Konserter

Premierer på en søndag

JAZZ IN COPENHAGEN, KONCERTKIRKEN, 5. JULI 2020: Søndager pleier å være noen late dager. Da skal man ta seg inn igjen etter en weekend med musikk fra tidlig til sent, og hvile seg til «striskjorta og havrelefsa» på mandag. Men sånn er det ikke under «festivalen» her i København. Men salt peanuts* har tatt det litt roligere i dag, og bare vært på to konserter – begge i Koncertkirken på Blågaards plads på Nørrebro.

Og det startet med en verdenspremiere. Den dansk(svenske) altsaksofonisten Mia Dyberg holder til daglig til i Berlin, men klarte å komme seg «hjem» i går, etter 13 timers reise med tog fra Tysklands hovedstad. I Berlin samarbeider hun ofte med trommeslageren Rudi Fisherlehner, som hun like godt tok med seg til København for å gjøre to konserter. En denne søndagen, og en i LiteraturHaus på torsdag. For å gjøre denne konserten til en verdenspremiere, hadde de like godt fått med pianisten Søren Kjærgaard, så det ble en nystartet trio som så dagens lys denne ettermiddagen.

Mia Dyberg kom med platen «Ticket!» på Clean Feed i 2018, hvor hun hadde med bassist Asger Thomsen og trommeslager Dag Magnus Narvesen (platen er anmeldt HER), og vi har hørt Dyberg i diverse, spennende konstellasjoner i København med ujevne mellomrom etter det, senest på konsert i Lygden Station undert Vinterjazz, hvor hun spilte med Thomsen og trommeslager Kresten Osgood, en konsert som var en av Vinterjazzens mest spennende.

Nå møtte vi henne altså i en ny trio, hvor Kjærgaards bare så vidt hadde kommet seg etter «mestermøtet» med Torben Snekkestad i går kveld, så noen oppvarming var ikke nødvendig.

Og vi fikk en utrolig deilig trio, som forsto hverandre fra første tone. Det er Dyberg som er «sjefen» i trioen, og den som på mange måter setter standarden på hvilken musikalsk retning de skal gå. Men hun fikk ikke styre «skuta» altfor mye alene, for med Kjærgaard ved flygelet, får man mer enn nok inspirasjon og innspill til å utvikle en musikalsk verden som er ny og spennende. Og å ha med Fisherlehner som trommeslager, var nok et godt trekk. Han og Dyberg kjenner hverandre godt musikalsk, og vet hvor den andre vil gå i løpet av mikrosekunder. Derfor fulgte han svært godt de to andre gjennom hele det fine settet. Og Kjærgaard beviste nok en gang hvilken improviserende kapasitet han er. Fantastisk! Kanskje kunne man få følelsen av at han tok litt over styringen innimellom, men det tror jeg mest var når Dyberg begynte å gå litt tom for ideer, så pushet han henne videre med sitt spill, og Dyberg kunne sveve videre på et utsøkt komp.

Andre sett denne dagen var også en verdenspremiere. Vokalisten og lydkunstneren Randi Pontoppidan (hovedbildet) kjenner de fleste som følger salt peanuts*. Hun er en vanvittig dyktig lydkunstner og fritt improviserende vokalist, som gjør ting med stemmen og elektronikken man nesten ikke tror er sant. I kveld hadde hun «stevnemøte» med trommeslageren Peter Bruun. Han begynte å spille trommer på Rythmic Childrens School på Vesterbro i København da han var tre år. Det førte til en livslang fordypning i trommer, musikk og komposisjon. Peters mor og far er begge musikkelskere, og i hans barndomshjem var det alltid instrumenter og mennesker som skulle spille. Han startet studiene på Rytmisk Konservatorium da han var 18 år, og etter tre år sluttet han med sin formelle utdanning for å reise i India og Brasil og for å fortsette studiene på egen hånd. Han har spilt med en rekke både danske og internasjonale artister, så som Django Bates og hans «Beloved Trio», hvor musikken til Charlie Parker står i høgsetet, og på hans seneste prosjekt, All Too Human og platen «Tipping Points», medvirker gitaristen Marc Ducret, trompeteren Kasper Tranberg, pianisten Simon Toldam, bassisten Petter Eldh og fløytisten og bassklarinettisten Anders Banke.

Dette var første gang de to spilte sammen, selv om de måtte innrømme at de i alle fall hadde snakket litt om hva de skulle gjøre før konserten. Men lang planlegging og detaljplanlegging er i alle fall ikke Pontoppidans måte å arbeide på. Her er det å starte ett sted, og så får man se hvor man ender. Og denne drøye timen vi fikk i selskap med de, endte på aller beste vis.

Det er ikke ofte man får anledning til å høre Bruun i en såpass liten setting. Han har gjort en del konserter på duo med Søren Kjærgaard, men jeg kan ikke huske å ha hørt han så «naken» som i denne settingen. Og hvilken trommeslager han avslørte seg som! Hele trommesettet ble tatt i bruk, i tillegg til masse «ekstrautstyr». Og hele veien lytter og oppfanger han den minste idé fra Pontopidan, tar de ned og gjør noe med dem.

Vanligvis blir jeg opptatt av å følge Pontoppidan på de konsertene hun gjør, for hennes stemmebruk er en fascinerende «idrett» i seg selv. Men denne kvelden måtte jeg ta meg i at jeg fulgte Bruuns trommespill i stedet – hele tiden.

At dette var debuten, vil ikke si at de ikke kommer til å spille sammen igjen senere, håper jeg. For denne duoen er noe av det mest spennende jeg har hørt innenfor vokal/tromme-duoer noen sinne. Et fantastisk samarbeid som bare må fortsette!

Så var søndagen i et stormfullt København på vei over i historien. Men salt peanuts* fortsetter sin reise gjennom Jazz in Copenhagen i morgen, med flere premierer. Så det er bare å følge med!

Tekst og foto: Jan Granlie


Mia Dyberg


Rudi Fisherlehrer


Søren Kjærgaard


Randi Pontoppidan


Peter Bruun

Skriv et svar