JAZZ IN COPENHAGEN, JAZZCUP OG KONCERTKIRKEN, 7. JULI 2020: For de som følger oss på salt peanuts*, kan det kanskje virke som om denne «sommerfestivalen» kun foregår i Koncertkirken. Men det gjør den ikke. Det er faktisk konserter på 43 scener rundt om i byen denne måneden. Men vi i salt peanuts* er såpass bedagelige anlagt at vi konsentrerer oss om spillesteder i «nabolaget». Og siden JazzCup har et par spennende konserter i år, og Koncertkirken er den desidert mest spennende arenaen, så er det blitt sånn. Og mandager er, og kommer forhåpentligvis fremdeles til å bli en viktig konsertdag i byen, selv om pådriveren, organisatoren og trommeslageren Kresten Osgood har valgt å legge ned det kreative spillestedet «Mandagsklubben» på 5e i Kødbyen.
I går startet vi i JazzCup, hvor det var en slags releasekonsert for Frands Rifbjerg Quartet, og deres nye plate «Four Leaf Clover». Rifbjerg har kommet med en plate i eget navn tidligere, den utmerkede «Songs and Melodies» som kom ut i 2017, hvor han har med seg vokalisten Marie Fisker, trompeteren Kasper Tranberg, pianisten Søren Kjærgaard og bassisten Anders «AC» Christensen. Platen fikk utmerket omtale i salt peanuts* — anmeldelsen kan du lese her — og dro avgårde med prisen som årets jazzinnspilling under Danish Music Awards.
Eneste forskjellen fra tidligere, er at Marie Fisker ikke lenger er med i bandet. Hun har mer enn nok med andre, mer elektroniske prosjekter om dagen, så som det populære bandet Trentemøller.
Men det var kvartetten vi fikk høre denne kvelden. Og allerede fra start, med Randy Westons «The Mystery of Love», via egne låter, pluss noe som er lånt fra andre, blant annet fra Charlie Haden og Paul Motian, ble dette en «innertier».
Her har trommeslager Rifbjerg fått med seg tre av de beste jazzmusikerne i Danmark. Tranberg må være en av verdens mest undervurderte trompetere, med en fleksibilitet i spillet som er sjelden. Han kan låte som en moderne Louis Armstrong i ene øyeblikket, som Miles Davis i neste, som i åpningssporet, hvor hans «mutede» trompet tar oss rett tilbake til Davis på slutten av 50-tallet. Og der det kreves, er han en utmerket «høydetrompeter». Pianist Søren Kjærgaard har fått, i overkant kanskje, mye oppmerksomhet fra oss de seneste dagene. Men det er vel fortjent, for han passer inn i de fleste musikalske sammenhenger, enten det er fritt improviserende jazz eller med «tradisjonell» jazz, som her. Men å kalle dette for «tradisjonell» jazz blir litt feil, for selv om melodiene er slik vi husker dem fra tidligere tider (og da mener jeg 1960- og 1970-tallet), så bringer hver musiker inn sine egne preferanser som er med på å gjøre dette til en utsøkt kvartett. Anders «AC» Christensen er den danske bassisten man henter inn når det er behov for solid, moderne og effektivt spill. Han har spilt med de fleste, og denne kvelden ble hans samarbeid med Paul Motian trukket fram i forbindelse med at de gjorde Motians «Arabesque». Han har mye av Charlie Haden i spillet, noe vi hørte godt da de gjorde Hadens «Sandino», som vi tidligere har hørt med Haden og Liberation Orchestra, samt Hadens duoplate med pianisten Gonzalo Rubalcaba og trioplaten «Etudes» med Paul Motian og pianisten Geri Allen.
Og med full kontroll og strålende trommespill, leverte Frands Rifbjerg noe av det beste spillet jeg har hørt derfra noen gang. Med et løst og gjennomtenkt spill, samtidig som han backer opp de andre musikerne, er han den perfekte trommeslager for nesten hvilken som helst sammenheng. Vi har hørt han i såpass forskjellige sammenhenger som saksofonisten Jesper Thilo og hele veien til denne kvartetten, og det låter alltid fremragende.
Musikken har mye sent 60-tall i seg, og avstanden til nevnte musikere som Haden og Matian er ikke lang. Man kan også sammenligne mye med Keith Jarretts amerikanske kvartett, med Motian, Haden og tenorsaksofonisten Dewey Redman, men hele veien med den forskjellen at Tranberg spiller trompet i stedet for Redmans saksofon.
Og de låtene som var skrevet av musikerne selv, ingen av Rifbjerg, fikk vi Kjærgaards nydelige «Flimrende Lys» og Christensens «End Music» som to nydelige høydepunkter.
To sett, hvorav det første inneholdt mye fra den nye platen, som vil bli anmeldt på salt peanuts* om ikke lenge, og et andresett nærmest gikk i ett, med strålende, vakkert og drivende spill fra alle fire musikerne.
Så bar det avgårde over Dronning Louises bro til Nørrebro og Koncertkirken, nok en gang. Her fikk vi først et møte mellom altsaksofonisten Signe Emmeluth og trommeslageren Kresten Osgood (hovedbildet). Emmeluth har de senere årene blitt mer og mer norsk, etter studier ved «Jazzlinja» i Trondheim, og nå med Oslo som adresse, mens Osgood fremdeles holder hus på Islands Brygge på Christanshavn-siden av byen.
Dette er ikke første gangen de spiller sammen, men her er jeg temmelig sikker på at ingenting var planlagt på forhånd. I slike settinger er det sjelden Osgood holder på med den slags. Og for en time i frijazzen det ble!
De to musikerne er tydeligvis velkjente med hverandres musikalske ideer, og rundt Emmeluths skarpe og pågående saksofonspill fikk Osgood «leke», slik nesten bare han kan. Men det var Emmeluth som var sjefen i duoen. Det var hun som bestemte i hvilken musikalsk retning de skulle bevege seg, noe hun gjorde med stor selvsikkerhet og overbevisning. Det var flere av de tilstedeværende som oppdaget en ny, dansk altsaksofonstjerne denne kvelden, og for den som vil høre mer, eller som ikke var til stede i går, spiller hun igjen, samme sted, i kveld klokken 20:00.
Så ble kvelden avrundet med en helt ny konstellasjon. Den slovenske, nå Københavnbosatte pianisten Kaja Draksler, en av salt peanuts*‘ store pianofavoritter (det er bare å søke på navnet hennes i søkefeltet over til høyre, så finner du en god bunke anmeldelser, både av plater og konserter), gikk i møte med klarinettisten og saksofonisten Lars Greve, som de senere årene har markert seg sterkt som en litt alternativ klarinettist på den danske jazzscenen. Han har reist rundt i hele verden med sine horn, og har spilt solokonsert i Sao Paulos første skyskraper, holdt nyttårskonsert i Nuuk på Grønland, og med bandet Girls in Airports har han vært å høre i Hong Kong, Beijing, New York og Rio. Han har gjort flere soloplater, samt et spennende samarbeid med pianisten Jeppe Zeeberg og en rekke unge musikere. I tillegg var den norske tubaisten Kristian Tangvik på plass i denne «spontankvartetten». Han kjenner de fleste fra bandet Horse Orchestra, samarbeid med T.S. Høeg, hans soloplate «nullplass» (GOTTA LET IT OUT, 2019), som er anmeldt her, og en rekke andre mer eller mindre faste prosjekter. Og sist, men ikke minst, var også trommeslager Kresten Osgood en viktig del av kvartetten.
Vi fikk et løst sammensatt sett, hvor Greve på mange måter styrte «skuta». Men ikke uten å få positive innspill og «spark» fra de andre musikerne. Draksler beviste nok en gang at den frie musikken er en form for musikk hun føler seg hjemme i. Med nydelig teknikk og idérikdom var hun hele tiden på plass med store, lyttende ører, mens Tangvik brukte alle delene av tubaen til å fremtvinge originale toner og lyder, samtidig som hans «rene» tubaspill var med på å pushe de andre musikerne framover. Og over og under, foran og bak det hele, befant Osgood seg – ikke kun med trommesettet, men også plastposer, en lysestake, papir og annet som sto til rådighet i hans nærhet, slik vi er blitt vant til å se og høre han.
Dette ble et ytterst spennende sett, hvor vi spesielt la merke til Greves fine klarinettspill, gjerne på to klarinetter samtidig. Og det var deilig å bli sendt ut i regnværsnatten med denne musikken i bakhodet, som ble skapt der og da, og som aldri kan gjentas. Og det er nettopp det som ofte er så spennende med disse musikalske møtene. At det aldri kan gjentas akkurat på samme måten.
Tekst og foto: Jan Granlie
Frands Rifbjerg Quartet
Kasper Tranberg
Anders «AC» Christensen
Frands Rifbjerg
Signe Emmeluth
Kaja Draksler
Lars Greve
Kristian Tangvik
Kresten Osgood
