Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Oppspill til weekenden

NATTJAZZ, BERGEN, 31. MAI 2018: Nok en kveld med Nattjazz er gjennomført, også denne kvelden i stekende sol med folk badende utenfor Verftet USF, og fullsatt på utserveringen, som sikkert har hatt en solid omsetningsrekord denne uken.

Men inne på Verftet var det nok en kveld med flere høydepunkter, pluss noen konserter som passerte uten at man la så altfor mye merke til det.

Vi startet oppe på «loftet», i «black boxen» Studio USF, en scene hvor man slipper skrålende bergensere med høy sigar- og glassføring som bakgrunn til musikken. Denne tidlige kvelden tror jeg uansett at de skrålende bergenserne måtte ha gitt tapt for energien i Gard Nilssen’s Acoustic Unity, en trio med saksofonisten André Roligheten og bassisten Petter Eldh (hovedbildet), i tillegg til Nilssen selv på trommer. Trioen kom i fjor ut med det utsøkte trippelalbumet «Live in Europe» på Clean Feed Records, hvor vi fikk opptak fra tre venues i Europa, Ljubljana, North Sea Jazz i Rotterdam og Nasjonal Jazzscene i Oslo (anmeldelsen fra salt-peanuts.eu kan du lese HER).

Trioen føyer seg godt inn blant flere skandinaviske, og særlig norske, relativt unge band, som Cortex, Roligheten 4, Friends & Neighbours og andre som de senere årene har fremstått som nye nye og energiske. Flere av disse banda har Ornette Coleman som en slags mentor, men jeg føler at Nilssens trio beveger seg litt vekk fra mentoren. Riktignok er det mye 60-tallsinspirasjon å finne i denne trioen også, men på en litt annen måte. Roligheten er en strålende saksofonist, som har det litt «røffe» i tonen som gjør hans spill personlig. Han har gode ideer og god teknikk, og leverer både på tenor- og sopransaksofon. Når han plukker fram sopranen, så dukker John Coltrane opp i bakhodet, så det er vel mer Coltrane, før han gikk sine egne og nye veier, enn Coleman i hans spill.

Bassisten Petter Eldh fra Lysekil ved Göteborg, er et unikum på bass. Hans teknikk er strålende, og når han «slipper løs» med solier, så går det unna i rekordfart. Han har studert og spilt sammen med den britiske pianisten Django Bates, noe man lett kan høre i måten han spiller på. Og bak det hele regjerer Gard Nilssen med største overbevisning. Han har utviklet seg til å bli kanskje norges beste trommeslager de senere årene, og det er alltid en fryd og høre (og ikke minst se) han på scenen. Det ser så såre enkelt ut der han sitter, men det som kommer fra trommene er kompliserte rytmer og innspill som man nesten må tilbake til salige Elvin Jones eller Tony Williams for å finne maken til. Et strålende sett på ca. 70 minutter som virket som et kvarter!

Deretter stakk vi såvidt hodet inn på Røkeriet, for å høre litt på det svært omtalte bandet Rohey, med vokalisten Rohey Taalah i spissen for et ungt soullag. Men etter å ha blitt «gira opp» av Nilssen og hans kumpaner, så ble dette en liten nedtur. Ingen tvil om at bandet med Ivan Blomqvist (tangenter), Kristian B. Jacobsen (b) og Henrik Lødøen (dr) er dyktige musikere, og at de fortjente en plass i Røkeriet foran et entusiastisk publikum, men for oss ble den musikalske kollisjonen for stor.

I stedet valgte vi å gå inn på Sardinen, Verftets skikkelige jazzscene, for å få et gjenhør med den Berlin-baserte trioen Speak Low. Dette er en trio ledet av den sveitsiske vokalisten Lucia Cadotsch, som sammen med den svenske saksofonisten Otis Sandsjö og landsmannen Petter Eldh (igjen) på bass, gjør den amerikanske balladeboken på sin helt særegne måte. Vi fikk mye Billie Holiday, pluss flere andre vokalballader fremført på trioens helt særegne måte. Eldh har vi allerede fremhevet som en glimrende bassist, og i denne sammenhengen fungerte han like godt som med Nilssen. Hans rolle i denne trioen er litt annerledes enn det hardtslående og hardtswingende bandet til Nilssen, for her er det viktig å holde seg nedpå, tolke balladene og backe opp Sandsjö og Catotsch på beste måte. I tillegg leverte han også her noen utrolig flotte solier, og ensemblespillet hans er perfekt.

Otis Sandsjö har de senere årene markert seg som engasjert medlem i bandet Farvel (med plate på blant annet Jazzland), og siden jeg hørte han første gang med Farvel, har han utviklet seg kraftig som saksofonist. I dag er det verdenslansering av hans nye plate, soloprosjektet «Y-Otis», som vil bli anmeldt på salt-peanuts.eu i nær framtid. Han utmerker seg mest med sin sirkelpust, hvor han kan holde på med et langt løp ut å «trekke pusten» på vanlig måte. Han puster inn samtidig som han blåser ut, noe slett ikke alle saksofonister er i stand til. I tillegg har han alltid et ytterst engasjert spill, en tøff tone i hornet, og hele veien en energi som smitter over på publikum.

Og i front finner vi Lucia Cadotsch med sin litt kjølige stemme, og som gjør de gamle slägerne om til sine egne. Standarder som «Speak Low», «Gloomy Sunday» og til og med Randy Newmans «I Think It’s Gonna Rain Today» var noen av mange høydepunkter.

Kanskje det beste med denne konserten var, at her kunne man virkelig senke skuldrene og nyte. På altfor mange konserter på slike festivaler er det «full pinne», og alt skal på død og liv være så «hipt». Mens denne trioen tar det helt ned, og vi kan nyte de gamle slägerne i nye versjoner som ikke tar bort det intense og den stille energien de gir oss. En nydelig konsert selv om de skrålende bergenserne på utsiden godt kunne høres i de roligste partiene.

Så rundet vi av denne torsdagskvelden med Snarky Puppy-keyboardisten Cory Henry & The Funk Apostles. Cory Henry passer godt inn i det populære Snary Poppy-konseptet. Han er en engasjerende entertainer som vet å sjarmere publikum, men å kalle dette for funk er i beste fall en feilaktig markedsføring. Jeg vil heller kalle det soulmusikk, i tradisjonene etter Stevie Wonder. Skal man ha real funk, så får man komme opp med George Clinton eller noen i hans avdeling!

I dag starter vi innspurten på årets Nattjazz. Programmet i kveld spriker i mange retninger fra «buena viste social club»-musikk fra La Dame Blanhe, fransk funk med Shob, Marokansk/svensk/dansk happening med Magic Spirit Quartet, som var en stor overraskelse forrige gang jeg hørte dem i Jazzhus Montmartre i København, bergensgitaristen Thomas Dahl & Court, som kan by på fine musikalske stunder og hyllestkonsert til saksofonisten Michael Brecker med Petter Wettre i spissen for et dyktig lag dyktige norske og svenske musikere.

Så vi er tilbake med årets nest siste Nattjazzrapport i morgen. Inntil da er det bare å finne fram noe kaldt drikke og finne en god, avkjølende skygge.

Tekst og foto: Jan Granlie


André Roligheten i Gard Nilssen’s Acoustic Unity


Lucia Cadotsch i Speak Low


Otis Sandsjö og Petter Eldh i Speak Low

Skriv et svar