Konserter

Magnifikt med Ener’n–vakkert med Magnificat

MOLDEJAZZ, DAG 6, LØRDAG 24. JULI 2021: Så er det å gjøre seg klar til den aller siste dagen i den sekstiførste jazzfestivalen i Molde. Vi skal først sjekke ut ungdommen, etter at vi hatt et møte med en av deres lærere, Arne Torvik og hans trio, i går. Dagen skal ellers i stor grad tilbringes på et tredelt arrangement som er en på alle måter, stor hyllest til Ener’n, til Gud, … til Jon Christensen. Trommeslageren som skapte sin egen tid.

Vi får med oss fader Skeidsvoll og hans kumpaner på kvelden, før det skapes vakker musikk i Molde domkirke med urframføringen av Ellen Andrea Wangs korverk «Magnificat». Vi avslutter årets festival i lag med Jaga Jazzist i klubbkonserten etter midnatt.

 


Landslinja for jazz. Foto: Fireflate

Bestått av jazzlinja (Tekst: Gunnar Horrigmo. Foto: Fireflate)
Landslinja for jazz fra Molde videregående skole gjestet Teatret Vårt, lørdag. Og besto med glans.

Molde videregående skole har siden 2018 hatt det nasjonale ansvaret for å tilby utdanningsprogram for musikk, dans og drama med fordypning i jazz. Den såkalte landslinja for jazz er med det i ferd med å bli et fast innslag i Molde.

Og det skulle da bare mangle. Molde videregående skole har, i samarbeid med Midtnorsk Jazzsenter, Norsk jazzforum, Jazzlinja ved NTNU og Molde Kulturskole, hatt et program med spesielt fokus på hørelære og annen gehørbasert læringsmetodikk etter modell fra jazzlinja ved NTNU, der det første kullet nå har gjennomført sine tre år.

På Teatret Vårt i kveld fikk vi høre og se resultatet i løpet to sett. Konsertsettene var kuratert, dirigert og komponert(?) av henholdsvis Siril Malmedal Hauge og Kjetil Mulelid.

Deltagerne gir oss en snikprøve av noe som ganske sikkert vil være del av norsk jazz’ fremtid. Og dét er gode nyheter! Jeg vet ikke om det ble eksamen på jazzungdommen i år, men de går i hvert fall ut av Molde International Jazz Festival 2021 med bestått, alle som en.

Artistene var:
Finn Øverland (slagverk), Emil Karlsnes (bass), Ottar Opsal (gitar), Isak Hungnes (tangenter), Iben Einan (vokal), Amanda Sofie Nylund (vokal), Anna Walse Vaagen (fløyte), Roman Mohylevyts (trompet), Alex Dahl (slagverk), Tarald Kongshaug (kontrabass), Ingebrikt Torheim (vibrafon), Aubrey Wilson Hannigan (bass), Emma Rognlien (gitar), Silje Frisvoll Fjeldstad (tangenter), Simen Anderson (tangenter) Nors Baudouin Lie Kvaran (saksofon), Øyvind Torheim (trombone), Jakob Solevåg (flugabone).

Bli ikke overrasket om flere av disse er blant dine musiske favoritter om noen år!

 


Audun Kleive

Blupp-blupp — Jons første hus (Tekst: Johan Hauknes. Illustrasjon hovedbilde: Arne Nøst. Foto: Ruben Olsen Lærk)
Jons hus, del 1: Blupp ble en gedigen musikalsk suksess. Dagen ble muligens toppet av Audun Kleives solosett, som også innledet hele hyllesten. Men helt på denne første toppen satte Kongle Trio kronen på verket.

Det er aller siste dagen i disse sekstiførste Moldejazz-leker. Det er definitivt ikke mye energi igjen på batteriet nå. Men vi har samlet litt juice igjen – vi håper nok til å få oppleve den maratonaktige feiringen av minnet etter Jon Christensen. Tre store konserter satt sammen til et bortimot ti timer langt program! Programmet er satt sammen av kurator Gard Nilssen og konferansier Audun Vinger. Det understrekes allerede ved starten at det ikke er en minnekonsert om Jon Christensen, men heller en gedigen hyllest til en stor musiker.

Hyllesten gjennomføres ved å vise bredden og dybden i dagens norske verden av improvisert musikk, en musikk som viderefører og videreutvikler de ideer og musikalske spor som Jon Christensen trakk opp. Kurator Gard Nilssen sier det slik i invitasjonen til denne hyllesten:

«Kort fortalt er dette en hyllest til Jon, som i min bok var en av de viktigste musikalske skikkelsene i musikkhistorien. Dette superkule og varierte programmet er satt sammen av flere generasjoner av Jons ‘disipler’, i forskjellige former og uttrykk. Musikkskribent Audun Vinger har bidratt med sine idéer og kunnskap og tekster til å binde det hele sammen til en helaften som kan minne mer om en tre-retters forestilling fremfor en ren konsertaften.

Det blir samtidig en hyllest av working-banda og det hver enkelt musiker fordyper seg i hver eneste dag. Vi får ingen ny Mozart, Miles, Joni — eller Jon — i årene fremover hvis vi bare fortsetter å spille deres musikk. Vi må framover. Vi må videre! Og det er den beste måten vi kan hylle de gamle mesterne på: å gjøre noe annet. Noe eget!»

Det er vel i det hele tatt få norske musikere som har satt så dype internasjonale spor som det Christensen gjorde, samtidig som han vel er en av de trommeslagere som aller minst av alle er etterlignet. Det vandrer få, om i det hele tatt noen, trommiser som er Christensen-kloner.

Og grunnen til dette er like enkel å innse, som den er kompleks å beskrive. En Christensen-klone er vel bortimot en umulighet, en selvmotsigelse. Jon Christensens spillestil gjennom alle hans aktive år fra han virkelig kom på det internasjonale kartet rundt 1968-70, var i stadig utvikling og endring. Hele veien var den så idiosynkratisk og intimt knyttet til Christensen selv og hans personlighet. Den er full av humor, av musikalitet og innimellom også av sjokkerende innfall og utfall som gjerne kan sette ut medspillerne. Og den er umulig å gjenskape. Kan man gjengi eksakt et varmt vindpust over en blomstereng? Kan man kopiere Christensens lekende dans over trommesettet? Svaret på begge er nei!

I samtale med Audun Vinger, sier mester og basser Arild Andersen at for hans medmusikanter «…var det alltid trygt når Jon spilte!». Dette er selvfølgelig én av grunnene til at Jon Christensen var foretrukket av så mange musikere som trommeslager, og at han med det finnes innspilt på et utall ECM-skiver. Da Jon Christensen gikk bort 18. februar 2020 sørget så godt som hele jazz-verdenen. Ikke bare for tapet av en glimrende musiker, men ikke minst også for tapet av et oppkomme av historier og minner, og dessuten også av en ordentlig trivelig fyr.

«Jeg vet alltid hvor ener’n er, men jeg trenger jo ikke å spelle’n hver gang»! Som Arild Andersen forklarte i samtalen var ett av Christensens mange kjennemerker det jeg vil betegne som et overstating understatement. Christensen var en mester i det som kan karakteriseres som pregnant stillhet. I hvordan få stillheten til rumle av energi, trøkk og betydning. Der det usagte blir det sagte.

En som har videreutviklet dette i helt nye retninger er trommeslager Audun Kleive. Åpningen av dagens lange program er et halvtimes solosett av Kleive på et oppsett med seks rototoms, tre tom-toms og en skarptromme. Med dette som et utgangspunkt skaper han en halvtimes magi. Eksplisitte slag, vandrende mønstre, implisitte slag. Løp som danser, som svinger, som hopper. Slag som ikke er slag, slag som er det motsatte. Lavmælt, med små verktøy. Hysj! Til det høyere: Opp vil jeg, opp! Det slår hardt i øregangene, slik at stigbøylen danser samba med legger og føtter på ambolten. Det er tretti minutter i trommehimmelen, der det svinger som et sant lite h…te. Deilig!

 


Kongle Trio

Første settet av hyllesten, Blupp, avsluttes med trioen Kongle Trio som etter at de dukket opp for et par år siden har blitt en favoritt for mange av oss. Uten forkleinelse for de to andre, ikke minst på grunn av trommeslager Veslemøy Narvesen. Narvesen er vel ett av de aller største trommetalentene vi har hatt i dette landet siden … vel, i hvert fall siden alle de andre hakedroppende trommetalentene som har dukket opp i løpet av de siste tretti årene eller så. Vi er noe inn i granskauen heldige i dette landet.

Kongle Trio er i den stadig korona-utsatte finalen i JazzINTRO 2020, sammen med bandene Hein Westgaard Trio, Damata og Front!Front. Denne finalen skulle etter planen vært gjennomført på Moldejazz i fjor, men ble av forståelige grunner utsatt. Siden det har dette hersens viruset stadig ført til planendringer for gjennomføringen av finalen. Men uansett er nok Kongle Trio fortsatt av svært mange av oss, regnet som en favoritt til å vinne finalen når den en gang blir gjennomført. Etter planen skal finalen skje den 17. august ved Oslo jazzfestival 2021, i Forstanderskapssalen i kulturhuset Sentralen.

Liv Andrea Hauge på piano, Øystein Skjelstad Østensen på kontrabass og Narvesen leverer et sett som virkelig trekker trådene framover, men også bakover. I en låt som jeg forstår er skrevet for anledning er det lett å høre koplingene tilbake til den nordiske modaljazzen på 1970-tallet. Det som vel egentlig først og fremst var en svensk-norsk musikalsk utvikling. Denne skandinaviske modaljazzen som var tuftet på post-bopens og Miles Davis’ «time, no changes»-tilnærming, der skillet mellom forgrunn og bakgrunn forsvinner opp i røyk, og det er fri og åpen kollektiv improvisasjon. Det er frijazz, med klare time- og harmoni-baserte tyngdepunkt.

Kongle Trio er allerede mestere i denne tradisjonen, og evner å pushe den videre. Men dermed viderefører de jo også direkte Jon Christensens mange bidrag til denne musikken. Den skandinaviske modaljazzen vokste fram i stor grad basert på Jon Christensens musikalske forståelse og løsere spillestil. Kongle Trio peker ut – som Jon Christensen også gjorde – veien framover. Jeg gleder meg til framtida!

 


Gard Nilssen

Skrik & hyl — Jons andre hus (Tekst: Johan Hauknes. Illustrasjon: Arne Nøst. Foto: Ruben Olsen Lærk)
Tid for andre del av dagens på alle måter enorme hyllest av Jon Christensen. Mens navnet «Blupp» på første del refererer til navnet på Jon Christensens låt, utgitt på «Afric Pepperbird», er navnet på andre del – Skrik & hyl – tatt fra en kort liten sak på Garbarek-Stenson-kvartettens «Dansere». Denne andre delen har to musikalske bidrag, trioen Moskus og den nye kvartetten SKRIM.

Moskus er en av de mange – det synes nesten utallige – norske pianotrioene, men ikke hvem som helst av dem. Dette er en trio som har levd og åndet gjennom et titalls år i et landskap ingen andre pianotrioer i Norge en gang er i nabolandet til. Denne trioen har vel nesten ikke naboer, selv i samme musikalske verdensdel. De har vist seg absolutt kapable i å ta opp arven ikke bare etter Svein Finnerud-trioen, som da vi opplevde trioen gjendikte albumet «Plastic Sun» under Motvind-festivalen 2020. Men før dette hadde de også gjenskapt og gjendiktet Egil Kapstads «Syner» fra 1967.

Vårt siste live-møte før dette, der trioen opererte helt på egen hånd, var i konsertserien Trioens kunst på Kampenjazz i Oslo. Deres siste utgivelse så langt, live-albumet «Live på Victoria», ble anmeldt for salt peanuts* av Eyal Hareuveni, som også anmeldte deres foreløpig siste studioalbum.


Anja Lauvdal

Det er med andre ord en kunnskapsrik, erfaren og velrenommert trio som setter seg og oss stevne denne lørdagen. Her blir det definitivt ikke noe skrik & hyl, her blir vi stilt overfor intens og subtil idekasting. Det er tre musikere som hver for seg og sammen har etablert seg på aller øverste hylle i norsk – og kan vi i dag si, internasjonal – jazz.

Anja Lauvdal har utallige ganger levert store prosjekter på høyt nivå, og nå sist vant hun Kongsberg jazzfestivals store musikerpris, og skal levere en prisvinnerkonsert i 2022. Vi forventer store ting. Fredrik Luhr Dietrichson på bass er også en luring i sin musikk. Han kan skape musikk av de aller minste fakter og de mest outrerte trekk. Vi hørte ham også kvelden før som del av Frode Haltlis Avant Folk i Molde domkirke.


Hans Hulbækmo

Hans Hulbækmo er en ettertraktet trommeslager med en stil som er kanskje like eklektisk som Jon Christensens. Men der Christensens trommestil kanskje best kan karakteriseres som «urban», er det i Hulbækmos spill enkelte ganger lett å kjenne igjen folkemusikalske trekk. Men uansett er de lydhøre, lydmalende og responsive trommeslagere begge to.

Konferansier Audun Vinger sier innledningsvis helt korrekt, at «… Moskus er alltid like [seg selv], fordi de er forskjellige … hver gang». Trioen gir oss et sett med en begynnelse jeg oppfatter som litt søkende og forsiktig, før mønsteret begynner å tre fram. Det er fascinerende å følge endringene i relasjonene mellom de tre.

Det jeg oppfatter at utspiller seg foran øynene og ørene mine, vil jeg karakterisere som dipol-jazz! Eller kanskje dyade-jazz? To av musikerne etablerer en tett kontakt og følger hverandre, mens den tredje beveger seg fritt i forhold til de to og fungerer som en motpol eller libero. Mønstrene er stadig i vandring, og hvem som spiller i dyaden, og hvem som er libero er konstant i endring.

Det er selvfølgelig ingen forgrunn og bakgrunn her. Det er alt forgrunn, alle er likestilte, så godt som hele tiden. En dans? En maurtue? Eller noe helt annet. De eksakte detaljene er av mindre viktighet, det er mønstrene som trer fram og de karakteristiske egenskapene – kanskje først og fremst perkussivt – som teller, og som gir «mening». Hva nå enn denne meningen måtte være! Hør — se — hvordan myriader av detaljer til sammen skaper stadig endrende orden og flytende strukturer.

Det lukker seg inn, og det bretter seg ut. Lukter det? Som tidligere sagt; Har du kjent den Moskus-lukten noen gang? / Den er skarp og vass i klang. / River nesen som en kniv / Lange hår og skjenker sorte / Kraft og velde viser liv / Lover fart, piano forte!

Ja, det lukter! Det lukter godt. Moskusflokken roen ned og senker stormfarten, før den stopper helt. Det var moskusen sin det!

 


SKRIM

Andre og avsluttende musikalske innslag er kvartetten SKRIM. Ikke hørt om den, sier du? Å jo, da! Under Gard Nilssens residentskap i 2019 var den første konserten med et utvidet sPacemonKey. Nilssen og Morten Qvenild tok med seg Stian Westerhus på gitar og Ståle Storløkken på enda flere tangenter og duppeditter.

Anmeldelsen av denne konserten for to år siden kan du lese her. En konsert der undertegnede hadde det svært så godt, i selskap med Frode Øverlies Pondus. Etter suksessen med denne konserten er kvartetten nå blitt et fast band.

En ny plate, «The Crooked Path» er snart på vei ut på labelen Hubro. I begynnelsen av september setter kvartetten ut på en turné som starter med sesongåpning på Victoria i Oslo 1. september. Den nye kvartetten har altså fått navnet SKRIM, oppkalt visstnok etter Skrimfjella i krysset mellom linjene Kongsberg–Skien og Notodden­–Hvittingfoss. Høyeste toppen i Skrimfjella er Styggemann på vel 870 meter. Riktignok var fjellet tilholdssted for et troll som du fortsatt kan ane i fjellets profil. Men Styggemann er overhodet ikke stygg, den har en indre skjønnhet. Akkurat som SKRIM.

Det blir et heftig sett, et drønnende sett, et speisa sett. Som forventet. Mektig, nesten i voldsomste laget. Det er som en fossende elv, ned fra toppen på Styggemann. Et eldorado av en elv … for elvepadlere som er klarert for grad VI, den sjette graden som er på grensen av det farbare. Eller til og med over grensen. Det strømmer i ville kast, hindre dukker opp av vannet fortere enn du får sagt ‘hei’. Vi går rundt, … vi går under! Men vi vipper oss opp igjen.

Her er det ikke tid for pustepauser. Eller …? Det roer seg ned. Vi er kommet inn i et grad III-strekk nå. Kanskje til og med er vi i grad II-farvann? Stian Westerhus stryker oss ømt over kinnet. Langsomt dør elven ut i det vi tømmes med elvevannet ut i et vann … eller tjern. Vi er ikke sikre. Vi er vel ikke allerede nede i Ravalsjø? Ved slutten? Vi seiler utover vannet og panoramaet åpner seg. Se der ligger toppen av Styggemann bak oss. Skrimtoppen like ved. Stygg er han ikke, Styggemann, men det skal han ha, han dominerer landskapet.

Og nå ser vi det. Nei, dette er ikke Ravalsjø, det er nok bare ett av Svarttjerna. Et stykke ned, men det er langt igjen. Det blinker i vannet, solstrålene blender oss nesten. Men … er det ikke en kirke der borte? Kanskje er det middelalderkirka på Hedenstad?

Men nå øker farten på vannet igjen. Morten Qvenild serverer oss litt motstand og fart. Han skrur opp intensiteten. Rabalderet er i gang igjen. Det er rått! … Rålukta river i nesa. Men det er lyd … ørens lyd, … så vidt.

I det vi etter nesten tre kvarter tømmes ut i Ravalsjø er vi utkjørte. Det er såvidt vi greier å løfte åra for å bremse ned. Nei, vent … åra? det er jo pennen jeg holder så hardt i! Kajakken som jeg klamrer meg til er blokka!

For en tur! Men nå er kreftene slutt, totalt slutt! Det er bare så vidt vi greier å karre oss inn i Kalven og bort til parkeringsplassen ved Rognehaugen. Der venter transporten hjem. Det er slutt nå!

 


Jon Christensen

Tredje hus: Ener’n (Manglende tekst: Johan Hauknes)
Hvordan bedre feire Jon Christensens posisjon, ikke minst gjennom hans serie med over 70 ECM-utgivelser, med band og artister som også har sin musikk på ECM?

Det skal starte med Tanaka/Lea/Strønen, som nylig slapp albumet «Bayou» ut på ECM, bassmester Arild Andersen solo og kvartetten The Source. Dette garantert vidunderlige sett måtte dessverre utgå for undertegnedes del. Som det framgår av forrige avsnitt, var kreftene slutt, så slutt at selv dagsrapporten for salt peanuts* – den teksten du nå leser – vil bli publisert minst 48 timer på overtid!

Uansett fortjener Moldejazz, kurator Gard Nilssen og tilrettelegger og konferansier Audun Vinger heder for å ha skapt og gjennomført dette enorme programmet som en strålende hyllest til en stor musiker. En musiker som dukker opp ved i alt like mange ganger i Moldejazz’ historiske database som det nå har vært gjennomført festivaler.

Tilfeldig? Ikke vet jeg. Men uansett, Jon Christensen har levert et stort antall uutslettelige bidrag til Moldejazz’ lange historie.

Hvil i fred, Ener!

 


Bech & Skeidsvoll

New Orleans, i Molde (Tekst og foto: Kjetil Valstadsve)
Bech & Skeidsvoll fylte Rådhusteltet og dro et Molde i reisefeber med seg til New Orleans.

Reisetrangen begynner å trenge seg på nå, og Molde blir tradisjonelt støvsuget for folk fra og med søndag i uke 29. Hvor mange som har tenkt å trosse reiserådene i år vet man jo ikke ennå, men Rådhusteltet var i alle fall fylt opp av moldensere klare til å drømme seg bort til New Orleans. Etter å ha dekket brødrene Skeidsvolls to konserter på mandag, kunne vi ikke la denne fare helt heller, for dette er en viktig del av far Leiv Skeidsvolls utklekkingsanstalt for jazzmusikere.

Bech & Skeidsvoll kjører i utgangspunktet tradjazz i New Orleans-stil, men med en slik oppvoksende slekt som avkommet etter er det så klart stigende fare for islett av moderne. Dette så ikke ut til å plage noen i publikum, som hadde en super lørdagskveld.

 


Ellen Andrea Wang Magnificat

Natta kan komme nå (Tekst: Christen Hvam. Foto: Kjetil Valstadsve)
Korverket inspirert av bibelteksten Magnificat, Marias Lovsang, skrevet av årets residerende artist Ellen Andrea Wang kaller på den blanke beundring.

— Kirken har vært en viktig arena for meg, sa Ellen Andrea Wang til Audun Vinger under Festivalakademiets seanse fredag formiddag. Pappa Wang er pastor og musiker, og man kan derfor ikke helt se bort fra at han har tilskyndet prosessen som nå har ført til at datteren, som en av altfor få kvinner, har skrevet musikk til Marias Lovsang, en tekst fra Lukasevangeliet om Marias epifaniske opplevelse da erkeengelen Gabriel forkynner for henne at hun er svanger med jesusbarnet, Guds sønn.

Her snakker vi altså om en av Bibelens absolutt mest hellige tekster, om Marias svangerskap med Gud, og den lykkens rus hun gjennomlever, så gripende at hun ikke kan annet enn å bryte ut i lovsang. Flere komponister gjennom musikkhistorien, med selveste barokkmester Bach i spissen, har tonesatt denne bibelteksten, som også benevnes Magnificat, men altså bemerkelsesverdig få kvinner, selv om teksten kan tolkes som en lovsang til morskapet generelt. Det faktum at Ellen Andrea Wang selv er blitt mor kan jo ha medvirket inspirerende, hva vet vi.

På grunn av den derre pandemien du veit, har Wang, Paulsberg og Kvindelige Studenters Sangforening måttet øve via skjermer, og selve konsertdagen var den første da koret og musikerne møttes første gang, fysisk samlet.

Aktørene sparret hverandre gode, korstemmene er finkalibrerte og helheten fremstår som et klekkeri for sakral musikk. Dette er musikk som spinner tanketråder, som leviterer i samklang mellom korets engleaktighet, Wangs vâre basspill, noen ganger så tandert som bleke vindpust gjennom tunge gardiner, og Hanna Paulsbergs tenorsaksofon som er så full av luft at man skulle tro det var gjennomtrekk i tonene.

Det er de musikalske dialogene som bærer denne senkveld i Domkirken. Først og fremst samtalen mellom Wangs bass og det noenogtjue kvinnesterke koret, de lyse sopranstemmene i kontrast til de sfæriske og drømmende  bassgangene, men også dialogen mellom bass og saksofon.

Korverket er inndelt i satser, teksten er på engelsk. I noen satser får koret dominere, i andre er det samspillet mellom Wang og Paulsberg som legger lista, og da er vi i et mer renhekla jazzlandskap. Kirkemusikkens blomster plantet om i jazzens jordsmonn. Ellen Andrea Wang synger også selv, og hun har jo dokumentert den ganske uke til ende, at hun mestrer den kunsten til perfeksjon. Jeg har faktisk ingen forestilling overhodet om at musikk kan bli særlig mye vakrere enn dette. Vokalkunst simpelthen uten tilkortkommenheter, og verket burde kvalifisere til en plass i musikkens pantheon, spør du oss. Musikk som hever seg over hopen med god margin. Den delte kanskje ikke havet, denne konserten, men det drysset musikalsk manna fra takhvelvingen, det var myrra mellom tonene.

Domkirken var utsolgt, så godt som.

Vi tumler ut og ser mot kirkespiret som strekker seg mot en glattraket mørkblå himmel. En svak skavl av lys gjør sitt for å finte ut mørket. Byen buer seg som en brusten lyskrans rundt den matte havflaten. Natta kan komme nå.

Ellen Andrea Wang – kontrabass, vokal og komposisjoner
Kvindelige Studenters Sangforening (KSS) – kor
Hanna Paulsberg – saksofon
Tone Myskja – live visuals

 


Jaga Jazzist

En underlig avslutning (Tekst: Gunnar Horrigmo. Foto: Moldejazz/Ole B. Steinsvik)
Ikke misforstå, Jaga Jazzist er det ikke noe galt med. De leverte akkurat som de skal, for et “fullpakket” Teatret Vårt lørdag kveld.

Det ble ikke servert noen musikalske overraskelser denne kvelden, med et lite unntak for avslutningsnummeret, «Molde Skyline». Helt siden debut-albumet «Jævla Jazzist Grete Stitz» kom ut for 25 år siden har de vært et av landets mest hardtarbeidende band. Et kvart århundre! De begynner å nærme seg nestor-status nå! Så det er vel heller ingen som blir overraska over å høre at det gikk som på skinner også denne kvelden. De låter jo som platene sine, også når de spiller live.

Jaga-konserter skal være stå-konserter. Det skal være myldrende, dansende, smygende konserter, der publikum beveger seg stående til musikken. Men så var det denne coviden igjen da. Da Norge gikk til trinn tre i gjenåpningen stusset undertegnede over en detalj i gjenåpningsplanen. Det skulle nå være lov med stå-konserter, selvsagt med redusert kapasitet og sirlig holding av meteren, men det skulle fremdeles være bordservering! Hvordan hadde man tenkt at dét skulle fungere i praksis?

I kveld fikk vi svaret: ingen alkohol inn i konsertsalen! De som var så uheldige å ha bestilt seg et glass ett sekund før de la merke til denne noe anonyme notisen over døra, kunne, som en slags trøstepremie, overvære konserten på en storskjerm ute i Kafe Kurt, gjennom et, skal vi si, ikke helt kapabelt lydanlegg.

For de som kom inn i salen, ble det en underlig stå-konsert. Skal vi anslå det til ca. 150 saltstøtter, som, ja, … sto! Rett opp og ned, med en meters avstand. Sigbjørn Obstfelder sa det så godt: «Jeg ser, jeg ser. Jeg er visst kommet på en feil klode. Her er så underlig.».

Jeg skal ikke gi noen ytterligere kommentarer, men jeg håper dette kan være over snart. Men takk til Jaga Jazzist for et godt forsøk på den første stå-konserten på halvannet år. Dette bandet fortjener så mye bedre. Med ønsker om et normalisert 2022.

 


Ellen Andrea Wang. Illustrasjon: Arne Nøst

Til slutt (Tekst: Johan Hauknes)
Med dette avslutter vi rapporteringen fra de sekstiførste Moldistiske leker. Vi har hatt det godt i Molde dette året, og festivalorganisasjonen med den nye festivalsjefen Mariann Bjørnelv i spissen må gi seg selv et klapp på skuldra og en velfortjent belønning.

Programmet har vært heftig, og ikke minst av høy kvalitet. Selv om musikken i det alt vesentlige har vært av kortreist type. Som vi påpekte i fjor, er det en god ting som kommer ut av denne slitsomme perioden vi har vært gjennom etter 12. mars i fjor, så er det dette:

Et festivalprogram på høyt internasjonalt nivå er mulig å skape selv med kun kortreiste musikere og band. Kvaliteten – og ikke minst bredden – på norske og skandinaviske jazzmusikere er nå så høyt at fraværet av store internasjonale stjerner nesten ikke merkes.

Organiseringen har sørget for seks dager i Molde by som ga tilbake i hvert fall noe av den festivalfølelsen vi savnet i fjor på plass.

Men aller sist, og kanskje størst av alt, vil vi hylle Ellen Andrea Wang for hennes gjennomføring av et strålende residentskap, fra det hakesleppskapende Kontrabassorkestret i Bjørnsonsalen på mandag til korverket «Magnificat» i Molde domkirke på lørdag. Så ser vi fram til hennes gjennomføring av to utsatte konserter under neste års festival, den sekstiandre i rekken.

Så takk for i år, og ses igjen neste år!

Og nok en gang: Takk til Fireflate for samarbeidet!

Tekst: Johan Hauknes, Gunnar Horrigmo, Kjetil Valstadsve, Christen Hvam
Foto: Ruben Olsen Lærk, Kjetil Valstadsve, Moldejazz/Ole B. Steinsvik
Illustrasjoner: Arne Nøst

Skriv et svar