Konserter

Pinner, bass, «snare drum» og sekkepipe

KLUB PRIMI, KØBENHAVN, 14. DESEMBER 2021: Så var man igjen på plass, på sitt faste sete midt på første rad, på Klub Primi i Kødbyen i København. Denne kvelden skulle vi, som vanlig, få tre band, kun duoer denne kvelden, uten en eneste «etnisk dansker» på scenen. Riktignok var det flere av musikerne som er bosatt i den danske hovedstaden, men alle har sine røtter i andre land enn dette merkelige, flate landet mellom Skandinavia og Europa.

Minimalistiske «pinner» og «snare drum»
For mange år siden var jeg med på å få den tyske pianisten Laia Genc til Vossa Jazz i Norge. Jeg hadde truffet henne et par ganger tidligere, og hadde til og med spist en solid «kølner»-middag med henne i hjembyen Köln. Til Voss kom hun med sin trio, som hadde nederlenderen Etienne Nillesen med på trommer. Nillesen hadde bosatt seg i Köln, og var med i Genc sin fine og relativt tradisjonelle trio.

Så da navnet Etienne Nillesen dukket opp på programmet på Klub Primi, sammen med den greske og københavnboende pianisten Zoe Efstathiou, måtte jeg sjekke på internettet om det var samme Nillesen som skulle spille denne kvelden. Og i stedet for å spille et helt trommesett, var han oppsatt i programmet kun med «snare drum», eller skarptromme.

Nå har det gått mange år siden jeg traff Nillesen sist, så jeg var overhodet ikke sikker på at det var rett mann som satte seg på scenen med sin skarptromme og ca. 20 forskjellige trommestikker og køller. Og de gangene jeg har hørt Zoe Efstathiou tidligere, har det aldri vært snakk om sober pianotriojazz, men heller spennende og original musikk i grenselandet mellom jazz og samtidsmusikk.

Og konserten med de to ble en stillegående og vakker seanse i det landskapet vi er vant til å høre Efstathiou i. Pianoet var «stappet» med pinner inne blant strengene, så det nærmeste så ut som en heftig akupunkturbehandling av instrumentet, som Efstathiou dro i for å få fram det spesielle soundet som er blitt hennes spesialitet. Og en måte å spille piano på, som ikke så altfor mange andre bedriver. Innimellom ga hun oss også noen relativt heftige «vanlige» pianosekvenser, som på mange måter kunne minne om det Cecil Taylor har holdt på med.

Og sammen med dette fikk vi et ytterst spennende og neddempet trommespill fra Nillesen. Han fikk fram toner og lydlandskap på skarptrommen som ligger milevis fra et gjennomsnittlig buekorps i Bergen, og jeg ble fascinert over hvor fleksibelt det er mulig å spille på kun en tromme, og hvor mange spennende lydnyanser det er mulig å få til.

Dette ble et fint åpningssett, og nok en spennende sammenheng med Efstathiou på pianokrakken.

Syngende bass og minimalistisk pianospill
Den canadiske bassisten Miles Perkin har en helt unik stemme i kontrabassen. Hans tone er syngende og myk, og kan på mange måter sammenlignes med tonen i bassen til David Friesen, som for en del år siden gjorde noen uforglemmelige konserter i duo med gitaristen John Stowell, samt en utmerket soloplate innspilt på Oslo Jazzhus. Perkin har vært med på en rekke plateinnspillinger og konserter, og sjekker du nøye på dine Clean Feed-plater, vil du kunne finne hans navn på flere. Jeg har lenge lett etter bassister med akkurat den utrolig behagelige og myke lyden, og denne kvelden var den bare der. Han har utstyrt bassen med en C-forlenging av den dypeste strengen, slik at han får mulighet til å spille enda dypere i tonebildet enn en «vanlig» bass, noe han benyttet flittig.

Og sammen med han fikk vi møte den tyske, men Københavnboende pianisten Johanna Borchert, som vi hører altfor sjelden på konserter i byen. Første gang vi hørte henne var med kvartetten Schneeweiss und Rosenrot hvor hun spilte sammen med vokalisten Lucia Cadotsch, bassisten Petter Eldh og trommeslageren Marc Lohr. Men det har rent mange elver ut i sjøen siden den gang. Borchert har gjort flere plater i eget navn, blant annet innspillingen «FM Biography» med blant andre gitaristen Fred Frith, og «Love or Emptiness» med blant andre bassisten Jonas Westergaard. og anmeldelse av begge disse platene kan du selvsagt lese på salt peanuts* ved å følge lenkene.

Jeg synes Borcherts pianospill har utviklet seg mye siden tiden med Schneeweiss und Rosenrot. Den gangen var musikken veldig rytmisk utformet. Men etter som årene har gått og desto mer hun er blitt formet i det flate og danske landskapet, har hun blitt adskillig mer minimalistisk i spillet. Også hun benytter seg, til en viss grad, av pinner som stikkes inn mellom strengene i pianoet, men ikke på langt nær i like stor grad som hos Efstathiou. Og når hun spiller «vanlig» piano, er det en slags minimalistisk fri og spennende improvisasjon hun utfører. Med relativt komplekse melodier og improvisasjoner, får hun fram fine stemninger og sekvenser som både er originale og som «forteller» oss en historie. Og sammen med Perkins syngende bass, og begges sarte vokal, ble dette et fint og ettertenksomt sett.

Estisk sekkepipe og norsk bass
Jeg har gjennom de siste 20 årene fulgt relativt godt med, og følt at jeg har hatt en viss oversikt over den improviserte musikken som skapes i Estland. Dette landet har en stor musikktradisjon; en rikholdig kortradisjon, komponisten Arvo Pärt, Jazzkaar-festivalen vitner alt om dette. Etter mange besøk til landet, vet jegg at det har fostret mange og dyktige utøvere, både vokalt og instrumentalt.

Men at Estland hadde en tradisjon med sekkepipemusikk, det ante jeg ikke. Men det var før jeg fikk høre Katariin Raska i går kveld. Hun er bosatt i Tallinn, og har bakgrunn fra kor- og blåseorkestermusikk. Hun har studert estisk tradisjonell musikk fra hun var 18 år, og fullførte studier ved University of Tartu Viljandi Culture Academy i 2010. I 2013 avsluttet hun sitt hovedfag i folkemusikk ved Norges musikkhøgskole, og fullførte i 2015 en ekstra mastergrad i musikkfremføring samme sted. Som utvekslingsstudent har hun studert ved Royal Conservatory of Brussels i 2014 og -15. Og mens hun studerte i Norge begynte hun å utforske de utvidede mulighetene til instrumentene (sopransaksofon og estisk sekkepipe). Og inspirert av den frie improvisasjonen dannet hun i 2013 et kollektiv kalt «ÄIO». Deres fokus er en tilnærming til folkemusikk som er både komponert og improvisert.

Sammen med den norske bassisten Christian Meaas Svendsen gjorde hun for noen år siden innspillingen «Finding ourselves in all things», etter at de hadde møtt hverandre første gang i 2012.

Meaas Svendsen er en av de mest benyttede bassistene i Norge de senere årene. Han har en særpreget originalitet i spillet, som gjør han til en ytterst spennende musiker både solo og i band som Ayumi Tanaka Trio, Andreas Røysum Ensemble, med Juhani Aaltonen, Jonas Kullhammar og Ilmari Heikinheimo i kvartetten «The Father, The Sons & the Junnu», Paal Nilssen Love Large Unit, Hungry Ghosts, The Big Yes!, Nakama, MMO-Ensemble, Duplex, Mopti og en lang rekke andre mer eller mindre faste prosjekter.

Og sammen lagde de tre et intenst og energisk sett, hvor de gitt hardt ut med Meaas Svendsen med energisk buespill over Raskas originale sekkepipespill. De to instrumentene lå hele veien tett på hverandre, og det var spennende å følge med i hvordan Raska endret lydbildene og spillet sitt etter hvilke av «rørene» som var «åpne» eller lukket. Og sammen ble dette en tett og nær seanse i det fritt improviserende landskapet som satte det mer eller mindre utskjelte instrumentet man er mest vant til å høre i opptog i Skottland til at instrument med variasjon, dynamikk og hvor hun kunne matche Meaas Svendsen i hans energiutladninger.

Her vi fikk vi to lengre «strekk», som krevde sitt av de to musikerne, og da noen av de altfor få fremmøtte denne relativt sure kvelden, rent værmessig, ville ha ekstranummer, måtte de to bare beklage, noe jeg forstår svært godt.

Dette var nest siste konsertserie på Klub Primi i dette usedvanlig vanskelige året 2021. Men vi håper ikke de driftige arrangørene lar seg skremme av det, men at de er tilbake med flere strålende konserter i 2022. Så nå er det bare å vente på den store juleavslutningen neste tirsdag. Og hvis pandemien holder seg på betryggende avstand, kommer vi tilbake med mer spennende musikk fra en av våre favorittklubber om en kort uke.

Imens er det bare å holde avstand – komme seg av gårde for å få den første, andre eller tredje vaksinen, og ikke utsette samfunnet for mer belastning.

Tekst og foto: Jan Granlie  


Etienne Nillesen og Zoe Efstathiou


Etienne Nillesen


Zoe Efstathiou


Johanna Borchert


Miles Perkin


Christian Meas Svendsen


Katariin Raska

Skriv et svar