilig sett, som jeg også tror ble tatt opp. Så kanskje vil vi også få denne trioen ut på plate om ikke lenge. Det hadde vært flott. For det kan være vanskelig å skape samme intensitet og energi i et platestudio som det man får i en setting overfor et lyttende publikum. Og denne kvelden var kommunikasjonen mellom scene og sal perfekt.

Tekst og foto: Jan Granlie


Jacob Artved Quartet med Jeb Patton (p), David Wong (b), Billy Drummond (dr)


Strange Brothers


Simon Spang-Hansen i Strange Brothers


Kasper Tranberg i Strange Brothers


Peter Danstrup i Strange Brothers


Ole Rømer i Strange Brothers


Jacob Anderskov Project


Maria Dybbroe i Jacob Anderskov Project


Carolyn Goodwin i Jacob Anderskov Project


Nils «Bosse» Davidsen i Jacob Anderskov Project


Haylyn Kim i Jacob Anderskov Project


Tomo Jacobson i Jacob Anderskov Project


Henrietta Groth i Jacob Anderskov Project


Ned Ferm i Jacob Anderskov Project


Lotte Anker og Christoph Kurzmann


Lotte Anker


Christoph Kurzmann


Jacob Anderskov i PHONE BOOK


Laura Toxværd i PHONE BOOK


Maria Faust i PHONE BOOK