MOTVIND-FESTIVALEN, DAG 2, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, FREDAG 25. JUNI 2021: «Så samles vi på hvalen», igjen. Neida, det er ingen skrivefeil, det er bare kommentatoren som er i godt humør etter å ha overlevd dag to av den sjette utgaven av Motvind-festivalen.
Ved oppstarten i 2016 skrev initiativtakerne at Motvindfestivalen skulle være et korrektiv «… til et festivallandskap preget av kommersiell drivkraft, skyhøye billettpriser, tannløs programmering og etisk tvilsomme sponsoravtaler i kulturlivet». Folka bak Motvind ønsker med det «… å vise at det går an å presentere et program av høy internasjonal kvalitet uten å gå på kompromiss med etiske verdier».
Om de har klart det? Gjett om! Om de har uttrykt seg tydelig og satt spor i samtida? Klart som blekk! Om de reiser spørsmål som i økende grad opptar en stor gruppe aktive improviserende musikere og andre kulturarbeidere? Helt åpenbart.
Vinterens hendelser i forbindelse med Kongsberg jazzfestivals særs klønete behandling av spørsmålet om hvordan den seks-sju år gamle avtalen om et hovedsponsorat fra Kongsberg-gruppenskulle videreføres, demonstrerte dette til fulle. Disse hendelsene viste til fulle at miljøet rundt Motvind kulturlag, som av enkelte lokalpolitikere på Kongsberg med litt for høy sigarføring ble omtalt som «en liten gjeng med radikale ekstremister», har evnet å tvinge fram en viktig debatt om kultur og politikk, om kommersialisering og «commodifisering» av kunst.
Kunsten fyller sin mest grunnleggende og essensielle samfunnsbyggende rolle når den ikke tvinges inn i et skjema der nytteorienterte målsettinger, også økonomiske, gjøres til hovedbegrunnelser for og rasjonale for slike kunstneriske aktiviteter. Paradoksalt nok er dette standpunktet om «l’art pour l’art» i dag altså ansett som radikalt, i motsetning for 100-150 år siden. Den gang da var dette argumentet ment som en konservativ, noen ville i samtiden hevde en reaksjonær, motsats til en radikal, marxistisk og politisert kunstforståelse. «L’art pour l’art» var et motargument mot at kvalitetskunst skulle betjene politiske og samfunnsomveltende formål. Kunsten skulle være en separat sektor, uavhenging av politikk.
I dag er derimot kravet fra konservative, og må det være lov å si, ofte også reaksjonære, ståsteder at kultur skal være politisk nøytral! En festival skal ikke drive politikk! Kultur og kunst er politikkfri sone! Denne politikkfrie sonen er i seg selv et uttrykk for politikk. Kravet om at kunsten skal være politikkfri betjener kun de styrende eliters egne interesser. Hvor har disse folka som hevder kunstens politiske nøytralitet vært de siste hundre årene, undrer vi oss? For kunst og kultur er jo i seg selv, i kraft av å være uttrykk for sosiale og kulturelle handlinger, også nødvendigvis politiske handlinger. Et av kunstens mange vesen er hva de kunstneriske ytringene betyr politisk og kulturelt, økonomisk og sosialt, i en offentlighet. Men dette er langt fra alt den er, og kunsten skal aldri bli tvunget til å betjene slike mål.
Uten denne politiske dimensjonen, om at kunst nødvendigvis er sosiale, og dermed politiske, handlinger, er ikke kunst og kultur lenger kunst. Da er det redusert til bare å være underholdning. «Ej blot til lyst» står det over det Kongelige Teaters scene i København, en læresetning som noen fortsatt synes å måtte minnes om. Kunst skal ikke kun underholde. Kunst skal få deg til å tenke. Helt siden 1970 har vi alle visst at alt er politikk. Forestillingen om at det finnes sosiale eller kulturelle handlinger som tvert i mot er politikkfrie, er et kimære, et fantasifoster!
Dette standpunktet om den politikkfire kunsten hevdes allikevel med enorm kraft og tyngde, igjen og igjen, fra reaksjonært hold. Og gjerne formulert som om dette er kunstnaturens mest naturlige orden. Intet kunne være fjernere fra kunstkulturens innerste vesen. Når det i løpet av inneværende uke og helg, som jo står i tegnet til mangfoldmarkeringen Pride, pågår et Europamesterskap i fotball, blir dette latterlig. UEFA-ledelsen mener altså at et regnbuefarget lysshow på Allianz Arena i München er en politisk markering, mens denne ledelsens krav om at det ikke skal være et slikt lysshow er politikk-fritt. Ekstra paradoksalt blir jo dette når stadiumet selv har sitt navn etter den kommersielle, markedsbaserte forsikringsgiganten Allianz AG!
Det var akkurat som vi så det på Kongsberg denne vinteren, der det med høy stemme ble hevdet at å velge å avslutte sponsoravtalen med KOG var politikk, mens det å velge å fornye avtalen altså var det motsatte! At reaksjonære krefter igjen og igjen hevder en idé om politikknøytral kultur, så lenge kritiske spørsmål om kunstens ideologi ikke får lov å stilles, gjør det overhodet ikke sannere. Det er politikk i alt, ja, selv i en jazzfestival og et fotballstevne. Også de reaksjonære elitenes såkalte «verdinøytrale og politikkfrie» standpunkt er jo helt åpenbart politikk!
God kunst skal alltid utfordre oss som tilskuere og tilhørere. Utfordre våre tilvante forestillinger, våre fordommer og våre forventninger. Kunst skal få oss til å tenke, til å lære noe nytt, til å tenke tidligere utenkte tanker. Dessuten; det blir aldri apolitisk å aktivt drøfte og forholde seg til etiske og moralske dilemma og til å gjøre etiske valg. Men det å fortie og undertrykke denne debatten blir heller aldri apolitisk. Å hevde at kultur skal være fri for politikk er ikke bare i seg selv å politisere kulturen, det er samtidig også å fortie debatten om disse politiske valgene.
Så ja, Motvind kulturlag reiser en betimelig og viktig debatt. Og Motvind-festivalen er et viktig uttrykk for dette. Det er viktig å huske på at Motvind-festivalen ikke er en jazzfestival, det er heller ikke en festival for improvisert musikk. Det er en musikkfestival, som forholder seg fullstendig fritt til alle musikalske uttrykk, som de selv uttrykker det, festivalen skal gjenspeile at «enhver levende musikktradisjon har masse til felles …». Her kan du opppleve «… alt fra ørkenblues fra Mali til punk fra Nederland, internasjonale legender innen jazz og impro så vel som indisk klassisk musikk og norsk folkemusikk».
Den andre dagen på den sjette Motvind-festivalen demonstrerer dette til fulle. Reisen starter i norsk folkemusikk med twist, og ender i et post-punk-landskap med indie-pop-ambisjoner.
Først ut er Helga Myhr som med sin hardingfele viser vei til hvordan unionen av tradisjonell spillestil og moderne extended techniques, maner fram lydbilder og historier som Jørn Hilme ville nikket anerkjennende til. Det er viktig å huske at det ikke er forferdelig lenge siden at Myhrs spill, sammen med mye av det vi opplever i fornyelsen, i revitaliseringen, av norsk folkemusikk de siste tiårene, ville forårsaket barrikadestorming i NRKS Folkemusikkhalvtimen.
Som når Myhr med utradisjonelle teknikker maner fram de samme historiene som Hilme og Torgeir Augundsson spilte, men forteller dem på nye måter, med nye musikalske bilder. Som når morgentåka en forsommermorgen letter over myra, mens fuglelivet våkner og vinden suser i det høge graset. Skildringene i Myhrs spel er så sterke et … det er ende føre eg byrjar skrive denne teksti på landsmål!
Selv om en fengende springar som gjør det særs vanskelig å sitte stille avslutter det hele, er dette først og fremst lydarlæte, og ikke dansemusikk.
«And now for something completely different …», gjentok John Cleese aldri til kjedsommelighet i Monty Python’s Flying Circus. Vi skal fra Myhr til Poing (hovedbildet). Dette samtidsmusikalske oppkomme av gale ideer, leik med konvensjoner, tradisjoner og forventinger, og med et kunnskapsnivå i musikken som gjør tilhøreren svimmel, overveldet og til mange tider ekstatisk. Trioen med Håkon Thelin på bass, Frode Haltli på akkordeon og Rolf-Erik Nystrøm på altsaksofon, slutter aldri å underholde, opplære og overraske oss.
Først ut får vi et bestillingsverk Poing gjorde i 2003 til den japanske komponisten Sachiyo Tsurumi i forbindelse med en turné trioen hadde i Japan. Verket «Sushiya 009» blander elementer fra Ludwig van B’s niende, med blant annet tradisjonell japansk musikk og med referanser til den japanske manga-serien «Cyborg 009».
Dette verket inngikk også – i en framføring – på trioens album «Planet Poing» fra 2005. På samme album inngikk også verket «Rondo Bastard Ouverture Explosion», som Maja S.K. Ratkje skrev til trioen i 2003. Et verk som uttrykker spenningen mellom himmel og helvete, riktignok ikke i den betydningen som lå i den norske kalkunfilmen med samme navn fra 1969. Men allikevel, spenningen mellom det lyse og det mørke, det verdslige og det sfæriske. Herlig.
Etter det går det ikke til helvete! Det er tid for å si velkommen til kvartetten Sun & Steel. Denne overskuddsrennende, buldrende, dundrende, heftige tunge stålkoloss der sola spiller i alle regnbuens farger i de oljeglatte og speilende flater. En koloss som også kan være vâr som en sommerfugl på en sommereng. Si velkommen til kvartetten som ble skapt på Jazzknappleiken i Stavanger sommeren 2020. Som selv er det motsatt av å være knapp. Hverken ordknapp eller lydknapp.
Fram på scenen: Paal Nilssen-Love på trommer, Øyvind Storesund på bass, Marte Lea på tenorsaksofon – og også litt vokal – og Isach Skeidsvoll på piano. La det for det første være sagt at det er deilig å høre og se Storesund i en slik setting. Det har vært alt for sjeldent de siste årene. Solid, variert og poengtert spill. Marthe Lea slutter aldri å fascinere og imponere. En saksofonstemme som er stor, uttrykksfull og referanserik.
I unge Isach Skeidsvoll fra har vi fått en pianostemme som vi gleder oss til å høre mer av. Jeg er sikker på at Cecil Taylor satt og humret godt i går kveld over Skeidsvolls Taylorianske perkussive og a- og pan-tonalt klingende spill. Heftig … og begeistret!
Så la det også være sagt, far sjøl, PNL himself, er tilbake. Med et arsenal av perkusjon fra det største store gong til minste lille ging, er det med styrke vi kan melde, Blå-Paal – bråkmakeren par exellence – er tilbake. Der han i mange sammenhenger har spilt for å framheve og framvise sine medspillere, tar han for fullt igjen rollen som propulsivt drivverk, drivhjul og fartsdriver.
Men nå er det med en pondus som er tydeligere og sterkere enn noensinne før. Når mor Lisbeths gamle vaskekum(?) blir en sentralt liggende del av utstyret, har aldri begrepet som «kjøkkenavdelingen» om perkusjonistens utstyrspark vært mer nærliggende. Det engelske uttrykket om «… throwing everything at him/her, but the kitchen sink …» får en fordypet mening her.
Som i går, avsluttes kvelden med et bestillingsverk. Utgangspunktet for Christian Winthers Urfuglen utspilte seg for tre år siden på Kafé Hærverk etter en konsert, der Motvinds Andreas H. Røysum utfordret Winther til å skrive ny musikk for Motvind-festivalen. Og det førte til at vi nå sitter og nyter et morsomt, underholdende og assosiasjonsvekkende musikalsk verk.
Dessverre lider lydgjengivelsen i salen av at tekst-gjengivelsen ikke blir god nok. Det er derfor vanskelig å fange opp hva det tekstuelle budskapet eventuelt skulle være, og dermed hva som ligger i uttrykket Urfuglen. Er det Achaeopteryx eller er det Fønix, eller er det rett og slett en fordansket orrfugl? Det skal være usagt.
Med seg på scenen har Winther, Anja Lauvdal på klaver, el-piano og synth, Hans P. Kjorstad på fele, Veslemøy Narvesen på trommer, Magnus S. Nergaard på el-bass og Ina Sagstuen på vokal og elektroniske manipuleringer og effekter.
Selv om han er født og oppvokst i Ålesund leverer Christian Skår Winther musikk med en åpenbar Oslo-stemme. Det er nærliggende å karakterisere det sanglige uttrykket som noe midt mellom de Lillos og Ole Paus. Skal jeg prøve meg på en stilistisk karakteristikk vil det være som en slags post-punk indierock med pop-ambisjoner. Åpenbare musikalske ambisjoner gjør dette til svært hørverdig musikk, med et til tider slentrende og løst uttrykk, men også med røffe, rocka strekk.
Når det hele framføres av et ensemble som dette, så kan det ikke bli galt. Jeg hadde opprinnelig tenkt ikke å nevne noen av musikerne spesielt, da det først og fremst er det kollektive uttrykket bak Winthers vokal og gitarspill som er viktig. Men jeg må nevne Veslemøy Narvesen. Denne unge trommeslageren er ikke bare et fenomen. Hun har så mye å si, så mye å uttrykke, og evnen til å få det fram, som er bakoversveis-skapende.
Når så Andreas Røysum, Marthe Lea og Rolf-Erik Nystrøm kaster seg ut i et heidundrande ut-kor med bandet på sistelåta, sitter vi matte og mette tilbake i stolen, mens glimt av denne kvelden flyr forbi det indre øyet. Mens tonene etter Urfuglen synger i bakhodet trekker vi oss stille tilbake for å gjøre oss klar til tredje og siste dag med Motvind i ryggen!
Tekst og foto: Johan Hauknes
Helga Myhr
Sun & Steel
Urfuglen
Veslemøy Narvesen
Andreas Røysum, Marthe Lea, Rolf-Erik Nystrøm
