Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Mozart er en ølkall om natten

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, FREDAG 4. SEPTEMBER 2020: Lørdag 19. juli 2008 hørte vi for første gang en kvartett som dessverre ikke fikk et langt liv.

Vi var på Moldejazz og Marilyn Mazur var residerende artist dette året. Avslutningskonserten i Molde Domkirke ble et sterkt møte med en kvintett som la et grunnlag for den seinere kvartettplata til Mazur, «Celestial Circle».

Denne kvelden i Molde fikk ikke bare Marilyn Mazur endelig spille med den britiske pianisten John Taylor. I tillegg fikk vi dessuten også høre Taylor i vårt møte med en ny kvartett i Kulturhuset litt tidligere på dagen. Denne kvartetten var den gangen programfestet som Tore Brunborg kvartett. Med John Taylor på piano, Anders Jormin på bass, Thomas Strønen på trommer og Brunborg på tenorsaksofon.

Dessverre gikk John Taylor bort alt for tidlig, i 2015. Men tre av de fire som spilte i Kulturhuset den gangen, Brunborg, Strønen og Taylor, rakk å gi ut den strålende plata «Blissful Ignorance», spilt inn i 2009, under trionavnet Meadow.

Fem år etter Taylors bortgang samles de tre gjenværende fra Moldekonserten i 2008 i kveld i det som nå presenteres som et kollektiv, Brunborg/Jormin/Strønen. Under 50-årsmarkeringen av ECM på Nasjonal jazzscene i september 2019 var Brunborg til stede da Anders Jormin spilte med Bobo Stenson første dagen. Thomas Strønen spilte på lørdagen som del av samme konsertserie. Det var visstnok under denne minifestivalen ideen ble unnfanget, om å spille sammen igjen, nå som en trio. Det er jo klart at dette dermed ikke er en fortsettelse av det gamle, men er et åpent og nytt samarbeid, en ny trio med helt nye muligheter. Men som publikummer er det umulig å ikke se disse linjene.

Vi får en drøy time musikk skrevet av alle tre. Fra de starter med Brunborgs «Blåkoll» – etter leppeblomsten Prunella vulgaris, også kjent som ølkall – og Jormins «Natt» til de avslutter med et ekstranummer med et Mozart-tema fra en av de 23 pianokonsertene han skrev i sitt voksne liv. Om det er korrekt, var det åpenbart fra en langsom andresats, satser som gjerne er skrevet som andante eller langsommere. Videre studier og konferanse med kollega og musikkdetektiv Terje Mosnes har avklart at det var andresatsen, adagio-satsen, i Mozarts pianokonsert nr 23.

Med et tett samspill og lettilgjenglige tema, ble det en hyggelig time i lag med denne trioen. Med den musikken de presenterer er det overhodet ingen tvil om hvor i verden vi er, og hvilken epoke det utfolder seg i. Dette er skandinavisk improvisert musikk med røtter tilbake til 1970- og 1980-tallet, godt innenfor rammen av den rådende «ECM-estetikken». Men når det også, som i Mozart-satsen, anes en liten pols svingende innom på veien, går røttene også lenger tilbake i musikkhistorien på den skandinaviske halvøya.

For en som er fokusert på strengeinstrumenter, er det en nytelse å se og høre Anders Jormin. I hans hender blir kontrabassen et syngende soloinstrument. Han får instrumentet til å skape fyldige og velplasserte tonale uttrykk, selv i de ekstreme sonene på instrumentet. Helt i ytterkanten av kontrabassens operasjonsområde, der det for minst ni av ti bassister er så godt som umulig å få instrumentet til å respondere tydelig og klart. Vakkert.

«Blåkoll», «Natt», «Suffocated in darkness», «Valerie from Algerie», «Longyear», «Bergfrue» og Jormins «Byar och Floder» før Mozart avslutter det hele. En avslappet, nesten romantisk time i selskap med god musikk. Noen ganger er det godt nok.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Pål Dybwik


Tore Brunborg


Thomas Strønen

Skriv et svar